Avskjed

Det er tøffe tider for følelsesmennesker som meg selv. Etter fem år er det mange å si hade til.

Det er feiring med pai, jordbær og mislykka sjokoladefondant. Vi spiller kort til langt på natt og jeg tenker at «herregud» hvorfor har vi ikke gjort dette mer? Også ligger den gnagende følelsen i magen, jeg vet det er snart over, det er en kunst å nyte noe man vet snart er over, og jeg klarer det ikke fullt ut.

Det er første dag og jeg er sliten, men kvelden er bra, jeg sitter og ser på dem i sola. De er kreative og leker en lek, jeg lurer på hvordan de blir da de er voksne, og kanskje er de mer på vei enn jeg er klar over. Hvor voksen følte jeg meg selv som 16 åring? Den andre dagen er veldig bra, en verdig avslutning, jeg blir så glad da hun jeg har jobbet mye med virkelig får det til – det er en kjempeprestasjon og jeg er så stolt. Etterpå tar jeg klemmerunda og herregud så trist det egentlig er. Blir helt deppa resten av dagen og kjenner på melankolien, griner på rommet mitt og søstra mi prøver og trøste med at det kan hende jeg ser dem igjen. Dessverre er det ikke alltid sånn, og de jeg kanskje er mest lei meg for å si hade til er de jeg vet det ikke blir naturlig å besøke, men som jeg er inderlig glad i allikevel.

Får en klem som er så god å få og babler fordi hjernen ikke helt henger med på at dette er hade, den vil ikke helt innse det, det går kanskje først opp for meg etterpå, da jeg sitter der alene og har tårer i øynene. Blir egentlig ganske deppa av hele greia, og kvelden reddes bare av ei venninne som plutselig vil drikke vin. Så samles vi en liten gjeng og det er hyggelig og kvelden ender med «hvorfor har vi ikke gjort dette oftere?» Kanskje setter vi mer pris på ting da vi vet de snart tar slutt.

Det er sommerkveld og ingenting er som grillfest på sommerkvelder. Det er bra for hjertet. Jeg får til og med kake og det blir jeg glad for, de andre avslutningene er det jeg som har styrt på for – noe jeg liker og gjør med glede, men av og til trenger man å bli satt pris på også. Det er kanskje den beste kvelden vi har vært sammen, der på terrassen er det både avslappa småsnakking og senere konkurranseinstinkt og taktikk i et alvorlig kortslag. Kan forøvrig meddele at vin, likør og baileys ikke gjør sitt for konsentrasjonen, men så hjelper det kanskje på stemninga og når alt kommer til alt er det det viktigste. Vi avslutter kvelden med å avtale månedlige kortkvelder, og det er mulig det blir litt lang pendlevei, men jammen er det godt å vite at jeg har besøksmuligheter. 

Legger inn bestilling på slike fantastiske mennesker å være venner med i Oslo også.

Om takknemlighet

Av og til blir jeg minnet på hvor skjøre vi mennesker er.

På lørdag kjemper vi oss fram med teite krigsmetaforer og heier på hverandre. Du ler av meg og paranoiaen min og sier «ååh, jeg vet ikke hva vi skal gjøre med oss selv jeg». Det er så godt å ha noen og dele med, noen man kan vise sitt verste til og det er fortsatt greit. Vi har selvironi over eget tankekrøll og føler oss så mye lettere etter å ha snakket med hverandre.

På søndag stopper hjertet ditt tre ganger.

Jeg er på søndagsmiddag, spiser pizza og får rødvinstenner, ser mobilen lyse opp, men vil ikke være uhøflig og lese den, så den får ligge i fred i noen timer til en anledning kommer. Plutselig må jeg takle at en av mine nærmeste venninner er alvorlig syk. Det er mildt sagt overveldende.

Sjokk og redsel, sjokk og redsel.

De opererer inn pacemaker og den redder livet hennes. Hun har vært så heldig tross situasjonen. Jeg tenker på mine 5 bestevenner og hvor glad jeg er for å ha sånne relasjoner i livet mitt. Vi er åpne og ærlige med hverandre, enten vi er lykkelige eller ulykkelige, frustrerte eller glade, vi deler hverdagslig eller stort, tenk at jeg får dele alt det. Nå vet jeg hva vi skal gjøre med oss selv – sier hun. «Vi skal sette pris på alle øyeblikk vi får og ikke ta noe for gitt».

Så la oss gjøre det da.

La oss bli bloggvenner.

Jeg blar meg bakover i arkivet. Det går mye lenger enn juli 2011. Over 200 innlegg ligger lagret som kladd her på bloggen. Noenganger må man bare sensurere seg selv. Av og til er det godt å bare få det ut – ved å skrive det ned.

Innleggene lagret som kladd er allikevel kanskje de beste. De mest utleverende, og de mest urimelige. Speiler følelser i øyeblikket – slik verden var for meg akkurat da. De er sårbare, viser meg så naken som jeg kan få blitt.

Leser fra år tilbake. Og innser at hele arkivet mitt viser meg at følelser i øyeblikket hele tiden forandrer seg. Det er en trygghet i det, i å vite at vennskapsbånd som har en liten krøll nå kan ordne seg og bli bunnsolide igjen. Gi det litt tid og det meste ordner seg. Det kommer nye forelskelser, nye opplevelser, nye i øyeblikket-følelser. Som fordrer utleverende, urimelige og sårbare innlegg. Kanskje de forbli som kladd, kanskje jeg er modig nok til å publisere dem.

Jeg var 17 år da jeg skrev mitt første blogginnlegg. Det var for det meste hverdagsoppdateringer, lange tekster som jeg trodde ingen fikk glede av å lese. Den første kommentaren fra en «ringrev» som beskrev språket mitt som godt og flytende brakte skrivegløden til en annen verden. Anerkjennelse gjør godt, spesielt fra en man ser opp til. Gjennom årene er det lett å se at refleksjonsnivået og skrivingen utviklet seg. Noen av innleggene fra de tidligere år er rågode, det er lite sensur ute og går. Kanskje legger man mer bånd på følelser i løpet av årene, eller kanskje formidler jeg dem ikke like sterkt som før. Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at i de årene, så leste vi hverandre, vi heiet på hverandre og vi brydde oss. Og vi sa det høyt. Utviklingen min kom mye takket være tilbakemeldinger og ros over tekstene mine. Vi ble venner, vi ble kjent med hverandre på den lille bloggplatformen vår. Vi ga hverandre inspirasjon og vi formet hverandre. Det ga ikke bare gode tekster, men også en skriveglede jeg ikke i samme grad har opplevd siden.

Treningsblogger, matblogger, temablogger – det finnes mange som er gode, underholdende og tankevekkende. Allikevel savner jeg hverdagsbloggeren med det gode språket som bare lar meg flyte igjennom. De gode tekstene om de små tingene. Jeg vil lese, jeg vil heie – jeg vil bli inspirert og formet. Og da trenger jeg dere. Denne bloggen føles som en øde øy. Hvor er dere som jeg skal klappe på skuldra? Være med å forme og gi skriveglede? Dere er vanskelige å finne. 

Er DU (ja du som leser dette, det er deg jeg snakker til) en jeg kanskje kan klappe litt på skuldra? Eller vet DU om noen som fortjener en klapp? Så si det da vel. For da kan du bli sett og jeg bli sett og det trenger vi alle sammen. Og kanskje jeg legger ut et urimelig og utleverende og fantastisk og stygt innlegg fra arkivet på kjøpet. Som en liten bonus, mener jeg.

Om å si adjø på en torsdagskveld, mandagskveld, tirsdagskveld og onsdagsmorgen

En avskjed i flere deler.

Det er torsdag og det er avskjedsmiddag, det er fire rundt bordet og jeg har ikke verdens beste dag. Jeg er litt skuffa over en fillesak, men mest sliten. Tenker på alt jeg må rekke før dagen er omme, er ikke helt tilstede. Det er kyllingform på bordet og det er godt. Det er kjente ansikter, det er ekstra stas, det er oss fire, som det har vært så mange kvelder før. Vi sitter ved bordet, litt ekstra høytidelige. Siste felles middag.

Det er mandagskveld og det er favorittkvelden min i hele uka, vi har verdens beste mandagstradisjon, enda det bare er felles kveldsmat og tv så er det ingenting som slår det. Disse jentene gjør meg så glad.

Det er tirsdagskveld og jeg har vært på butikken. Det er jordbær med sjokoladetrekk, kun fordi vi snakka om det her om dagen og nå er det virkelig siste kveld. Det er flytting, som går så mye raskere da man er to. Fint å være to. Det er Greys, det er jentetid og det er ikke et sted jeg heller vil være akkurat nå.

Det er onsdagsmorgen, nå er det klemmer og et litt trist smil om munnen. Hun er en av de som har gjort livet så utrolig bra her og nå. Sommerfugl-letthet, latter og positiv energi. Nå skal hun videre. Og selv om jeg vet at vi ikke kommer til å holde kontakten, betyr ikke det at det ikke var utrolig fint her og nå. For det var det.

Å finne ordene

Så står jeg der og vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg vet bare at jeg burde si noe. Man burde si noe lurt, noe trøstende, noe som viser medfølelse og empati. Det burde man da man kjenner noen som kjenner en som har gått bort.

Så er det så vanskelig å finne ordene, de bare kommer ikke, jeg ender opp med en kommentar om at det var ufattelig og et sjokk. «Ja,» sier han. «Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg», fortsetter jeg. «Ikke jeg heller.» Så står vi der begge to og vet ikke helt hva vi skal si. Står der på kanten og kjenner at tross manglende ord er vi et lite fellesskap, kjenner at vi deler minner, deler sorg. Og jeg tror det hjelper.

Overraskelsesbesøk

Det er fredag etter trening og jeg låser meg inn på rommet. Stikker på kjøkkenet og lager meg to brødskiver, lettere stressa, må være rask for åååhåhå, vi skal jo på fotballkamp hvis jeg bare kan få rævva i gir. Det kan jeg jo, så jeg er rask. Halvtygger dem på veien og stikker tilbake på rommet. Aner fred og ingen fare og dør omtrent av sjokk da bestevenninna mi som studerer i utlandet står midt i rommet og gliser jævla fornøyd. «Hei sexy» sier hun og jeg får ikke ut et ord, bare står og ser på henne. Så ler vi høyt begge to og klemmer og hopper og jeg fortsetter å være i sjokk halve kvelden. Jeg har aldri blitt så overraska i hele mitt liv.

Med celebert besøk går restitusjonshelga mi til helvete, jeg drar meg selv på vors enda sofaen roper etter meg. Kommer sent i gang og blir aldri ordentlig gladfull, blir bare litt brisen, brisen nok til å tillate meg selv å synke ned ved siden av han som jeg uskyldigflørter litt med. Han er full. Og ikke interessert i å flørte uskyldig med meg i kveld. Tenker jeje, stikker hjem med venninnebesøket i 2-tida og er keen på å legge meg. Så står han i døra og jeg blir litt himmelfallen, ser det ut som det er nach her kanskje? Vi underholder han med fyllehistorier og plutselig har det gått 2 timer og jeg sier at nå skal jeg sove. Rer opp sofaen og sier god natt. Han er borte før jeg våkner dagen etter. 

Vi koser oss. Legger vekk den pliktoppfyllende siden av meg som skal spise sunt, trene, gjøre det jævlig bra på skola og være vellykket på alle områder. Være best. Så spiser vi pizza til frokost, pølser til middag og muffins til dessert. Dør på sofaen og ler oss ihjel av youtube-klipp. Skulker skola så vi kan dra på kafé og klemmer hardt da avreisetidspunktet kommer.