Turåret 2015 – påsketur

Det hadde seg slik at jeg og min trofaste turpartner hadde alvorlige cravings for bål og skog. Dermed var det klart for påsketur. Det skulle bare være en liten tur. En sånn 3-4 timers tur der vi rusla bort til den nærmeste skogplassen vi syntes var passende for et bål, koste oss og rusla tilbake. Det ble ikke helt sånn.

«Åh, så fint at jeg har begge disse kartene», sier min turglade venninne i det vi pakker sekkene på stuegulvet hennes. Vi er oppglødde og klare for en tur i nærmiljøet. Vi ser oss ut et allright sted for camping, snører på oss skoene og er på vei ut døra.

Det er mer snø enn vi tror og plassen vi har sett oss ut er uegnet for bål og kos. Vi bestemmer oss for å gå videre. Turvenninna mi nevner en fin innsjø hun vet om, og vi setter kursen dit. Problemet er bare at venninna mi ikke husker helt presist hvor denne plassen er. Men det løser seg jo fint da man kan sjekke på et kart. Så viser det seg at kartet vi trenger ligger hjemme på stuegulvet, og da blir det plutselig ikke like lett. (Nei, dette har aldri skjedd før.) Så vi tar en sjangs. Rusler på en skogsbilvei og begynner å skjønne at dette ikke blir en tur i nærmiljøet, men heller en av våre vanlige kaosturer.

Vi gir opp innsjøen. Vann finner vi imidlertid nok av – da vi må ta av oss på beina og vasse over ei elv. Det er en kald fornøyelse, men vi er fornøyd og klasker hender mot hverandre, det her er eventyrpoeng. Så lager vi en camp og finner ved til bål. Vi fyrer opp og kjenner at det virkelig er på tide med mat. Jeg har tatt på meg ansvaret for pinnebrøddeig, det er dette vi har satsa alt på i dag, pinnebrød til hovedrett og banan med sjokolade til dessert. Det er bare et problem. Pinnebrøddeigen er ikke spesielt lett å ha med å gjøre. Den faller av den jævla pinnen og et øyeblikk ser det ut til at vi bare må sulte i den fordømte skogen. Heldigvis lærer vi oss en teknikk etterhvert og jeg har definitivt lært noe om riktig konsistens på pinnebrøddeig. (Og at det er lurt å ha med en ekstra matpakke.)

Etter å ha kost oss med desserten slukker vi bålet og rusler hjemover, vi treffer på 6 rådyr og mange fugler og distraksjonen hjelper på våre såre føtter. Vel hjemme må vi smile litt av at den lille turen brått ble til en ekspedisjon på åtte timer – alt ved normalen for min trofaste turpartner og meg. Heldigvis var dette en ekstra lang fredag.

1/12

Et av årets mål er å dra på minst tolv turer. Det kan det jo være fint å blogge om. En tur for meg er ikke nødvendigvis en ekspedisjon. Det overlater jeg til andre, så kan jeg heller kose meg på den times turen hvis det er den tida eller lysta jeg har til rådighet.

1. Årets første skitur.

Jeg romantiserer veldig det å gå på ski. Før hver eneste skisesong lengter jeg til dette herlige skiføret, skiværet og skiformen som såklart alltid forekommer. Årets første skitur var ikke helt sånn.

Da man våkner til skyfri himmel og sol på en søndag er det jo klart hva som kommer til å skje. Perfekt dag for skitur, tenker jeg. Etter hvert skjønte jeg jo at alle andre også syntes det var en perfekt dag for skitur.

Så var det dette silkeføret da. Ikke-eksisterende. Føret er trått og det er mye jobb for hver meter som skal gås, med utakknemlig liten glid tilbake. Løypa er mer kupert enn jeg husker fra sommersesongen, eventuelt er det mer jobb å gå oppover på ski. Forkjølelsen jeg bråkjekt hadde valgt å overse gjør ikke ting bedre. Tanken er: «Er formen så dårlig da? Skal det være så slitsomt å gå på ski?»

Etter en stund kommer jeg til et kryss og der møter jeg et drøss med folk. Jeg går i kø oppover bakkene. Det blir nesten litt i det meste laget for en som kommer fra skogen og ikke er vant til å dele løypa. Vel oppe ved hytta, der jeg har tenkt å nyte brødskivene mine (alle nordmenn med respekt for seg selv har jo smurt matpakke), ser jeg at det er en kø bare for å komme inn. Jeg har hatt min del av kø i dag, så jeg bestemmer meg for å spise den matpakka hjemme.

Bildet viser en idyllisk, øde, og naturskjønn opplevelse, tenker du kanskje. Det bildet ikke forteller er at her står vi fem ved siden av hverandre, opptatt med å forevige det eneste motivet der det ikke er hundrevis av folk. Han ene ved siden av kommenterer at «det blir kjedelig på instagram i dag», og jeg tenker det sier sitt om saken.

Nedover igjen er det smalt, såpass smalt at om en sliter med ploginga kan man lett ta med seg alle folka en møter som levende dominobrikker i et fall. Da det verste partiet er over slapper jeg av, det er fine bakker der jeg får opp farta og kjenner hvor herlig det er, da man har passe fart og passe kontroll, kjenner vinden i fjeset og myser mot sola. Naturen er fin, trærne er vinterdekt med masse snø over seg, og det er i det hele ganske magisk. Så får det heller være at han 70-åringen går ifra meg, han har tross alt hatt ganske mange flere år å øve på.