Vennskap i oktober

Etter at jeg har overlevd og kommet meg igjennom den obligatoriske høstforkjølelsen kjenner jeg det kribler litt i meg – nå er det på tide å gjøre noe annet enn utelukkende trening og jobb.

Så passer det fint at det er show, øl, middag ute og konsert.

Vi spiser sushi ute på Tjuvholmen og føler oss eksklusive, men jeg har glemt nøkkelen til kollektivet og klarer ikke helt å slappe av før jeg har fått en bekreftende melding på at noen faktisk kan slippe meg inn utover kvelden. Vinen vi drikker er god, og vi kommer inn på dette at en venninne fyller 30 og plutselig har vi den perfekte plan og jeg kjenner at det føles veldig rett å kunne gjøre noe litt ekstra ut av den dagen for denne veldig viktige personen i livet mitt. Nå må jeg bare klare å holde det hemmelig.

De kjenner ikke hverandre så godt, men vi sitter nå der, alle tre og spiser pai i sofaen min tidligere kollektivsamboer fikk sin daværende kjæreste til å bære opp trappene her. En av få ting på en finn.no bølge hun skaffet som faktisk er fin. Vi drikker vin og jeg kjenner den deilige følelsen av å være litt berusa. Jeg slapper sånn av, kjenner det helt ned i tærne, og det er så deilig å gjøre en så normal ting som dette iblant. Vi snakker om hvordan vi så ut for ti år siden, det er spesielt øyebrynene som har gjennomgått en forvandling. Det var en greie, sier hun, jeg passa inn, ikkesant, med de tynne strekene av noen øyenbryn. Vi skifter samtaleemne, hun sier hun ikke helt vet hva det var som gjorde at hun falt for han første gang. Jeg viser det ikke, men blir litt overraska, at man ikke har reflektert rundt det, men kanskje det ikke er så vanlig å få disse spørsmålene? Hva er det ved partneren din som gjør at det er akkurat denne personen du har valgt? Det er kanskje ikke alltid så enkelt å sette ord på heller. De to der i sofaen med kjærester forsøker å forklare det, hvordan det er for dem. De kommer fram til at det er litt intuitivt, noe man bare vet. Kanskje en følelse av tilhørighet som man sliter litt med å sette ord på.

Etterpå går vi på konsert og det er bra, jeg vet jo det, ettersom det er jeg som har insja. Det er likevel litt trøblete å ta med noen på noe man selv liker veldig godt, for man vet jo ikke helt hvordan det blir motatt. Det går heldigvis ganske bra. Kjenner med hele meg i det jeg går hjemover på natta at jeg setter sånn pris på vennskap i mitt liv. Venner er som lymfesystemet i livet vårt, har jeg lest i en artikkel om vennskap en gang, og sånn er det og oktober har vært en veldig fin vennskapsmåned.

Oslo halvmaraton

Jeg tenker på løpet da jeg løper i bakkene i skogen hjemme i sommer. Det er sånn det kommer til å føles, det er blodsmak i munnen og hjertebank ut i øra. Kjempe mot syra i beina og hjernen som absolutt ikke synes det er en god ide å fortsette.

Det er varmt i Oslo den dagen. Fryktelig varmt. Jeg har lent meg ut av vinduet for å se de som springer maraton, venter på min tur senere på dagen. Møter faktisk noen trivelige maratonløpere mens jeg går til starten, «lykke til med løpet ditt,» roper de. Jeg blir for overraska til å svare annet enn «takk».

Timingen til tissekøa er ganske bra, jeg varmer opp litt halvhjertet, skal jo uansett løpe 21 km. Er mer nøye med å drikke masse vann. Innser at jeg neppe klarer tidsmålet jeg optimistisk har meldt meg på, så lusker bakover i feltet.

Jeg er påpasselig med å ikke gå ut for hardt, tror jeg. Det har jeg jo på ingen måte løpt nok til egentlig å vite. Ingen god plan å skippe langturene til fordel for intervallelsk. Jeg får knekken etter 11 km. Da er det fryktelig langt igjen. Bakkene opp til sankthanshaugen tar aldri slutt, jeg går mye mer enn jeg forestilte meg jeg måtte på forhånd, det scenarioet har jeg ikke engang vært innom i tankene. En deilig tanke om å bare bryte, gå ut av løypa på siden, slår meg, men det ville strengt talt vært for pinlig å fortelle venner og familie etterpå. Så jeg ser på klokka og lover meg at jeg bare skal gå i ett minutt og løpe etter det.

Mange har disponert løpet bedre enn meg, de ser inspirerende friske ut oppover helvetesbakken. En av dem er ei jente med brun hestehale, hun klapper meg på skuldra i det hun løper forbi og sier «kom igjen». Det gir meg kraft til å løpe 5 meter til.

Så er det de som også får det tøft på slutten, tøffere enn meg. Folk ligger kollapsa på sidelinja, noen ser skikkelig dårlige ut, jeg trenger egentlig ikke mer overtaling for å gå litt til. Stopper og drikker på hver eneste drikkestasjon. Ser at ballongen med 2timer løper forbi meg, klarer ikke bry meg nevneverdig om det, har nok med å fullføre dette løpet.

Klarer å spurte litt inn til mål, føler meg helt tom etterpå. En venninne kommer med cola og jeg er takknemlig for å ha en venn der, men må ta meg skikkelig sammen for å føre en normal samtale. Jeg er sliten i flere dager etterpå. For en påkjenning! Lårene protesterer hvis jeg bare prøver meg på å jogge rolig. Tiltross for dette er jeg litt på glid da mamma sier de skal komme å se på hvis jeg løper neste år også.

Singellivet i slutten av tjueårene

Det er øynene hans, jeg kjenner det med en gang i magen, denne umiddelbare interessen for han starter der, selv om jeg også registrerer at han er ganske full.

Vi snakker og han smiler og er glad, men han hører etter, er ikke opptatt av å vente på sin tur til å snakke, men er interessert i hva jeg har å si. Vi utveksler litt av det vanlige, hvor vi bor og hva vi har jobba med, vi leter etter fellesnevnere, noe å kjenne seg igjen i. Det føles ut som gjensidig interesse. Det er kroppspråket, blikket oss i mellom, herreguuud som jeg koser meg. De andre er litt bortenfor, det føles som om verden bare har zooma inn på oss.

Hun leser meg ikke spesielt bra, og selv om jeg vanligvis setter pris på å være ute med venner som sjekker inn hos hverandre, kan jeg ikke annet enn å tenke at det hadde vært litt fint om hun gjorde litt mindre ut av seg. Hun tar så stor plass, hun overtar hele denne interessegreia og plutselig er det ingenting igjen, annet enn litt kleinhet på dansegulvet og han forsvinner inn i en taxi og jeg har fortsatt ikke klina på godt over ett år.

For et antiklimaks.

La oss være venner

Jeg kjenner at jeg nærmer meg rasende. Det kværner i hodet, summerer alle de kjipe opplevelsene, forseintkommingene, avlysningene, de gangene jeg har måtte sende en melding og spørre om det blir noe av, dette vi har planlagt, men som jo ikke ser ut til å bli noe. Utelukker selvsagt de gode dagene, tar de ikke med i betraktningen, og akkurat nå er det ærlig talt ikke så rart. Det gir jeg meg selv litt slækk på.

Hun hører faktisk av seg, og jeg vet ikke om det sier noe om mine lave forventninger at jeg blir litt glad bare av det? Selvsagt er hun sliten, jeg sier at vi kan ta det igjen, null stress, sier jeg. For akkurat nå er det jo ikke det, jeg har alt tatt fram reservemiddagen og satt i gang med å lage den, rutine preget av lignende erfaringer. Har allerede refokusert i hodet, det blir meg og en serie i kveld, og det skal bli hyggelig.

Det skjedde vel litt gradvis, at dette vennskapet fikk noen alvorlige riper. Har det mer på avstand nå, enn jeg hadde i vår. Kanskje har det også noe å si at jeg har innsett at det jeg faktisk har satt mest pris på i vennskapet vårt, ikke finnes der lenger. Det har nesten føltes som en kjærlighetssorg, at denne tidligere tette relasjonen har vært så vanskelig å opprettholde.

Så er det glimt der likevel, av det gamle oss. Det er bare det at innimellom der er det så mye rusk og grenseovertråkking at det føles veldig bittersøtt. Det er så komplekst dette kaosvennskapet, det finnes ingen enkle løsninger og det eneste som funker er å beskytte seg selv litt bedre, være litt i avstandsmodus og tross alt sette av tid til de andre, solide, sterke og mer ukompliserte vennskapsrelasjonene mine.

Prosjekt å ha i livet

Det er både fint og utfordrende med prosjekter. Livsprosjektet mitt, å lese alle bøkene på lista over 1001-bøker å lese før man dør, heller noenganger mer i retning av det siste – utfordrende. Heldigvis er det gøy også. Jeg liker at jeg blir introdusert for litteratur jeg ikke hadde funnet ellers, og at man kan finne et fellesskap, både med andre bloggere og i mitt tilfelle, min egen familie.

I vår leste jeg Rebecca av Daphne de Meuer, Americanah av Chimamamanda Adichie og Tiggerpiken – fortellinger om Flo og Rose av Alice Munroe.

I Rebecca møter vi jeg-personen, en ung kvinne da hun er kammerpike til en eldre dame. Tilfeldighetene vil ha det til at hun møter Maxim i det de ferierer. Han er en rik enkemann, betydelig eldre enn den unge hovedpersonen. De ender opp med å gifte seg og nyter fine hvetebrødsdager på bryllupsreise, men vel tilbake på godset Manderley blir ikke livet like lett. Hun sliter med å finne seg til rette, enkelte i staben elsket Rebecca, Maxims avdøde hustru høyt. Og hva skjedde egentlig med Rebecca, som tilsynelatende druknet under en storm for noen år siden?

Jeg har lest Rebecca en gang før, jeg har vage forutanelser om viktige scener og hva som egentlig skjedde gjennom hele boka. Disse forutanelsene mine ødelegger leseropplevelsen litt, det er jo en snedig bok, med god fortellerstemme og en finurlig twist på slutten. Stemningen i boka er grøsseraktig, som leser vil man videre og videre, vil finne ut av disse trådene som hele tiden viftes foran øynene på en.

Americanah elsker jeg. Det er en stor og mangfoldig roman, med hovedpersoner jeg begynner å bry meg om. Den handler om rase, det å flytte til et nytt land og oppdage rasebegrepet. Americanah er også en kjærlighetshistorie, og kjærlighetshistorien binder fortid og fremtid sammen på en god måte. Boka tar også opp psykisk helse og forskjeller i både levestandard og kultur Nigeria/USA/England. Jeg liker hovedpersonen Ifemelu, setter pris på selvstendigheten hennes, fortviles litt over selvdestruktiviteten hennes. Hun skriver en blogg og det må man jo bare like. Det beskrives også godt hvor utrolig vanskelig det er å flytte til USA og England. Det er tøffe kår og på ingen måte lett å overleve. Kultursjokket skildres godt. Det overrasker meg at jeg liker denne romanen så godt, da jeg har lest en annen av samme forfatter uten å føle den samme «forelskelsesrusen» overfor den boka. Noen ganger er det fint å gå inn med lave forventninger? Americanah er en slik bok der jeg synes det flyter så godt, jeg koser meg med hele boka, den kunne gjerne vart enda lenger, det er en fryd å lese en så god bok.

Jeg leser også «Historier om Flo og Rose», som er en novellesamling av Munroe. Novellesamlingen skildrer livet til Flo og Rose gjennom tretti år. Jeg liker hvordan Munroe skildrer livet ganske usentimentalt, selv om det ofte er tragisk. Det er historiene fra ekteskapet/det voksne livet som sitter mest igjen i meg.

Målet mitt i år er å lese 24 1001-bøker, jeg skal ikke lyve på meg og si jeg er godt i gang, men jeg er i hvertfall i gang. Heldigvis er det snart høst, den optimale boksesong. Jeg er optimist.

Takk

Det er noe jeg ikke fikk sagt deg, det var bare det at jeg glemte å si takk for at du alltid gadd å slå av lyset. Du vet, de gangene begge hadde smettet inn under dyna, det var kaldt på tærne og eviglangt til den firkanta bryteren der på veggen. Det gjorde du alltid, og det er noe stillferdig hverdagslig romantisk over det.

Jeg tror også jeg glemte å si takk for at du var så veldig vanskelig og vrang og ikke skulle flytte utenfor Ring 2, og det ironiske er at nå har du flytta. Det er utelukkende takket være deg at jeg har den hverdagen jeg har nå, det ble bare uten deg.

Og det går for det aller meste helt fint.

Takk.

La oss ikke glemme de fine

Etter å ha avsluttet en ganske ødeleggende relasjon tidligere i år, kan man trygt si at forventningene mine til menn generelt har vært lave. Jeg har på ingen måte trodd at alle menn er drittsekker, men jeg har hatt en motløs følelse av at jeg har en tendens til å treffe dem.

Heldigvis er det jo ikke slik. Jeg treffer jo fine fyrer også.

En av de som har gjort inntrykk traff jeg på et hostell i sommer.

Han er i fra Chile, jeg husker han som kjempehøy, men det er ikke helt sant, for han er ikke noe særlig høyere enn meg. Han smiler hele tiden, og jeg smiler med. Jeg setter meg alltid ved siden av han. Han er min magnet, det er det store smilet og det at han er så vennlig som jeg tiltrekkes av. Det føles naturlig, jeg blir ikke sjenert slik jeg pleier å bli da jeg liker noen, har ikke høye skuldre, det er ikke skummelt, det føles bare bra. Så rart at det er noen mennesker man føler seg avslappet med, mens andre gjør det helt motsatte.

Jeg spør han om han alltid har hatt en drøm om å reise jorda rundt? Han sier nei, han våknet bare en dag, sa opp jobben sin og tenkte at «it was just time!» Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Vi tuller med at vi skal gifte oss, han kunne tenke seg en rik kone fra Norge. Jeg sier at da får jeg en veldig kjekk ektemann og han rødmer, blir flau på ekte. Det slår meg at han er en av de første menn jeg har likt godt på lenge. Og det er deilig å kjenne den følelsen. Så tusler vi og kjøper en is, og det er verdens beste idé. Dagen etter reiser jeg hjem, og jeg skal mest sannsynlig aldri se han igjen, men jeg er glad for at han finnes.

 

Løgn og blod

Han forteller meg at han besvimte i taxien etter operasjonen, men at det ikke var så alvorlig, jeg måtte ikke bli redd. Det hadde piplet litt blod opp fra bandasjene, nok til at han ble uvel av det, nok til at han besvimte av det.

Jeg husker ikke helt hvordan vi kommer inn på det igjen, det er måneder senere. Han sier at det ikke var helt sant det med taxien, det var faktisk ingen taxi i det hele tatt. Han hadde besvimt på gata, etter å ha forsøkt og gå hjem på krykkene på egenhånd. Han sier det så lett, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere.

Først og fremst synes jeg det er en totalt unødvendig ting å lyve om, synes selvfølgelig det var en dum avgjørelse, men hadde ikke kjefta, hadde ikke blitt rasende, hadde mest sannsynlig himlet litt med øynene og sagt «lurt», kanskje ikke det en gang hvis han hadde lagt seg litt flat på at det var en dum ting å gjøre.

Sitter igjen med en begynnende skepsis, sitter der med denne avslørte løgnen fra en jeg har kjær, en totalt unødvendig løgn, som får meg til å lure på hva mer som ikke har blitt fortalt eller hva mer som kanskje ikke er helt sant.

40 dater

Hun sier hun har data 40 forskjellige personer i 2018, og jeg tenker at kanskje kunne hun lest 40 bøker på den tiden, kanskje sett fem sesonger av en tv-serie, hun kunne i hvert fall trent ganske mye mer eller bare laget seg en skikkelig god middag en gang i blant.

Selv kom jeg til et punkt der jeg syntes det ble så veldig «waste of time».  Hvorfor skulle jeg gå inn i den samtalen, da jeg ikke følte meg tilstrekkelig interessert i den personen? Skulle jeg virkelig bruke en hel kveld på en person jeg bare er middels nysgjerrig på, og som mest sannsynlig forsvinner ut av livet mitt om et par ukers tid uansett? Det som i begynnelsen føltes gøy, ble gradvis mindre og mindre verdt.

Etter et halvt års tid på tinder kom jeg også fram til at jeg ikke er så glad i å treffe nye mennesker. Eller, jeg er ikke så glad i å treffe nye mennesker der det er stor sannsynlighet for at relasjonen ikke kan gå noe videre. Dating for datingens skyld er bare ikke helt for meg. Da vil jeg heller bruke tid på vennskap og relasjoner som gir meg noe tilbake. Så tror jeg jo også at man kan finne kjærlighet på datingapper og nettsider, men man må kanskje være litt tålmodig og ha litt flaks og i tillegg være komfortabel med å være der.

Jeg har jo fått noen erfaringer. Den mannlige selvtilliten overrasker meg. Det er både underholdende og frustrerende på samme tid. I enkelte tilfeller kan man ikke være avvisende på en høflig måte, for motparten bare tar det ikke? Man må gå rett i klinkende klar tale, og nesten bli ufin før enkelte forstår det, og selv etter det får man gjerne en melding en uke senere om «hvordan går det?» Det er jo helt utrolig.

Det får meg også til å reflektere litt over hvor forsiktig jeg er i sammenligning. Jeg har jo noe å lære. Jeg tror veldig fort at jeg blir slitsom og krevende da jeg ikke er det i det hele tatt. Så neste gang jeg faktisk interesserer meg for noen, skal jeg ha selvtilliten til en gjennomsnittlig mann. Men være litt mer smart hvis jeg får en avvisning.

Det å trekke seg helt tilbake fra datinglivet har vært helt utrolig befriende og deilig. Det å ikke være aktiv på leting etter kjærligheten, men fylle livet med det jeg liker veldig godt, føles som det helt riktige valget for min del. Det å løsrive seg fra tanken om at «man må jo være der ute?» har vært sjukt lurt. Det er jo ikke helt sånn at desto hardere man leter, desto mer sannsynlig er det at man finner den rette. Etter hvert fikk jeg følelsen av å fiske i en meget slunken fiskebolle, i stedet for et sjukt stort hav. Det ga ikke noe annet enn håpløshet for meg.

Jeg er ganske fornøyd med å fylle livet med andre prosjekter og være forsiktig med hvem jeg sammenligner meg med. Det føles ut som en livsstrategi.

Og jeg er så letta over at det ikke ble 40 dater for min del.

Fire redsler i livet

Jeg skriver at jeg har funnet ut at jeg er skikkelig redd for slanger, haier, store bølger og virkelige tsunamier. Senere kommer jeg fram til at jeg er litt redd russere med halvlangt hår og manglende tenner også, men det er en annen historie.

Den første slangen jeg ser er død, jeg skvetter litt uansett, men det er ikke nok til at jeg blir skikkelig redd. Det er den andre, den levende, som gjør at angstnivåene mine skrus opp. Den er halvannen meter lang, den åler seg nedover den trange innkjørselen og har kursen rett for inngangen til villaen vår.

Vi diskuterer hva slags slange det kan være, kanskje det er en kobra? Det er nok en kobra. Hele resten av kvelden sitter jeg slangevakt, og tenker at den slangevennlige åpne løsningen inn til villaen er en meget dårlig ide.

Vi ser ikke mer til kobraen, men angstnivåene mine kommer ikke ned til normalnivå igjen. Det er som om jeg har justert opp bånnlinja for frykt. Jeg moter meg opp til å løpe, men tar fram laserblikket og zoomer etter slanger i veikanten, de liker seg i rismarkene. Skvetter som et helvete for hver overkjørte slange jeg ser. Google kan fortelle meg at det er seks giftige slanger på denne øya, og hvis man blir bitt må man vite hva slags slange det er for å kunne få riktig motgift. Blir jeg bitt er det altså ute med meg. Heldigvis blir ikke min skjebne slangedød denne gangen, men hvis jeg teller døde slanger har jeg persa i slangeobservasjon.

Haiene er en annen ting. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor vi må se videoer av haiangrep på vei til surfing, men det må vi visst. Jeg ser ingen haier i virkeligheten, men ekstremt mange i fantasien, de er i vannet og sniker seg rundt. Haier er ekstremt snikete.

Mitt største problem med surfingen er bølgene. Da jeg ligger der på magen på brettet, har snuta mot land og hører instruktøren rope «padle padle» føler dramatikeren i meg at det er en liten tsunami på vei. Det topper seg den dagen vi surfer på revet, jeg padler og padler, strømmen drar meg i den retningen jeg ikke skal. Selv om jeg padler panisk imot, blir jeg fanget i den sonen man ikke skal bli fanget i. Bølgene slår meg gang på gang. Jeg tar eskimorulla, men klarer ikke holde igjen brettet, bølgene er for sterke, de bare tar det med seg. Bruker masse krefter på å dra inn brettet etter hver bølge, legger meg oppå igjen, rekker å padle to tak, før neste bølge kommer. Jeg padler og griner. Tror vel ikke helt at jeg skal drukne, men alt føles så håpløst og jeg er så sliten. Etterpå, da vi sitter i båten igjen, og folk spør hvordan det har gått klarer jeg ikke la være å gråte, leppa skjelver ukontrollert og det jeg har aller mest lyst til er å gi etter og bare hulkegrine i et lite kvarter. Omgitt av mennesker jeg kun har kjent en uke får jeg meg ikke helt til å gjøre det, så jeg tar meg sammen på en lite vellykket måte.

Det løsner aldri helt, surfingen og meg. Jeg juger og smiler kanskje i det surfehostellguiden spør om jeg kommer til å fortsette med dette. Mest sannsynlig måtte jeg ha surfa daglig i månedsvis for å bli kvitt frykten min, og det vet jeg ikke helt om det er verdt.

Det er tsunamivarselskilt overalt. Det gir meg alltid en ekkel følelse, for det kan jo skje, ikkesant? Det første jordskjelvet kommer dagen jeg skal dra hjem. Det kommer på morgenen, jeg våkner av at senga rister. Det er ikke så kraftig at jeg får panikk. I jordskjelvserfaringsbanken min vurderer jeg det ikke til å være så alvorlig at jeg trenger å løpe ut. Tar allikevel på meg klærne, for et jordskjelv pleier å starte tanken på at det kan komme flere, og det er jo alltid mulig at neste er mer alvorlig. Heldigvis er etterskjelvene svake.

Jeg flyr senere den dagen, litt letta. Det jeg ikke visste da, var at dette jordskjelvet var det første av flere store skjelv, som har gjort store skader og tatt mange liv. Det siste som traff øya ble også etterfulgt av en tsunami. Jeg pleier å ha en distanse hver gang jeg leser om naturkatastrofer, men denne gangen er det akkurat som jeg kjenner det på kroppen. Tenk at noen har levd i mitt mareritt.