Før var jeg tidenes lesehest. Jeg slukte alt jeg kom over. Nå er det vanskeligere å sette seg ned med skjønnlitteratur. Etter en dag på biblioteket med (tung) faglitteratur er det ikke like fristende å ta opp enda en bok hjemme. Allikevel savner jeg å lese og bestemte meg for å gjøre et forsøk på leseglede for noen uker siden. Jeg var innom biblioteket og spurte etter lettlest litteratur – men med en god historie. Jeg fikk med meg:
Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson. En oppvekstroman som foregår rundt 2. verdenskrig. Det tok litt tid før jeg kom inn i den, men etter hvert fanget den meg. I ettertid vokser den bare mer og mer på meg. Anbefales.
Kirsebærsnø av Ingelin Røssland. Denne boka handlet i hovedsak om et mulig sidesprang, blandet med ulykkelig ekteskap, familieproblemer og en elsket bestemor. Jeg leste den på en og en halv time og konkluderer: lettlest – og lett glemt.
For så høgt har eg elska av Bjørn Sortland. Halvveis i denne boka kom jeg på at jeg har lest den før. Det sier vel sitt. Den traff meg ikke.
neverendingcircles 