Datingliv i 2018

Datinglivet mitt er en stadig kilde til både underholdning, undring og sinne.

Skal vi se, vi har han som bare snakker om jobb og skryter seg selv opp i skyene. Fordi han jobber så mye så flyter det litt hjemme, så han kunne trengt en kvinnelig hånd. Nå er vel ikke det å være ryddig en egenskap knyttet til det kvinnelige kjønn, sier jeg. Han fortsetter med å fortelle fem historier om ulike konflikter og smiler at han kan være litt kranglefant av seg. For meg som har en tendens til å tenke at «jamen, du må jo få en sjangse til», var dette en ypperlig trening i å tenke NEI, faen heller, dette er det siste jeg vil ha.

Så har vi han som sender meg en «takk for alt» – hilsen på snapchat. Kanskje bedre enn ghosting? Jeg vet ikke. Jeg har blitt utsatt for ghosting også, men det hele var såpass kjedelig at det skal jeg bare være glad for.

Allikevel er det en drittsekk som skiller seg ut. Vi har data i fire måneder, hatt omtrent daglig kontakt. Han har vært en herlig blanding av å si «ikke ha forventninger da», og samtidig snakke om familien min, den ferien vi skal på en gang, desember neste år, at det skal bli fint å bli bedre kjent med meg. I ettertid ser jeg at han har holdt meg standby for sitt eget forgodtbefinnende på en ganske så utspekulert måte.

Han sender meg en melding og sier at vi må ta en prat. Jeg sier at det ikke er noen grunn til å vente to dager med dette, at hvis det er så viktig å gjøre det ansikt til ansikt får han faktisk komme seg til meg nå. Han bruker i underkant av fem minutter på å dumpe meg. Det er ganske kaldt, han spør ikke inn til hva jeg tenker og føler i det hele tatt og viser ikke et fnugg av medmenneskelig medfølelse på at dette kan føles kjipt for meg. Da jeg sier at han kanskje kunne vært litt mer tydelig tidligere i prosessen, trekker han likegyldig på skuldrene og sier «kanskje det». Neste morgen er jeg sletta på snap og det er veldig tydelig at jeg ikke har betydd noenting for han.

«Åh, så du skjønte jeg kom til å dumpe deg?» Sier han før han skal gå. Jeg svarer at det gjør vel de fleste da noen sier at man skal ta en prat. «Det er mange jenter som ikke skjønner det», svarer han. Og jeg lurer på hvor mange han har gjort dette mot. Det er ganske forkastelig.

Snakk om å vise sitt sanne ansikt. Å la være og ta innover seg andre menneskers følelser blir aldri noe annet enn superegoistisk og avslører også en manglende empati. Det fine med hele avslutningen er at mine følelser for han ganske raskt svingte fra forelskelse til forakt.

I en situasjon som dette kan det være lett å ta ting innover seg selv. Jeg burde jo skjønt dette? Den tanken jobber jeg aktivt for å kvitte meg med. Jeg er et godt menneske med empati for andre og har spilt med åpne kort. Dessuten har jeg stilt spørsmål underveis og gitt han mange muligheter til å være rederlig. Jeg liker tanken på at han har vært mitt absolutte bunnpunkt, og at fra nå av er standardene mine virkelig på plass. Skal jeg bruke tid og involvere meg med noen skal det være noen som er bra. Jeg har ikke plass til dårlige personer i mitt liv.

Reklamer

Depresjon og bøker

Jeg tror jeg hadde veldig store forventninger til 2018. Sto der på nyttårsaften og bare kjente at dette skulle være mitt år. Derfor kom det litt bardus på meg at de to første månedene har vært preget av depresjon. Det var jo ikke en del av planen. «Men husk at du ikke er den sykdommen», sier venninna mi, selv ganske redd for det å være syk. Jeg har ikke den frykten i det hele tatt, jeg er mer letta over at jeg kan knytte disse følelsen til det å være syk. For det skal jo ikke være sånn at helt vanlige ting som å være på jobb tidvis føles veldig vanskelig. I hvert fall ikke da jobben vanligvis er en ganske bra greie.

Depresjon føles som å ha mista alt pågangsmotet sitt. Det er bare borte.

Heldigvis er det bedre dager også. Som i dag, som i kveld. Jeg har hørt på en gammel episode av bokpod og har kjent på entusiasme. For en sjukt deilig følelse. Jeg kjenner at tanken på hvor mange gode bøker, litteratur og generelt tekst det finnes der ute gjør meg glad. Det er så mye bra igjen å lese. Og konsentrasjonsspennet mitt varer heldigvis litt lenger enn 4 sekunder igjen. Det er egentlig en prestasjon at jeg i januar leste «Hundre års ensomhet», men det gjorde jeg. Og jeg elsket den.

Kanskje er jeg nedstemt igjen i morgen. Men det får så være. I kveld har jeg kjent entusiasme, lest i en god bok og laget middag. Og viktigst av alt, fått litt troen på at det faktisk kommer til å gå over.

2017

Jeg synes på mange måter at 2017 var et realt drittår. Jeg startet året i jobb på vestlandet, mens planen var å flytte hjem til kjæresten i februar/mars, for så å få meg en relevant jobb i Oslo. Jeg synes jobbsøkerprosessen var beinhard og det var mye usikkerhet i begynnelsen av året. Det at jeg egentlig trivdes godt med både jobb, venner og fjell på vestlandet gjorde at det ikke bare var en lett avgjørelse å skulle flytte hjem til Oslo igjen.

Forholdet mitt rakna kort tid etter at jeg kom tilbake til Oslo. Vi forsøkte å fikse det. Problemet er bare at hvis den ene parten er letta og glad for å ha fortalt, mens den andre er helt knust over hva den andre har gjort, er det vanskelig å møte hverandre. Han var ikke villig til å gjøre de forandringene jeg trengte for at jeg skulle ha det bra. Og for meg var det helt umulig å slippe de kravene. Vi brukte litt tid på å gjøre det endelig slutt, det var vanskelig å gi slipp for oss begge. De månedene er noe av de tøffeste jeg har gjennomgått og jeg var så utrolig lei meg. Omtrent samtidig fikk jeg meg en ny, relevant jobb i Oslo-området. Selv om det var tøft å skulle møte opp og bli kjent med ny jobb, kollegaer og rutiner midt i en kjærlighetssorg var det også det eneste stedet jeg kunne få puste litt og ble tvunget til å fokusere på noe annet.

Den jobben var noe av det beste som skjedde meg i 2017. Hadde noen fortalt meg hvem jeg kom til å jobbe for, for bare et år siden ville jeg ikke trodd det. Jeg føler meg både takknemlig og ydmyk over å være en del av et så godt team. Så gjør det meg heller ikke så mye at jeg jobber da de fleste andre har fri. Jeg er så heldig å elske det jeg driver med, de aller fleste av dagene.

Jeg reiste mye i 2017. Jeg har besøkt Roma, Kroatia og Rhodos. Seilferien i Kroatia føltes som et bevis på at jeg kunne være selvstendig. Jeg dro helt «alene», men på en organisert tur er det jo litt begrenset hvor alene man faktisk er. Her møter jeg en tysker som blir forelska i meg og får selv et godt øye til en australiener. Den siste dagen er det bare meg og australieneren og vi går sammen hele dagen. Jeg forbanner litt at jeg ikke uttrykker meg like godt på engelsk som på norsk, men det er uansett en god tone og kjemi, vi drikker øl og han klemmer meg idet han skal gå. To svette kropper mot hverandre og han kysser meg i hårfestet og det er det kysset som har føltes mest intimt og sensuelt på hele året. Jævlig synd at det er så langt til Australia.

Høsten kommer og jeg er tilbake i jobb. Finner meg ganske fort til rette på rommet i det nye kollektivet, det føles som et hjem ganske fort. Det er jo ikke alltid det føles sånn. Føler også at jeg finner litt tilbake til meg selv. Humøret er mer stabilt og det tidvis turbulente forholdet jeg var i, har nok påvirket meg mer enn jeg har trodd. Usikkerheten og tidvis utryggheten er ikke der lenger, det er jo bare meg. Og jeg er jo ganske trygg.

Allikevel er det å komme over noen på ingen måte en lineær prosess. Jeg innser at jeg har trodd det, og derfor ble det litt vanskelig å kjenne kjærlighetssorgen i høst igjen. Samtidig er det jo naturlig, da min ekskjæreste tross alt var den viktigste personen i mitt liv i over to og et halvt år. Jeg tar meg i å ville sende melding og fortelle hva som har skjedd på jobb, for å få anerkjennelse og skryt. Jeg savner å ha noen som ser på meg med det blikket – det «jeg elsker deg» blikket.

Jeg dater andre. I begynnelsen føles det helt feil med alle. De passer ikke. Det føles som et puslespill der jeg forsøker å trykke brikkene på rett plass, selv om kantene er helt feil. Det er ikke de rette armene som hviler rundt meg, samtalene kjeder meg. Det endrer seg på slutten av året, da jeg faktisk treffer en jeg blir interessert i. Jeg blir rett og slett litt forelsket, men det hele føles som et ganske usikkert prosjekt. Det kommer jeg sikkert til å finne mer ut av i 2018.

Høsten 2017 finner jeg også løpegleden for fullt. Jeg vil bare løpe løpe løpe. Heldigvis har jeg lært meg å begrense meg, så jeg klarer å finne balansen. Jeg stiller til start i et løp – det er en 5 km. Jeg føler meg fantastisk og går dessverre ut som en tulling. Det er nærmest en nær-døden opplevelse. Tiltross for det blir det en ok tid, langt under der jeg hadde som mål. Det er kjempegøy og motiverende og jeg melder meg på et 10 km løp, men dessverre blir jeg syk og kan ikke delta. Jeg tror 2018 kommer til å bringe nye fine løpeopplevelser.

Selv om 2017 på mange måter ikke går inn i historiebøkene som tidenes beste år, har det kanskje lært meg at med forandring kommer også nye muligheter. Det høres ut som en klisje ut av en annen verden, men det er også sant. Jeg håper på mindre kjærlighetssorg i 2018, fortsatt trivsel på jobb, at jeg får lest mange gode bøker og at jeg er frisk så jeg kan få løpt så mye jeg vil. Dessuten må jeg ta meg sammen, kutte ned på take-awayen og finne tilbake til kokken i meg. Den er jo der, selv om jeg er singel.

Oppdatering på leseåret 3/4

Tiden går altfor fort, så her kommer et forsinka oppdateringsinnlegg. Jeg går rett til statistikken:

9/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

3/3 diktsamlinger.

3/6 av disse forfatterne lest: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 bøker til kortlisten lest.

26/45 bøker lest. (Egentlig 30, hvis jeg regner med gjenlesning av de fire første Harry Potter bøkene).

2017 er ikke året for nye rekorder, det er sikkert. Det målet jeg fremdeles har mulighet til å nå, er å lese 2 novellesamlinger til. De andre tror jeg det er relativt usannsynlig å klare. Jeg har bøker av både Bõlano og Franzen i bokhylla, men de er ganske krevende forfattere begge to og akkurat nå vil jeg heller fortsette på gjenlesning av Harry Potter.. Så da gjør jeg det.

Jeg har en del pendlevei til jobb, og målet ut året er å utnytte denne på en bedre måte. Droppe musikken og heller ta opp boka. November og desember bringer også med seg litt flere frihelger enn crazy oktober, så jeg ser for meg å lese litt mer enn de siste ukene.

I går fikk jeg en fin påminnelse om hvor viktig og fint leseglede er – på tvers av alder. Jeg hadde en bra samtale med en av ungene fra jobb om Harry Potter og det å lese bøker. Det var både kult og inspirerende!

 

Sommerens litteratur

Stikkord

, ,

Jeg har lest i sommer! For det meste romaner som egner seg på en strand. Og slik skal det jo være om sommeren, så her har jeg gjort noe riktig.

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker. Etter å ha stoppa opp litt i Margareth Atwoods «Den blinde morderen», brøt jeg kjøpestoppen min for denne romanen på Gardermoen, klar for en lettlest og forhåpentligvis også god roman å ta med på ferie. Romanen handler om Marcus Goldman. Han er en forfatter som har utgitt sin første bok – og som nå sliter for å klare og følge opp suksessen. Han har alvorlig skrivesperre og drar til sin venn Harry Quebert for å få hjelp til å begynne på «den vanskelige andre-romanen». Han oppdager Harrys hemmelighet – Harry hadde for mange år siden et forhold til Nola Kellergan, den gang hun var 15. Nola forsvant den gangen i 1975, men nå, trettitre år senere blir liket hennes funnet begravet i hagen til Harry. Harry pågripes for mord – noe Marcus ikke tror kan være sant. Han ønsker å komme til bunns i denne saken og ser også at han kan skrive en roman basert på saken. Parallellt med at historien om Nola Kellergan rulles opp, får vi også vite en del om Marcus sin bakgrunn og hvordan han kom til å bli en kjent forfatter.

Denne boka slukte jeg hel. Den er underholdende, spennende og lettlest, uten å sette igjen det største inntrykket. Perfekt sommerlitteratur.

Svikne dager av Elena Ferrante. Olga blir forlatt av mannen sin Mario. Plutselig er det bare hun, de to barna og schæferhunden Otto igjen i leiligheten. Det er et svært vanskelig brudd. Det er lett å kjenne seg igjen i de følelsesmessige svingningene – fra å ville erobre mannen sin tilbake, til sinnet og sjalusien i det hun finner ut at han har en annen. Det går enda litt lenger for Olga enn for de fleste, hun mister seg selv helt. I tillegg strever hun med det å takle det praktiske da hun har vært vant til en mann som forsørger seg. Selv om mye er gjenkjenbart er det klart at for Olga tipper det hele over. Hun blir alvorlig psykisk syk.

Jeg synes dette er en god roman. Jeg tror på Olga, kjenner på smerten hennes og grøsser ved tanken på Mario og hans valg. Samtidig blir jeg litt utslitt av å lese om Olga. Det er en slitsom roman å lese. Jeg synes den blir litt bedre mot slutten og det redder den fra 2-stjerner på goodreads for meg. Et godt eksempel på en bok jeg synes er kvalitetsmessig god – men som jeg allikevel er usikker på om jeg egentlig liker.

Boka om Baltimorefamilien av Joël Dicker. I denne romanen møter vi Marcus igjen. Denne gangen snubler han inn i en gammel ekskjæreste, og slik rulles historien om Baltimorefamilien opp – og med den en gammel familietragedie. Marcus er en del av familien Goldman, og de er på ingen måte storslagne eller lever ekstragalante liv. Marcus sin onkel Saul, er derimot både rik og vellykka. Han har en sønn, Hillel, og adopterer også etterhvert Woody. Baltimorefamilien har sin egen glans, og Marcus skulle gjerne vært en del av dem mer permanent enn kun i ferier. Det er jo sånn at alle familier har sine hemmeligheter og tragedier, og det er en tragedie som skjer i 2004 som er bokas klimaks. Det er bare det at det tar litt tid å komme dit. Historien rulles opp gjennom tilbakeblikk over ulike tidsepoker. Det blir kanskje litt mange av disse. Jeg finner heller ikke alltid historien troverdig. Derfor er jeg litt mer lunken til denne romanen av Jöel Dicker. Allikevel synes jeg den beskriver hvordan ulik status innad i familier kan være utfordrende og at sjalusi og grådighet kan være ganske så ødeleggende.

«The ocean at the end of the lane» av Neil Gaiman. Det var faktisk på høy tid å lese noe av Neil Gaiman. Jeg likte denne romanen godt. Den starter med å fortelle om en mann som kommer hjem til hjemstedet sitt på grunn av en begravelse. Han finner tilbake til «havet ved enden av veien» og begynner å huske ting fra barndommen sin.

Vi ser historien gjennom øynene til en 7 år gammel gutt, som ikke har det spesielt bra. Han har ingen venner og blir ikke tatt på alvor av familien sin. Han blir ved en tilfeldighet kjent med Lettie – ei jente som bor i et hus nederst i gata. Hun bor med sin mor, og mormor. Det viser seg at disse kvinneskikkelsene ikke er helt sånn som alle andre. Det er bra, da det snart skal komme noe inn i verden som ikke egentlig skal være der.

Dette er en slik bok som gir meg frysninger. Det er en egen intens og skummel stemning i boka. Samtidig som det magiske elementet bidrar til spenning, er det vel så mye en bok om oppvekst, vennskap og om det å ikke bli sett. Dette var en god leseropplevelse!

Ferielivets uvaner

Etter en måneds ferie er batteriene ferdig ladet. Det er ingen tvil om at jeg trenger å komme ut av ferielivets noe sløvende uvaner, med is (nesten) hver dag og altfor mye tid på sosiale medier. Jeg har med bekymring lagt merke til at jeg plutselig har begynt å følge visse paradise-deltakere sine blogger – et klart tegn på at man har for mye tid. Dessverre er det skummelt vanedannende, man blir jo dratt inn i livene som omhandler alkohol, sol og drama på lik linje som man blir dratt med inn i reality-serier på tv. Det er på høy tid med en detox, før jeg skaffer meg profil på kvinneguiden og deltar i diskusjonen om Sophie Elises rumpe.

Fra 1.august er det slutt, jeg skjerper inn og første øvelse blir 2 timer mobilfri om dagen. I august har jeg også forbud mot å lese overfladiske blogger. Nå håper jeg bare at de egentlige favorittene mine snart er tilbake fra sommerferie. Jeg ser også frem til produsere litt mer selv – det er jo tross alt gøy med tekst. Å oppsummere sommerferien, både litteraturmessig og opplevelsesmessig kan jo være en start.

Ellers kribler det i meg etter å starte med ørten nye prosjekter, og det er jo også en vanlig konsekvens av ferie for meg. Fornuften sier at jeg går jeg opp i stillingsprosent fra august og jeg vet godt at det kan bli krevende nok, i denne livsstilen av en jobb jeg har skaffet meg. Tror jeg derfor unnlater å sette meg dristige mål, det holder å konstantere at trening og lesing – det skal det bli tid til.

Oppdatering på leseåret 2/4

Det har ikke gått så bra med lesinga så langt dette året, av naturlige årsaker. Av og til kommer livet i veien. Jeg har troa på at det løsner de neste 6 månedene!

Statistikken:

6/24 1001-bøker

1/3 novellesamlinger

3/3 diktsamlinger

3/6 av disse forfatterne: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 av bøkene til kortlisten lest

19/45 bøker lest.

Målene har ikke vært i fokus i det hele tatt denne våren/forsommeren. Både konsentrasjon og leseglede har vært på et minimum, så jeg har fokusert på korte bøker som ikke har krevd veldig mye av meg. Nå er jeg i gang med «Den blinde morderen» av Atwood, og det er jo ikke akkurat en liten flis. Det går litt treigt, men jeg har ikke tenkt å gi den opp heller. Jeg trenger å komme litt tilbake til meg selv. Og det innebærer å forsvinne inn i en historie igjen.

Jeg har selvfølgelig lyst til å nå årets mål, men samtidig er jeg i en periode der jeg ikke kan ha sykt høye forventninger til lesinga mi. Det er viktigere å finne tilbake til gleden med lesing enn å presse inn 24 bøker fra 1001-lista. Jeg tror den gleden kommer med litt mer overskudd og stabilitet på det følelsesmessige planet.

Jeg reiser på ferie i hele juli og har selvfølgelig med bøker i sekken. Det skal bli veldig godt med et avbrekk nå, før hverdagen starter igjen i august!

Bråstopp

Har hørt på «Get myself together» av Robyn i to måneder nå. Det har vært en fysisk og psykisk tung periode. Jeg har vært mye kvalm, hatt angst og mareritt nesten hver natt. Jeg er så sykt sliten og jeg har gått ned mange kilo. Ser ut som et beinrangel, men det er vanskelig å presse i seg mat da man føler man må kaste opp for hver bit. Det er endelig nå. Det er slutt. Jeg synes det er så utrolig tungt og føler meg helt knust. Gråter hvert tiende minutt og føler meg ganske ubrukelig.

Skulle så gjerne ønske du valgte annerledes. At du sa at vi, oss, var verdt alt for deg. At du vil gjøre alt for ikke å miste det vi har. Vil føle meg valgt og verdsatt. Det ble ikke helt sånn.

Vi bor sammen enda, og det er kanskje verdens dårlige idé. Vet godt at for min egen del handler det om å klamre seg fast bare litt til. Jeg orker ikke gi slipp, ikke enda. Gråter i armene dine, ser på deg i en evighet før du sovner, stryker og stryker på deg. Av og til kommer du meg i møte, og viser din egen sårbarhet. Andre ganger er du fraværende. Sier ting som «jeg gjør det her fordi jeg ser du er lei deg», eller «jeg tenkte at du trengte at jeg var her». Det river i hjertet, jeg ønsker jo ikke at du er sammen med meg kun fordi du tenker jeg trenger det. Jeg ønsker at du er sammen med meg fordi du trenger det og ikke klarer noe annet.

Det er som om jeg bare må si alt jeg har på hjertet om deg, bare må nevne alt det gode. Andre ganger kjenner jeg meg så bekymra for deg, og ber deg ta gode valg for deg selv og egen helse. Kjenner på at jeg ikke lenger får lov å være din viktigste støttespiller og partner. Det suger. Det var jo ikke sånn her det skulle gå.

Så har vi andre dager igjen. Der jeg bare biter tennene sammen og tvinger meg til å være selvstendig. Der jeg ser på turer på kilroy alene for å kickstarte sommeren. Virkelig utfordre meg selv og samtidig få fokus over på andre opplevelser. Det er dager der jeg tenker at de to siste månedene har vært så utrolig vonde for meg at det ikke kan bli så mye verre å flytte fra hverandre. Det er dager der jeg tenker at å fortsette i forholdet ville bety at jeg ikke tok spesielt godt vare på meg selv. Det er dager der jeg tenker at dette kanskje er til det beste. At da jeg har fått dette litt på avstand kommer jeg til å se litt klarere. Jeg vet ikke. Vet bare at sommerferien i år ikke kan komme fort nok.

Å liste seg i gang

Det føles litt lettere.

Jogger i sakte fart rundt Voldsløkka, gir meg selv lov til å ha gåpause hvis jeg trenger det. Det er ikke like tungt som jeg trodde det kom til å bli, det er deilig å føle pulsen slå. Kjenner litt overskudd i nedoverbakkene og lar beina få fart siste runde, nyter følelsen av å løpe. Legger meg i gresset etter to runder, det er ikke vits i å overdrive. Sola varmer og jeg er glad.

Lister meg i gang med lesinga også. Ser «The handmaids tale» på HBO og blir samtidig fristet til å lese boka. Den er lettlest og god. Jeg er også imponert over tv-serien, som jeg synes holder høy kvalitet. Holder meg foreløpig til litt korte bøker, det er litt for krevende å sette igang med 400s+. Heldigvis kan også korte bøker gi gode leseropplevelser. «Svar på brev fra Helga», som handler om en gammel islending som ser tilbake på en kjærlighetsaffære, er for eksempel en meget god bok.

Alt det andre må vel komme på plass. På den ene eller andre måten.

Alt går på tverke

Advarsel: dette er bare syt.

Dette er tydeligvis en periode i livet mitt der det meste skal gå galt. Ironisk nok krasja datamaskinen min da jeg begynte på dette innlegget – det er betegnende nok på hvordan det føles å være meg i det siste. Ingenting skal gå på første forsøk.

  • La meg utdype i noen eksempler:

Jeg skal være trener 1. mai og har ikke fått beskjed om at jeg trenger egne nøkler. Og nøklene de må hentes. Og det har ikke jeg mulighet til. Så da kommer noen med nøklene til meg og jeg forsøker å låse opp døra i et kvarter før jeg skjønner at jeg ikke har riktige nøkler.

Jeg kom hjem fra drømmejobben i vest til en kjæreste som har tatt en rekke tvilsomme valg i det siste. Jeg er ikke videre imponert og drømmer meg tilbake til de fine månedene i regnværsland.

Jeg får ikke de beskjedene som alle andre har fått i ny jobb. Etter over en måned i ny stilling burde ting falle mer på plass, men det er tydeligvis en del igjen å jobbe med her. Dette henger vel sammen med kollegaer som ikke følger opp det de sier og lar meg være den som har ansvaret – enda det aldri var mitt i første omgang.

Jeg klarte å få en infeksjon som inneholdt alt det verste i verden: oppkast, halsbetennelse og feber. Hah! Tar alt i en gang jeg. Enda morsommere er det at jeg tydeligvis ikke ser spesielt syk ut – legen som tok imot meg for sykemelding (selvfølgelig etter at jeg måtte krangle meg til en legetime i fin «goddag-mann økseskaft» stil), trodde egentlig ikke jeg var syk. Han så på resultatet av testene mine og skrev ut medisin og sykemelding med overrasket mine. Selvfølgelig viser sykemeldinga feil arbeidsgiver – så jeg må reise tilbake en gang til.

Min bestevenninne som jeg har hatt stor glede av i Oslo, fikk selvfølgelig den stillingen typ lengst nord i Norge. Som jo er fint for henne, og dødskjipt for meg. Jaja, vi kan jo sees i juleferien da. (Noen som har noen venner til overs i Oslo? Jeg vil gjerne gå turer i skogen, spille beachvolleyball, ta en kaffe på løkka og diskutere litteratur og miljø.)

Jeg har vært på et trenerkurs som egentlig ga meg mest lyst til å kutte ut organisert idrett og bare leke. Det er ikke foreleserne sin skyld. Men det er dessverre altfor mange innen (min) idrett som har et etter min mening utdatert syn på idrett, bevegelsesglede og læring. Jeg er ikke spesielt enig i tidlig spesialisering og en holdning om at utøvere må tåle å høre at det de gjør er skikkelig dårlig. Uansett om de også får høre det da de gjør det bra. Neste gang vi møtes skal jeg slutte å leke forsiktig og komme med oppfølgingsspørsmål av typen: «hva slags forskning er det du legger til grunn for en slik trenerfilosofi», «hvordan mener du at dette synet fremmer læring og mestring?» eller kanskje bare som den tidligere foreleseren min sa: «SHOW ME THE GOD DAMN DATA!!!» Tror ikke den nettverksbygginga mi går så veldig bra – men så er det jo spørsmål om hvem man ønsker å ha i nettverket sitt også da.

Alt dette resulterer egentlig bare i at jeg er dødsirritert på voksne mennesker om dagen. Ikke kan jeg trene en gang på grunn av den helvetes infeksjonen, kanskje det hadde hjulpet på humøret. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å trene heller, jeg vil bare gjøre morsomme ting – sånn som å være inni en sånn ball og løpe rundt og treffe andre som er inne i en sånn ball – det kunne jeg tenkt meg. Jeg kan også tenke meg å padle kajakk og spille beachvolleyball. Og en tur i skogen er heller aldri dumt. Men det er jo litt uaktuelt akkurat nå, så jeg får legge meg tilbake på sofaen og se på en serie.

For dere som leser bloggen fordi den handler om bøker: jeg leser heller ingen bøker om dagen. Kanskje til sommeren.