Depresjon og bøker

Jeg tror jeg hadde veldig store forventninger til 2018. Sto der på nyttårsaften og bare kjente at dette skulle være mitt år. Derfor kom det litt bardus på meg at de to første månedene har vært preget av depresjon. Det var jo ikke en del av planen. «Men husk at du ikke er den sykdommen», sier venninna mi, selv ganske redd for det å være syk. Jeg har ikke den frykten i det hele tatt, jeg er mer letta over at jeg kan knytte disse følelsen til det å være syk. For det skal jo ikke være sånn at helt vanlige ting som å være på jobb tidvis føles veldig vanskelig. I hvert fall ikke da jobben vanligvis er en ganske bra greie.

Depresjon føles som å ha mista alt pågangsmotet sitt. Det er bare borte.

Heldigvis er det bedre dager også. Som i dag, som i kveld. Jeg har hørt på en gammel episode av bokpod og har kjent på entusiasme. For en sjukt deilig følelse. Jeg kjenner at tanken på hvor mange gode bøker, litteratur og generelt tekst det finnes der ute gjør meg glad. Det er så mye bra igjen å lese. Og konsentrasjonsspennet mitt varer heldigvis litt lenger enn 4 sekunder igjen. Det er egentlig en prestasjon at jeg i januar leste «Hundre års ensomhet», men det gjorde jeg. Og jeg elsket den.

Kanskje er jeg nedstemt igjen i morgen. Men det får så være. I kveld har jeg kjent entusiasme, lest i en god bok og laget middag. Og viktigst av alt, fått litt troen på at det faktisk kommer til å gå over.

Bråstopp

Har hørt på «Get myself together» av Robyn i to måneder nå. Det har vært en fysisk og psykisk tung periode. Jeg har vært mye kvalm, hatt angst og mareritt nesten hver natt. Jeg er så sykt sliten og jeg har gått ned mange kilo. Ser ut som et beinrangel, men det er vanskelig å presse i seg mat da man føler man må kaste opp for hver bit. Det er endelig nå. Det er slutt. Jeg synes det er så utrolig tungt og føler meg helt knust. Gråter hvert tiende minutt og føler meg ganske ubrukelig.

Skulle så gjerne ønske du valgte annerledes. At du sa at vi, oss, var verdt alt for deg. At du vil gjøre alt for ikke å miste det vi har. Vil føle meg valgt og verdsatt. Det ble ikke helt sånn.

Vi bor sammen enda, og det er kanskje verdens dårlige idé. Vet godt at for min egen del handler det om å klamre seg fast bare litt til. Jeg orker ikke gi slipp, ikke enda. Gråter i armene dine, ser på deg i en evighet før du sovner, stryker og stryker på deg. Av og til kommer du meg i møte, og viser din egen sårbarhet. Andre ganger er du fraværende. Sier ting som «jeg gjør det her fordi jeg ser du er lei deg», eller «jeg tenkte at du trengte at jeg var her». Det river i hjertet, jeg ønsker jo ikke at du er sammen med meg kun fordi du tenker jeg trenger det. Jeg ønsker at du er sammen med meg fordi du trenger det og ikke klarer noe annet.

Det er som om jeg bare må si alt jeg har på hjertet om deg, bare må nevne alt det gode. Andre ganger kjenner jeg meg så bekymra for deg, og ber deg ta gode valg for deg selv og egen helse. Kjenner på at jeg ikke lenger får lov å være din viktigste støttespiller og partner. Det suger. Det var jo ikke sånn her det skulle gå.

Så har vi andre dager igjen. Der jeg bare biter tennene sammen og tvinger meg til å være selvstendig. Der jeg ser på turer på kilroy alene for å kickstarte sommeren. Virkelig utfordre meg selv og samtidig få fokus over på andre opplevelser. Det er dager der jeg tenker at de to siste månedene har vært så utrolig vonde for meg at det ikke kan bli så mye verre å flytte fra hverandre. Det er dager der jeg tenker at å fortsette i forholdet ville bety at jeg ikke tok spesielt godt vare på meg selv. Det er dager der jeg tenker at dette kanskje er til det beste. At da jeg har fått dette litt på avstand kommer jeg til å se litt klarere. Jeg vet ikke. Vet bare at sommerferien i år ikke kan komme fort nok.

Alt går på tverke

Advarsel: dette er bare syt.

Dette er tydeligvis en periode i livet mitt der det meste skal gå galt. Ironisk nok krasja datamaskinen min da jeg begynte på dette innlegget – det er betegnende nok på hvordan det føles å være meg i det siste. Ingenting skal gå på første forsøk.

• La meg utdype i noen eksempler:

Jeg skal være trener 1. mai og har ikke fått beskjed om at jeg trenger egne nøkler. Og nøklene de må hentes. Og det har ikke jeg mulighet til. Så da kommer noen med nøklene til meg og jeg forsøker å låse opp døra i et kvarter før jeg skjønner at jeg ikke har riktige nøkler.

Jeg kom hjem fra drømmejobben i vest til en kjæreste som har tatt en rekke tvilsomme valg i det siste. Jeg er ikke videre imponert og drømmer meg tilbake til de fine månedene i regnværsland.

Jeg får ikke de beskjedene som alle andre har fått i ny jobb. Etter over en måned i ny stilling burde ting falle mer på plass, men det er tydeligvis en del igjen å jobbe med her. Dette henger vel sammen med kollegaer som ikke følger opp det de sier og lar meg være den som har ansvaret – enda det aldri var mitt i første omgang.

Jeg klarte å få en infeksjon som inneholdt alt det verste i verden: oppkast, halsbetennelse og feber. Hah! Tar alt i en gang jeg. Enda morsommere er det at jeg tydeligvis ikke ser spesielt syk ut – legen som tok imot meg for sykemelding (selvfølgelig etter at jeg måtte krangle meg til en legetime i fin «goddag-mann økseskaft» stil), trodde egentlig ikke jeg var syk. Han så på resultatet av testene mine og skrev ut medisin og sykemelding med overrasket mine. Selvfølgelig viser sykemeldinga feil arbeidsgiver – så jeg må reise tilbake en gang til.

Min bestevenninne som jeg har hatt stor glede av i Oslo, fikk selvfølgelig den stillingen typ lengst nord i Norge. Som jo er fint for henne, og dødskjipt for meg. Jaja, vi kan jo sees i juleferien da. (Noen som har noen venner til overs i Oslo? Jeg vil gjerne gå turer i skogen, spille beachvolleyball, ta en kaffe på løkka og diskutere litteratur og miljø.)

Jeg har vært på et trenerkurs som egentlig ga meg mest lyst til å kutte ut organisert idrett og bare leke. Det er ikke foreleserne sin skyld. Men det er dessverre altfor mange innen (min) idrett som har et etter min mening utdatert syn på idrett, bevegelsesglede og læring. Jeg er ikke spesielt enig i tidlig spesialisering og en holdning om at utøvere må tåle å høre at det de gjør er skikkelig dårlig. Uansett om de også får høre det da de gjør det bra. Neste gang vi møtes skal jeg slutte å leke forsiktig og komme med oppfølgingsspørsmål av typen: «hva slags forskning er det du legger til grunn for en slik trenerfilosofi», «hvordan mener du at dette synet fremmer læring og mestring?» eller kanskje bare som den tidligere foreleseren min sa: «SHOW ME THE GOD DAMN DATA!!!» Tror ikke den nettverksbygginga mi går så veldig bra – men så er det jo spørsmål om hvem man ønsker å ha i nettverket sitt også da.

Alt dette resulterer egentlig bare i at jeg er dødsirritert på voksne mennesker om dagen. Ikke kan jeg trene en gang på grunn av den helvetes infeksjonen, kanskje det hadde hjulpet på humøret. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å trene heller, jeg vil bare gjøre morsomme ting – sånn som å være inni en sånn ball og løpe rundt og treffe andre som er inne i en sånn ball – det kunne jeg tenkt meg. Jeg kan også tenke meg å padle kajakk og spille beachvolleyball. Og en tur i skogen er heller aldri dumt. Men det er jo litt uaktuelt akkurat nå, så jeg får legge meg tilbake på sofaen og se på en serie.

For dere som leser bloggen fordi den handler om bøker: jeg leser heller ingen bøker om dagen. Kanskje til sommeren.

Om takknemlighet

Av og til blir jeg minnet på hvor skjøre vi mennesker er.

På lørdag kjemper vi oss fram med teite krigsmetaforer og heier på hverandre. Du ler av meg og paranoiaen min og sier «ååh, jeg vet ikke hva vi skal gjøre med oss selv jeg». Det er så godt å ha noen og dele med, noen man kan vise sitt verste til og det er fortsatt greit. Vi har selvironi over eget tankekrøll og føler oss så mye lettere etter å ha snakket med hverandre.

På søndag stopper hjertet ditt tre ganger.

Jeg er på søndagsmiddag, spiser pizza og får rødvinstenner, ser mobilen lyse opp, men vil ikke være uhøflig og lese den, så den får ligge i fred i noen timer til en anledning kommer. Plutselig må jeg takle at en av mine nærmeste venninner er alvorlig syk. Det er mildt sagt overveldende.

Sjokk og redsel, sjokk og redsel.

De opererer inn pacemaker og den redder livet hennes. Hun har vært så heldig tross situasjonen. Jeg tenker på mine 5 bestevenner og hvor glad jeg er for å ha sånne relasjoner i livet mitt. Vi er åpne og ærlige med hverandre, enten vi er lykkelige eller ulykkelige, frustrerte eller glade, vi deler hverdagslig eller stort, tenk at jeg får dele alt det. Nå vet jeg hva vi skal gjøre med oss selv – sier hun. «Vi skal sette pris på alle øyeblikk vi får og ikke ta noe for gitt».

Så la oss gjøre det da.

Et hjerte

Et hjerte. En knyttnevestor muskel som ligger i brysthulen. Den viktigste muskelen du har. For det er ikke rumpa det er viktigst å trene, ikke beina, ikke skuldrene – det er hjertet ditt. Uten det kan det være det samme.

Et hjerte. Vi lader det med metaforer og tillegger det følelsene våre. Et symbol på samvittighet, følelser og kjærlighet.

«Det stikker litt i hjertet», sier vi om noe ikke er helt greit. «Nå har jeg hjertet i halsen», sier vi om vi er redde. Et hjerte som banker litt ekstra da vi ser den vi er forelska i, et hjerte som også kan knuses i kjærlighetssorg.

Du berørte hjertene våre. 

Mamma har den stemmen i telefonen, og jeg snakker om hverdagslige ting selv om jeg vet at dette ikke er en hverdagslig samtale. Det er tårer over laksen en sommerkveld på verandaen. Det er klump i halsen under kaffebesøk, jeg må holde fokus på boktitlene for ikke å la skjelvinga i leppene ta overhånd. På dagen griner jeg fra øyeblikket jeg setter meg ned. Griner for blomstene, griner for talene, griner for alle som er her, griner for «aldri mer», griner for at foreldre ikke skal overleve sitt barn. 

En knyttnevestor muskel i brysthulen har sluttet å slå. Et hjerte. Vi bevarer deg i våre.