Oppdatering på leseåret 3/4

Tiden går altfor fort, så her kommer et forsinka oppdateringsinnlegg. Jeg går rett til statistikken:

9/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

3/3 diktsamlinger.

3/6 av disse forfatterne lest: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 bøker til kortlisten lest.

26/45 bøker lest. (Egentlig 30, hvis jeg regner med gjenlesning av de fire første Harry Potter bøkene).

2017 er ikke året for nye rekorder, det er sikkert. Det målet jeg fremdeles har mulighet til å nå, er å lese 2 novellesamlinger til. De andre tror jeg det er relativt usannsynlig å klare. Jeg har bøker av både Bõlano og Franzen i bokhylla, men de er ganske krevende forfattere begge to og akkurat nå vil jeg heller fortsette på gjenlesning av Harry Potter.. Så da gjør jeg det.

Jeg har en del pendlevei til jobb, og målet ut året er å utnytte denne på en bedre måte. Droppe musikken og heller ta opp boka. November og desember bringer også med seg litt flere frihelger enn crazy oktober, så jeg ser for meg å lese litt mer enn de siste ukene.

I går fikk jeg en fin påminnelse om hvor viktig og fint leseglede er – på tvers av alder. Jeg hadde en bra samtale med en av ungene fra jobb om Harry Potter og det å lese bøker. Det var både kult og inspirerende!

 

Reklamer

Sommerens litteratur

Stikkord

, ,

Jeg har lest i sommer! For det meste romaner som egner seg på en strand. Og slik skal det jo være om sommeren, så her har jeg gjort noe riktig.

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker. Etter å ha stoppa opp litt i Margareth Atwoods «Den blinde morderen», brøt jeg kjøpestoppen min for denne romanen på Gardermoen, klar for en lettlest og forhåpentligvis også god roman å ta med på ferie. Romanen handler om Marcus Goldman. Han er en forfatter som har utgitt sin første bok – og som nå sliter for å klare og følge opp suksessen. Han har alvorlig skrivesperre og drar til sin venn Harry Quebert for å få hjelp til å begynne på «den vanskelige andre-romanen». Han oppdager Harrys hemmelighet – Harry hadde for mange år siden et forhold til Nola Kellergan, den gang hun var 15. Nola forsvant den gangen i 1975, men nå, trettitre år senere blir liket hennes funnet begravet i hagen til Harry. Harry pågripes for mord – noe Marcus ikke tror kan være sant. Han ønsker å komme til bunns i denne saken og ser også at han kan skrive en roman basert på saken. Parallellt med at historien om Nola Kellergan rulles opp, får vi også vite en del om Marcus sin bakgrunn og hvordan han kom til å bli en kjent forfatter.

Denne boka slukte jeg hel. Den er underholdende, spennende og lettlest, uten å sette igjen det største inntrykket. Perfekt sommerlitteratur.

Svikne dager av Elena Ferrante. Olga blir forlatt av mannen sin Mario. Plutselig er det bare hun, de to barna og schæferhunden Otto igjen i leiligheten. Det er et svært vanskelig brudd. Det er lett å kjenne seg igjen i de følelsesmessige svingningene – fra å ville erobre mannen sin tilbake, til sinnet og sjalusien i det hun finner ut at han har en annen. Det går enda litt lenger for Olga enn for de fleste, hun mister seg selv helt. I tillegg strever hun med det å takle det praktiske da hun har vært vant til en mann som forsørger seg. Selv om mye er gjenkjenbart er det klart at for Olga tipper det hele over. Hun blir alvorlig psykisk syk.

Jeg synes dette er en god roman. Jeg tror på Olga, kjenner på smerten hennes og grøsser ved tanken på Mario og hans valg. Samtidig blir jeg litt utslitt av å lese om Olga. Det er en slitsom roman å lese. Jeg synes den blir litt bedre mot slutten og det redder den fra 2-stjerner på goodreads for meg. Et godt eksempel på en bok jeg synes er kvalitetsmessig god – men som jeg allikevel er usikker på om jeg egentlig liker.

Boka om Baltimorefamilien av Joël Dicker. I denne romanen møter vi Marcus igjen. Denne gangen snubler han inn i en gammel ekskjæreste, og slik rulles historien om Baltimorefamilien opp – og med den en gammel familietragedie. Marcus er en del av familien Goldman, og de er på ingen måte storslagne eller lever ekstragalante liv. Marcus sin onkel Saul, er derimot både rik og vellykka. Han har en sønn, Hillel, og adopterer også etterhvert Woody. Baltimorefamilien har sin egen glans, og Marcus skulle gjerne vært en del av dem mer permanent enn kun i ferier. Det er jo sånn at alle familier har sine hemmeligheter og tragedier, og det er en tragedie som skjer i 2004 som er bokas klimaks. Det er bare det at det tar litt tid å komme dit. Historien rulles opp gjennom tilbakeblikk over ulike tidsepoker. Det blir kanskje litt mange av disse. Jeg finner heller ikke alltid historien troverdig. Derfor er jeg litt mer lunken til denne romanen av Jöel Dicker. Allikevel synes jeg den beskriver hvordan ulik status innad i familier kan være utfordrende og at sjalusi og grådighet kan være ganske så ødeleggende.

«The ocean at the end of the lane» av Neil Gaiman. Det var faktisk på høy tid å lese noe av Neil Gaiman. Jeg likte denne romanen godt. Den starter med å fortelle om en mann som kommer hjem til hjemstedet sitt på grunn av en begravelse. Han finner tilbake til «havet ved enden av veien» og begynner å huske ting fra barndommen sin.

Vi ser historien gjennom øynene til en 7 år gammel gutt, som ikke har det spesielt bra. Han har ingen venner og blir ikke tatt på alvor av familien sin. Han blir ved en tilfeldighet kjent med Lettie – ei jente som bor i et hus nederst i gata. Hun bor med sin mor, og mormor. Det viser seg at disse kvinneskikkelsene ikke er helt sånn som alle andre. Det er bra, da det snart skal komme noe inn i verden som ikke egentlig skal være der.

Dette er en slik bok som gir meg frysninger. Det er en egen intens og skummel stemning i boka. Samtidig som det magiske elementet bidrar til spenning, er det vel så mye en bok om oppvekst, vennskap og om det å ikke bli sett. Dette var en god leseropplevelse!

Ferielivets uvaner

Etter en måneds ferie er batteriene ferdig ladet. Det er ingen tvil om at jeg trenger å komme ut av ferielivets noe sløvende uvaner, med is (nesten) hver dag og altfor mye tid på sosiale medier. Jeg har med bekymring lagt merke til at jeg plutselig har begynt å følge visse paradise-deltakere sine blogger – et klart tegn på at man har for mye tid. Dessverre er det skummelt vanedannende, man blir jo dratt inn i livene som omhandler alkohol, sol og drama på lik linje som man blir dratt med inn i reality-serier på tv. Det er på høy tid med en detox, før jeg skaffer meg profil på kvinneguiden og deltar i diskusjonen om Sophie Elises rumpe.

Fra 1.august er det slutt, jeg skjerper inn og første øvelse blir 2 timer mobilfri om dagen. I august har jeg også forbud mot å lese overfladiske blogger. Nå håper jeg bare at de egentlige favorittene mine snart er tilbake fra sommerferie. Jeg ser også frem til produsere litt mer selv – det er jo tross alt gøy med tekst. Å oppsummere sommerferien, både litteraturmessig og opplevelsesmessig kan jo være en start.

Ellers kribler det i meg etter å starte med ørten nye prosjekter, og det er jo også en vanlig konsekvens av ferie for meg. Fornuften sier at jeg går jeg opp i stillingsprosent fra august og jeg vet godt at det kan bli krevende nok, i denne livsstilen av en jobb jeg har skaffet meg. Tror jeg derfor unnlater å sette meg dristige mål, det holder å konstantere at trening og lesing – det skal det bli tid til.

Oppdatering på leseåret 2/4

Det har ikke gått så bra med lesinga så langt dette året, av naturlige årsaker. Av og til kommer livet i veien. Jeg har troa på at det løsner de neste 6 månedene!

Statistikken:

6/24 1001-bøker

1/3 novellesamlinger

3/3 diktsamlinger

3/6 av disse forfatterne: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 av bøkene til kortlisten lest

19/45 bøker lest.

Målene har ikke vært i fokus i det hele tatt denne våren/forsommeren. Både konsentrasjon og leseglede har vært på et minimum, så jeg har fokusert på korte bøker som ikke har krevd veldig mye av meg. Nå er jeg i gang med «Den blinde morderen» av Atwood, og det er jo ikke akkurat en liten flis. Det går litt treigt, men jeg har ikke tenkt å gi den opp heller. Jeg trenger å komme litt tilbake til meg selv. Og det innebærer å forsvinne inn i en historie igjen.

Jeg har selvfølgelig lyst til å nå årets mål, men samtidig er jeg i en periode der jeg ikke kan ha sykt høye forventninger til lesinga mi. Det er viktigere å finne tilbake til gleden med lesing enn å presse inn 24 bøker fra 1001-lista. Jeg tror den gleden kommer med litt mer overskudd og stabilitet på det følelsesmessige planet.

Jeg reiser på ferie i hele juli og har selvfølgelig med bøker i sekken. Det skal bli veldig godt med et avbrekk nå, før hverdagen starter igjen i august!

Bråstopp

Har hørt på «Get myself together» av Robyn i to måneder nå. Det har vært en fysisk og psykisk tung periode. Jeg har vært mye kvalm, hatt angst og mareritt nesten hver natt. Jeg er så sykt sliten og jeg har gått ned mange kilo. Ser ut som et beinrangel, men det er vanskelig å presse i seg mat da man føler man må kaste opp for hver bit. Det er endelig nå. Det er slutt. Jeg synes det er så utrolig tungt og føler meg helt knust. Gråter hvert tiende minutt og føler meg ganske ubrukelig.

Skulle så gjerne ønske du valgte annerledes. At du sa at vi, oss, var verdt alt for deg. At du vil gjøre alt for ikke å miste det vi har. Vil føle meg valgt og verdsatt. Det ble ikke helt sånn.

Vi bor sammen enda, og det er kanskje verdens dårlige idé. Vet godt at for min egen del handler det om å klamre seg fast bare litt til. Jeg orker ikke gi slipp, ikke enda. Gråter i armene dine, ser på deg i en evighet før du sovner, stryker og stryker på deg. Av og til kommer du meg i møte, og viser din egen sårbarhet. Andre ganger er du fraværende. Sier ting som «jeg gjør det her fordi jeg ser du er lei deg», eller «jeg tenkte at du trengte at jeg var her». Det river i hjertet, jeg ønsker jo ikke at du er sammen med meg kun fordi du tenker jeg trenger det. Jeg ønsker at du er sammen med meg fordi du trenger det og ikke klarer noe annet.

Det er som om jeg bare må si alt jeg har på hjertet om deg, bare må nevne alt det gode. Andre ganger kjenner jeg meg så bekymra for deg, og ber deg ta gode valg for deg selv og egen helse. Kjenner på at jeg ikke lenger får lov å være din viktigste støttespiller og partner. Det suger. Det var jo ikke sånn her det skulle gå.

Så har vi andre dager igjen. Der jeg bare biter tennene sammen og tvinger meg til å være selvstendig. Der jeg ser på turer på kilroy alene for å kickstarte sommeren. Virkelig utfordre meg selv og samtidig få fokus over på andre opplevelser. Det er dager der jeg tenker at de to siste månedene har vært så utrolig vonde for meg at det ikke kan bli så mye verre å flytte fra hverandre. Det er dager der jeg tenker at å fortsette i forholdet ville bety at jeg ikke tok spesielt godt vare på meg selv. Det er dager der jeg tenker at dette kanskje er til det beste. At da jeg har fått dette litt på avstand kommer jeg til å se litt klarere. Jeg vet ikke. Vet bare at sommerferien i år ikke kan komme fort nok.

Å liste seg i gang

Det føles litt lettere.

Jogger i sakte fart rundt Voldsløkka, gir meg selv lov til å ha gåpause hvis jeg trenger det. Det er ikke like tungt som jeg trodde det kom til å bli, det er deilig å føle pulsen slå. Kjenner litt overskudd i nedoverbakkene og lar beina få fart siste runde, nyter følelsen av å løpe. Legger meg i gresset etter to runder, det er ikke vits i å overdrive. Sola varmer og jeg er glad.

Lister meg i gang med lesinga også. Ser «The handmaids tale» på HBO og blir samtidig fristet til å lese boka. Den er lettlest og god. Jeg er også imponert over tv-serien, som jeg synes holder høy kvalitet. Holder meg foreløpig til litt korte bøker, det er litt for krevende å sette igang med 400s+. Heldigvis kan også korte bøker gi gode leseropplevelser. «Svar på brev fra Helga», som handler om en gammel islending som ser tilbake på en kjærlighetsaffære, er for eksempel en meget god bok.

Alt det andre må vel komme på plass. På den ene eller andre måten.

Alt går på tverke

Advarsel: dette er bare syt.

Dette er tydeligvis en periode i livet mitt der det meste skal gå galt. Ironisk nok krasja datamaskinen min da jeg begynte på dette innlegget – det er betegnende nok på hvordan det føles å være meg i det siste. Ingenting skal gå på første forsøk.

  • La meg utdype i noen eksempler:

Jeg skal være trener 1. mai og har ikke fått beskjed om at jeg trenger egne nøkler. Og nøklene de må hentes. Og det har ikke jeg mulighet til. Så da kommer noen med nøklene til meg og jeg forsøker å låse opp døra i et kvarter før jeg skjønner at jeg ikke har riktige nøkler.

Jeg kom hjem fra drømmejobben i vest til en kjæreste som har tatt en rekke tvilsomme valg i det siste. Jeg er ikke videre imponert og drømmer meg tilbake til de fine månedene i regnværsland.

Jeg får ikke de beskjedene som alle andre har fått i ny jobb. Etter over en måned i ny stilling burde ting falle mer på plass, men det er tydeligvis en del igjen å jobbe med her. Dette henger vel sammen med kollegaer som ikke følger opp det de sier og lar meg være den som har ansvaret – enda det aldri var mitt i første omgang.

Jeg klarte å få en infeksjon som inneholdt alt det verste i verden: oppkast, halsbetennelse og feber. Hah! Tar alt i en gang jeg. Enda morsommere er det at jeg tydeligvis ikke ser spesielt syk ut – legen som tok imot meg for sykemelding (selvfølgelig etter at jeg måtte krangle meg til en legetime i fin «goddag-mann økseskaft» stil), trodde egentlig ikke jeg var syk. Han så på resultatet av testene mine og skrev ut medisin og sykemelding med overrasket mine. Selvfølgelig viser sykemeldinga feil arbeidsgiver – så jeg må reise tilbake en gang til.

Min bestevenninne som jeg har hatt stor glede av i Oslo, fikk selvfølgelig den stillingen typ lengst nord i Norge. Som jo er fint for henne, og dødskjipt for meg. Jaja, vi kan jo sees i juleferien da. (Noen som har noen venner til overs i Oslo? Jeg vil gjerne gå turer i skogen, spille beachvolleyball, ta en kaffe på løkka og diskutere litteratur og miljø.)

Jeg har vært på et trenerkurs som egentlig ga meg mest lyst til å kutte ut organisert idrett og bare leke. Det er ikke foreleserne sin skyld. Men det er dessverre altfor mange innen (min) idrett som har et etter min mening utdatert syn på idrett, bevegelsesglede og læring. Jeg er ikke spesielt enig i tidlig spesialisering og en holdning om at utøvere må tåle å høre at det de gjør er skikkelig dårlig. Uansett om de også får høre det da de gjør det bra. Neste gang vi møtes skal jeg slutte å leke forsiktig og komme med oppfølgingsspørsmål av typen: «hva slags forskning er det du legger til grunn for en slik trenerfilosofi», «hvordan mener du at dette synet fremmer læring og mestring?» eller kanskje bare som den tidligere foreleseren min sa: «SHOW ME THE GOD DAMN DATA!!!» Tror ikke den nettverksbygginga mi går så veldig bra – men så er det jo spørsmål om hvem man ønsker å ha i nettverket sitt også da.

Alt dette resulterer egentlig bare i at jeg er dødsirritert på voksne mennesker om dagen. Ikke kan jeg trene en gang på grunn av den helvetes infeksjonen, kanskje det hadde hjulpet på humøret. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å trene heller, jeg vil bare gjøre morsomme ting – sånn som å være inni en sånn ball og løpe rundt og treffe andre som er inne i en sånn ball – det kunne jeg tenkt meg. Jeg kan også tenke meg å padle kajakk og spille beachvolleyball. Og en tur i skogen er heller aldri dumt. Men det er jo litt uaktuelt akkurat nå, så jeg får legge meg tilbake på sofaen og se på en serie.

For dere som leser bloggen fordi den handler om bøker: jeg leser heller ingen bøker om dagen. Kanskje til sommeren.

Oppdatering på leseåret 2017

På tide å se hvordan det går med måloppnåelsen og lesinga i 2017! Jeg hopper rett til statistikken.

Lest så langt i år:

4/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

0/3 diktsamlinger.

1/6 av disse forfatterne; Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

4/7 av bøkene fra kortlisten til bokbloggerprisen er lest.

11/45 bøker lest.

Lesinga i 2017 har føltes litt som å sykle i motvind. Dette har selvfølgelig sammenheng med at det har vært mye forandringer i livet mitt, med avslutning av en jobbperiode på vestlandet. For å få ny jobb må man jo skrive jobbsøknader og det tar også tid. I mellomtiden har jeg vært i en midlertidig jobb som krever en del av meg. Nå har jeg vært så heldig å få en ny jobb og er i gang med opplæring der. I tillegg til alt dette føles det som at tida alltid går fortere i Oslo? Jeg synes i hvert fall de siste ukene har forsvunnet i rekordfart.

Et av årets mål er å bruke biblioteket mer enn bokhandelen. Jeg har ikke sagt høyt at dette betyr null bok-kjøp i 2017, men i hodet mitt har det kanskje formet seg en tanke om at dette har vært målet. Det gikk uansett i vasken for et par uker siden. Mamma tok meg med på et antikvariat med veldig mange fristelser og jeg gikk på en liten sprekk og kjøpte 3 bøker. Jeg trøster meg med at de i det minste er kjøpt brukt. Dessverre har terskelen for å kjøpe flere bøker plutselig blitt litt lavere med denne sprekken. Jeg har utsatt meg for alle slags fristelser i bokhandler og bruktbutikker. Sto med «Frihet» av Jonathan Franzen i hånda altfor lenge og det var kun det at boka var godt brukt som hindret meg fra i å kjøpe den. Heldigvis har jeg lagt sprekken bak meg og har klart å ta meg sammen igjen nå.

Hvis jeg skal kommentere årets lesemål føler jeg at jeg fortsatt ligger greit an. Ingen tilløp til panikk og tvangslesing enda. Det målet jeg ligger best an med er jo bokbloggerprisen. Dette kun fordi jeg leste en del av bøkene i fjor, eheheh.. Jeg skal uansett lese resten. Det jeg er mest spent på er vel om jeg kommer til å få «To Søstre» på biblioteket innen tidsfristen. Jeg var nemlig nummer 700 i venteliste på den boka. Det kan jo ta sin tid. Det blir også spennende å se hvordan det går å lese nye bøker utgitt i 2017 med kun biblioteket som kilde for bøker. Noen som har erfaringer med dette?

Nå er det snart påske og for meg er det da tid for å ta frem påskekrim. Det er en fin tradisjon. Hva årets bøker blir har jeg ikke helt bestemt meg for. Jeg har ikke lest den siste i Cormoran Strike-serien, så det er meget mulig at det blir den. Etter påske blir fokuset 1001-bøker og bokbloggerpris-bøker. Mamma har slengt seg på 1001-bølgen og har lest et vannvittig antall bøker fra lista så langt i år. Jeg har ingen ambisjoner om å ta igjen henne, men mitt eget mål om å klare 24 bøker fra lista i år skal jeg klare!

Samleinnlegg 1001-bøker; Lagerlöf, Vesaas og Murakami

Stikkord

, ,

Det har vært dårlig med bokomtaler av 1001-bøker så langt i år, men det betyr ikke at jeg ikke har lest noen. Under følger noen ord om tre leste bøker.

Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf. Denne boka er Selma Lagerlöf sin debutroman, utgitt i 1891. Den skildrer Gösta Berlings liv i Varmland på 1820-tallet. I det første møte med Gösta Berling er han fortsatt prest. Det varer dessverre ikke lenge før alkoholen har tatt helt overhånd og han blir avsatt. Han legger seg ned i en grøft og vil bare dø, og det er der majorinnen på Ekeby finner han. Han overtales til å bli en av kavalerene på Ekeby.

Det blir raskt forandringer i styret på Ekeby. Majorinnen blir fordrevet fra stedet og kavalerene tar over styringen. Her er det ingen moral eller faste rammer, bare fest og moro. Resultatet blir at folk sulter og at Ekeby forfaller. Utover denne tvisten blir kjærlighetslivet til Gösta Berling skildret. Han forelsker seg stadig, uten at det blir spesielt vellykket. I tillegg til Gösta Berling blir man introdusert for en rekke bipersoner og deres historier. Sagn, myter og overtro er også sentrale elementer i denne romanen.

Jeg synes romanen tidvis er veldig interessant og god lesning, andre ganger faller jeg litt av i alle bihistoriene. Jeg har en tendens til å gjøre dette, i hvert fall de gangene jeg tror jeg skal følge en hovedperson «slavisk» gjennom historien.

***

Fuglane av Tarjei Vesaas. Hovedpersonen i denne romanen er Mattis tust. Han er ikke som alle andre. Han bor sammen med søstera si Hege og de livnærer seg på hennes strikking. Hun prøver å få Mattis til å engasjere seg i arbeid, men dette går dårlig. Han kvir seg hver gang han føler han må prøve å få seg arbeid ved noen av nabogårdene. Mattis er fryktelig opptatt av jenter, men er litt redd dem også. Den gangen han holder på å gå ned med båten midt på fjorden og må ta inn på en øy, reddes han av to jenter i en båt, og de snakker vanlig til han. Senere ror han dem inn til land, slik at alle kan se. Dette er en seier og en opplevelse han lever lenge på. Mattis er også veldig opptatt av natur og dyreliv. En dag ser han et rugdetrekk over huset, og dette er noe han blir veldig interessert i.

Etter mye prøving og feiling på arbeidsfronten finner Mattis endelig et yrke han kan like – han har blitt fergemann! Han skysser faktisk en mann over fjorden, og denne mannen skal komme til å få en viktig betydning for livet i huset hos Hege og Mattis.

Mattis er skildret med en egen varme i denne boka. Som leser sitter man igjen med forståelse for både Mattis og hans handlinger, men også de rundt han som prøver så godt de kan å kommunisere og samhandle med han. En god bok som kan anbefales!

***

Elskede Sputnik av Haruki Murakami. Denne boka er fortalt fra K sitt perspektiv. Han er lærer på en skole og håpløst forelsket i Sumire, sin beste venn. Ettersom denne forelskelsen ikke er gjengjeldt har han stadig nye seksuelle forhold til kvinner han møter via jobben. Sumire har ikke opplevd seksuell tiltrekning før hun forelsker seg i Miu, en mye eldre gift kvinne. Hun gir opp forfatterdrømmen for en midlertidig jobb hos nettopp Miu. Denne jobben utvikler seg fra en sekretærstilling til å bli en slags personlig assistentjobb. I samme periode forandrer også Sumire seg. Hun tilpasser utseende, klær og vaner til det Miu foretrekker. Skrivingen legger hun på hyllen for en periode. Sumire holder kontakt med K via lange telefonsamtaler, før hun plutselig drar på forretningsreise med Miu. En dag ringer Miu til K og forteller at Sumire har forsvunnet sporløst fra en liten gresk øy. Hva er det som har skjedd?

Dette ble ikke noen ny favorittbok av Murakami for meg. Følte kanskje historien ble litt i tynneste laget. Det er tydelige Murakami-detaljer i boka, fra surrealismen som omfavner slutten av boka til skildringen av både kvinneskikkelsene og K. Jeg har likevel lest bøker av han som jeg synes har vært langt bedre.

Februar i turminner

I februar tok jeg en impulstur til Bergen. Det var en nydelig solhelg og vi bestemte oss for å gå Vidden. Det var ikke fullt så skummelt som jeg trodde å ta taubanen opp Ulriken og utsikten på toppen er jo fantastisk.

img_2231

Turen fra Ulriken til Fløyen foregår i kupert terreng, og vil være overkommelig for de fleste. Vi brukte ca. 5 timer, og det var inkludert noen pauser. Det var ikke bare oss som hadde lyst til å gå turen, så vi møtte ganske mange på vår vei. Heldigvis føltes det ikke ut som at vi gikk i kø. Jeg kan se for meg at på fine sommerdager kan det bli litt vel mange folk for sånne som meg, som helst vil ha naturopplevelsene i fred.

img_2234

Det som er gøy med å gå såpass «kjente» turer er jo at man møter de som ikke er så vant til å gå på tur også. De aller fleste vi møtte var forsåvidt godt og forsvarlig kledd, og det var alt fra vandrere til de som løp over Vidden. Et par stykker skilte seg ut, som ei dama som tydeligvis var på date med en middelaldrende mann kledd i fullt Bjørn Dæhlie utstyr. Dama var ikke like godt utstyrt og tviholdt i den rosa veska si mens hun skled fremover på Uggs-lignende sko. Vi møtte også en middelaldrende kvinne i boblekåpe og med fint skjerf i halsen, ikke helt gjennomsnittlig turklær det heller kanskje.

Alt i alt var det en fin solskinnsdag og jeg er glad for å ha tatt turen. Det har lenge vært et mål å gå flere turer i Bergensområdet. Jeg tenker at det spesielle med Vidden er hvor tilgjengelig den er – det er ikke mange steder man kan få samme tur i en storby. Det er flott at friluftsliv er tilgjengelig for mange!

I slutten av februar flytta jeg tilbake til Oslo. Jeg hadde kryssa fingrene for skiføre, og jammen slo det ikke til! Her var det ingen tid å miste og jeg brukte den første helga ute i marka. Selv om jeg var litt halvveis i formen var det fantastisk å være ute i skiløypa igjen. Kan dessverre også fastslå at jeg blir mer og mer pinglete i nedoverbakkene for hvert år som går. Jaja.

Skogen er så fin på vinterstid, med snøen hengende på trærne og trikkespor innover i marka. Jeg blir helt betatt jeg. Det var det tydeligvis ikke bare jeg som var, for de fleste vi møtte på hadde et salig glis om munnen.

img_2249