Det er tøffe tider for følelsesmennesker som meg selv. Etter fem år er det mange å si hade til.

Det er feiring med pai, jordbær og mislykka sjokoladefondant. Vi spiller kort til langt på natt og jeg tenker at «herregud» hvorfor har vi ikke gjort dette mer? Også ligger den gnagende følelsen i magen, jeg vet det er snart over, det er en kunst å nyte noe man vet snart er over, og jeg klarer det ikke fullt ut.

Det er første dag og jeg er sliten, men kvelden er bra, jeg sitter og ser på dem i sola. De er kreative og leker en lek, jeg lurer på hvordan de blir da de er voksne, og kanskje er de mer på vei enn jeg er klar over. Hvor voksen følte jeg meg selv som 16 åring? Den andre dagen er veldig bra, en verdig avslutning, jeg blir så glad da hun jeg har jobbet mye med virkelig får det til – det er en kjempeprestasjon og jeg er så stolt. Etterpå tar jeg klemmerunda og herregud så trist det egentlig er. Blir helt deppa resten av dagen og kjenner på melankolien, griner på rommet mitt og søstra mi prøver og trøste med at det kan hende jeg ser dem igjen. Dessverre er det ikke alltid sånn, og de jeg kanskje er mest lei meg for å si hade til er de jeg vet det ikke blir naturlig å besøke, men som jeg er inderlig glad i allikevel.

Får en klem som er så god å få og babler fordi hjernen ikke helt henger med på at dette er hade, den vil ikke helt innse det, det går kanskje først opp for meg etterpå, da jeg sitter der alene og har tårer i øynene. Blir egentlig ganske deppa av hele greia, og kvelden reddes bare av ei venninne som plutselig vil drikke vin. Så samles vi en liten gjeng og det er hyggelig og kvelden ender med «hvorfor har vi ikke gjort dette oftere?» Kanskje setter vi mer pris på ting da vi vet de snart tar slutt.

Det er sommerkveld og ingenting er som grillfest på sommerkvelder. Det er bra for hjertet. Jeg får til og med kake og det blir jeg glad for, de andre avslutningene er det jeg som har styrt på for – noe jeg liker og gjør med glede, men av og til trenger man å bli satt pris på også. Det er kanskje den beste kvelden vi har vært sammen, der på terrassen er det både avslappa småsnakking og senere konkurranseinstinkt og taktikk i et alvorlig kortslag. Kan forøvrig meddele at vin, likør og baileys ikke gjør sitt for konsentrasjonen, men så hjelper det kanskje på stemninga og når alt kommer til alt er det det viktigste. Vi avslutter kvelden med å avtale månedlige kortkvelder, og det er mulig det blir litt lang pendlevei, men jammen er det godt å vite at jeg har besøksmuligheter. 

Legger inn bestilling på slike fantastiske mennesker å være venner med i Oslo også.

Advertisements