er man voksen da man avstår fra noen man virkelig vil ha i øyeblikket fordi man på lang sikt tror det er en dårlig idé?

men herregud har ikke denne lysten vart fra jeg traff han for to år siden da? kan det defineres som et øyeblikk?

kjemien som alltid har vært der og vennskapet som har sneket seg frem.

han er en fin fyr,

som allikevel aldri kommer til å ha ambisjoner, som har det greit på sofaen, som har sett fight club seksten ganger og har kontroll på alt som går på tv og elsker fotball og jeg vil jo ikke ha en tv-slask, men herregud kjemien og blikket imellom oss og replikkene, det er ikke lett å stå imot, men kanskje er det akkurat det som er å bli voksen, å forbli bak streken enda så frista man er til å gå over den.

er man voksen eller er man bare dum som lar noe potensielt fantastisk gli ut av fingrene?

Advertisements