Det hadde seg slik at jeg og min trofaste turpartner hadde alvorlige cravings for bål og skog. Dermed var det klart for påsketur. Det skulle bare være en liten tur. En sånn 3-4 timers tur der vi rusla bort til den nærmeste skogplassen vi syntes var passende for et bål, koste oss og rusla tilbake. Det ble ikke helt sånn.
«Åh, så fint at jeg har begge disse kartene», sier min turglade venninne i det vi pakker sekkene på stuegulvet hennes. Vi er oppglødde og klare for en tur i nærmiljøet. Vi ser oss ut et allright sted for camping, snører på oss skoene og er på vei ut døra.
Det er mer snø enn vi tror og plassen vi har sett oss ut er uegnet for bål og kos. Vi bestemmer oss for å gå videre. Turvenninna mi nevner en fin innsjø hun vet om, og vi setter kursen dit. Problemet er bare at venninna mi ikke husker helt presist hvor denne plassen er. Men det løser seg jo fint da man kan sjekke på et kart. Så viser det seg at kartet vi trenger ligger hjemme på stuegulvet, og da blir det plutselig ikke like lett. (Nei, dette har aldri skjedd før.) Så vi tar en sjangs. Rusler på en skogsbilvei og begynner å skjønne at dette ikke blir en tur i nærmiljøet, men heller en av våre vanlige kaosturer.
Vi gir opp innsjøen. Vann finner vi imidlertid nok av – da vi må ta av oss på beina og vasse over ei elv. Det er en kald fornøyelse, men vi er fornøyd og klasker hender mot hverandre, det her er eventyrpoeng. Så lager vi en camp og finner ved til bål. 
Vi fyrer opp og kjenner at det virkelig er på tide med mat. Jeg har tatt på meg ansvaret for pinnebrøddeig, det er dette vi har satsa alt på i dag, pinnebrød til hovedrett og banan med sjokolade til dessert. Det er bare et problem. Pinnebrøddeigen er ikke spesielt lett å ha med å gjøre. Den faller av den jævla pinnen og et øyeblikk ser det ut til at vi bare må sulte i den fordømte skogen. Heldigvis lærer vi oss en teknikk etterhvert og jeg har definitivt lært noe om riktig konsistens på pinnebrøddeig. (Og at det er lurt å ha med en ekstra matpakke.)
Etter å ha kost oss med desserten slukker vi bålet og rusler hjemover, vi treffer på 6 rådyr og mange fugler og distraksjonen hjelper på våre såre føtter. Vel hjemme må vi smile litt av at den lille turen brått ble til en ekspedisjon på åtte timer – alt ved normalen for min trofaste turpartner og meg. Heldigvis var dette en ekstra lang fredag.
