Prosjekt å ha i livet

Det er både fint og utfordrende med prosjekter. Livsprosjektet mitt, å lese alle bøkene på lista over 1001-bøker å lese før man dør, heller noenganger mer i retning av det siste – utfordrende. Heldigvis er det gøy også. Jeg liker at jeg blir introdusert for litteratur jeg ikke hadde funnet ellers, og at man kan finne et fellesskap, både med andre bloggere og i mitt tilfelle, min egen familie.

I vår leste jeg Rebecca av Daphne de Meuer, Americanah av Chimamamanda Adichie og Tiggerpiken – fortellinger om Flo og Rose av Alice Munroe.

I Rebecca møter vi jeg-personen, en ung kvinne da hun er kammerpike til en eldre dame. Tilfeldighetene vil ha det til at hun møter Maxim i det de ferierer. Han er en rik enkemann, betydelig eldre enn den unge hovedpersonen. De ender opp med å gifte seg og nyter fine hvetebrødsdager på bryllupsreise, men vel tilbake på godset Manderley blir ikke livet like lett. Hun sliter med å finne seg til rette, enkelte i staben elsket Rebecca, Maxims avdøde hustru høyt. Og hva skjedde egentlig med Rebecca, som tilsynelatende druknet under en storm for noen år siden?

Jeg har lest Rebecca en gang før, jeg har vage forutanelser om viktige scener og hva som egentlig skjedde gjennom hele boka. Disse forutanelsene mine ødelegger leseropplevelsen litt, det er jo en snedig bok, med god fortellerstemme og en finurlig twist på slutten. Stemningen i boka er grøsseraktig, som leser vil man videre og videre, vil finne ut av disse trådene som hele tiden viftes foran øynene på en.

Americanah elsker jeg. Det er en stor og mangfoldig roman, med hovedpersoner jeg begynner å bry meg om. Den handler om rase, det å flytte til et nytt land og oppdage rasebegrepet. Americanah er også en kjærlighetshistorie, og kjærlighetshistorien binder fortid og fremtid sammen på en god måte. Boka tar også opp psykisk helse og forskjeller i både levestandard og kultur Nigeria/USA/England. Jeg liker hovedpersonen Ifemelu, setter pris på selvstendigheten hennes, fortviles litt over selvdestruktiviteten hennes. Hun skriver en blogg og det må man jo bare like. Det beskrives også godt hvor utrolig vanskelig det er å flytte til USA og England. Det er tøffe kår og på ingen måte lett å overleve. Kultursjokket skildres godt. Det overrasker meg at jeg liker denne romanen så godt, da jeg har lest en annen av samme forfatter uten å føle den samme «forelskelsesrusen» overfor den boka. Noen ganger er det fint å gå inn med lave forventninger? Americanah er en slik bok der jeg synes det flyter så godt, jeg koser meg med hele boka, den kunne gjerne vart enda lenger, det er en fryd å lese en så god bok.

Jeg leser også «Historier om Flo og Rose», som er en novellesamling av Munroe. Novellesamlingen skildrer livet til Flo og Rose gjennom tretti år. Jeg liker hvordan Munroe skildrer livet ganske usentimentalt, selv om det ofte er tragisk. Det er historiene fra ekteskapet/det voksne livet som sitter mest igjen i meg.

Målet mitt i år er å lese 24 1001-bøker, jeg skal ikke lyve på meg og si jeg er godt i gang, men jeg er i hvertfall i gang. Heldigvis er det snart høst, den optimale boksesong. Jeg er optimist.

Å lese og skrive

Jeg setter timeren på tjue minutter og det eneste jeg skal gjøre på de tjue minuttene er å skrive. Jeg lar det rase av gårde og er ikke spesielt kritisk, når jeg tenker meg om er det uansett en ting jeg skal øve på i løpet av høsten, å gi litt mer faen.

Jeg har helt glemt det, hvordan det føles å skrive tekst. For det er jo vidunderlig da man tillater seg selv å komme inn i flyten. Det er min måte å være kreativ på, og jeg blir herlig oppslukt av arbeidet. I tillegg går tjue minutter så fort at jeg ikke har noen tid å miste heller. Her må man være effektiv, ikke selvkritisk.

Det er ikke bare skriving jeg har satt av tid til. Jeg leser blogger igjen også. Det er ganske fint, og her om dagen leste jeg ett blogginnlegg som fikk meg til å tenke. Det handlet om sosiale medier. Jeg kjenner meg godt igjen beskrivelsen av hvordan sosiale medier konstant gir oss nye inntrykk, og hvordan dette igjen påvirker konsentrasjonen vår. Jeg merker det da jeg leser, selv om boka er spennende vil jeg stadig vekk sjekke mobilen. Det er jo ikke det at det har skjedd noe særlig nytt siden sist. Jeg vet jo det. Allikevel er den der, den trangen etter å ta opp smarttelefonen og sjekke.

Av og til har jeg bare lyst til å kvitte meg med hele smarttelefonen, men så kommer jeg på det jeg liker. Spotify, podkaster, månedskort på buss. Det er så innmari lettvint. Så det er vel det å jobbe med tilgjengeligheten og begrense bruken som er veien å gå. For jeg vet jo godt at den leseflyten kommer etterhvert, den som gir meg noe. Og det er så deilig å være så oppslukt av en bok at man kan lese i timesvis. Det er jo virkelig en av mine favoritting i livet. Og for å få til det må smarttelefonen ligge avslått i en skuff utenfor rekkevidde.

Jeg har lest noen skikkelig bra bøker i år. Akkurat nå storkoser jeg meg med trilogien om Elsi Lund av Bjørg Vik. Den handler om å vokse opp og finne seg selv og sin plass. Det er så fine skildringer, man kjenner seg igjen i følelsene, mens andre ganger er det så morsomt at jeg ler høyt. Bjørg Vik skriver godt om hvordan det er å møte foreldrenes forventninger samtidig som man er ung og vil leve sitt eget liv. Hun skildrer også familiens liv der det ofte er litt knapt med penger. Man ser hvordan faren jobber hardt tross sin skade for å forsørge familien. Det er klasseskiller i samfunnet, og det er interessant å lese om hvordan det påvirker Elsi og hennes forhold til de som har litt mer å rutte med. Samtidig er det også et skille fra foreldregenerasjonen til Elsi og hennes bror. De har mulighet til utdanning, og dette er ikke alltid lett for foreldrene å kjenne på, men samtidig er de også stolte over hva barna deres har oppnådd.

Jeg synes også Bjørg Vik er ekstremt god på å skildre vennskap. Hun skriver om Mette som alltid er penest i skibukse og om Hanne Hedvig som aldri passer helt inn. Noen gifter seg tidlig og får barn, mens andre igjen reiser utenlands. Hva blir Elsis vei? Det vet hun ikke helt selv, men hun vil skrive! Så er det det å få gjort det, plutselig havner hun på husmorskolen i stedet, slik foreldrene ville. Med opprøret boblende under overflaten. Det er det som er med Elsi, selv om hun tidvis gjør dårlige valg (hvem gjør vel ikke det?), så er det dette opprøret, denne evnen til å stå opp for seg selv, som gjør at jeg bare venter på hva som skal komme. Nå gleder jeg meg til å lese ferdig den siste romanen.

En annen god leseropplevelse jeg har hatt er Tove Ditlevsen sin roman «Gift». Romanen er delvis selvbiografisk og handler om hennes mange ekteskap, men tittelen henspiller også på hvordan hun ble narkoman. Etter en abort der hun får pethidin, er hun på kjøret. Hun gifter seg etterhvert med denne legen som introduserte henne for det, og han fortsetter å gi henne det dopet hun trenger for å overleve. Desperasjonen etter dop griper meg. Hvor tøft i verden er det ikke å slutte, hvis man først har begynt. Ekteskapet med legen tar slutt, men kampen for å bli og holde seg nykter er jævla lang.

Nyttårsforsettet mitt for i år var å bare lese gode bøker, men det har jeg brutt. Og kanskje er det slik at man trenger de mindre gode for å sette mer pris på de man elsker?

 

 

 

 

Depresjon og bøker

Jeg tror jeg hadde veldig store forventninger til 2018. Sto der på nyttårsaften og bare kjente at dette skulle være mitt år. Derfor kom det litt bardus på meg at de to første månedene har vært preget av depresjon. Det var jo ikke en del av planen. «Men husk at du ikke er den sykdommen», sier venninna mi, selv ganske redd for det å være syk. Jeg har ikke den frykten i det hele tatt, jeg er mer letta over at jeg kan knytte disse følelsen til det å være syk. For det skal jo ikke være sånn at helt vanlige ting som å være på jobb tidvis føles veldig vanskelig. I hvert fall ikke da jobben vanligvis er en ganske bra greie.

Depresjon føles som å ha mista alt pågangsmotet sitt. Det er bare borte.

Heldigvis er det bedre dager også. Som i dag, som i kveld. Jeg har hørt på en gammel episode av bokpod og har kjent på entusiasme. For en sjukt deilig følelse. Jeg kjenner at tanken på hvor mange gode bøker, litteratur og generelt tekst det finnes der ute gjør meg glad. Det er så mye bra igjen å lese. Og konsentrasjonsspennet mitt varer heldigvis litt lenger enn 4 sekunder igjen. Det er egentlig en prestasjon at jeg i januar leste «Hundre års ensomhet», men det gjorde jeg. Og jeg elsket den.

Kanskje er jeg nedstemt igjen i morgen. Men det får så være. I kveld har jeg kjent entusiasme, lest i en god bok og laget middag. Og viktigst av alt, fått litt troen på at det faktisk kommer til å gå over.

Oppdatering på leseåret 3/4

Tiden går altfor fort, så her kommer et forsinka oppdateringsinnlegg. Jeg går rett til statistikken:

9/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

3/3 diktsamlinger.

3/6 av disse forfatterne lest: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 bøker til kortlisten lest.

26/45 bøker lest. (Egentlig 30, hvis jeg regner med gjenlesning av de fire første Harry Potter bøkene).

2017 er ikke året for nye rekorder, det er sikkert. Det målet jeg fremdeles har mulighet til å nå, er å lese 2 novellesamlinger til. De andre tror jeg det er relativt usannsynlig å klare. Jeg har bøker av både Bõlano og Franzen i bokhylla, men de er ganske krevende forfattere begge to og akkurat nå vil jeg heller fortsette på gjenlesning av Harry Potter.. Så da gjør jeg det.

Jeg har en del pendlevei til jobb, og målet ut året er å utnytte denne på en bedre måte. Droppe musikken og heller ta opp boka. November og desember bringer også med seg litt flere frihelger enn crazy oktober, så jeg ser for meg å lese litt mer enn de siste ukene.

I går fikk jeg en fin påminnelse om hvor viktig og fint leseglede er – på tvers av alder. Jeg hadde en bra samtale med en av ungene fra jobb om Harry Potter og det å lese bøker. Det var både kult og inspirerende!

 

Sommerens litteratur

Stikkord

Elena Ferrante, Jöel Dicker, Neil Gaiman

Jeg har lest i sommer! For det meste romaner som egner seg på en strand. Og slik skal det jo være om sommeren, så her har jeg gjort noe riktig.

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker. Etter å ha stoppa opp litt i Margareth Atwoods «Den blinde morderen», brøt jeg kjøpestoppen min for denne romanen på Gardermoen, klar for en lettlest og forhåpentligvis også god roman å ta med på ferie. Romanen handler om Marcus Goldman. Han er en forfatter som har utgitt sin første bok – og som nå sliter for å klare og følge opp suksessen. Han har alvorlig skrivesperre og drar til sin venn Harry Quebert for å få hjelp til å begynne på «den vanskelige andre-romanen». Han oppdager Harrys hemmelighet – Harry hadde for mange år siden et forhold til Nola Kellergan, den gang hun var 15. Nola forsvant den gangen i 1975, men nå, trettitre år senere blir liket hennes funnet begravet i hagen til Harry. Harry pågripes for mord – noe Marcus ikke tror kan være sant. Han ønsker å komme til bunns i denne saken og ser også at han kan skrive en roman basert på saken. Parallellt med at historien om Nola Kellergan rulles opp, får vi også vite en del om Marcus sin bakgrunn og hvordan han kom til å bli en kjent forfatter.

Denne boka slukte jeg hel. Den er underholdende, spennende og lettlest, uten å sette igjen det største inntrykket. Perfekt sommerlitteratur.

Svikne dager av Elena Ferrante. Olga blir forlatt av mannen sin Mario. Plutselig er det bare hun, de to barna og schæferhunden Otto igjen i leiligheten. Det er et svært vanskelig brudd. Det er lett å kjenne seg igjen i de følelsesmessige svingningene – fra å ville erobre mannen sin tilbake, til sinnet og sjalusien i det hun finner ut at han har en annen. Det går enda litt lenger for Olga enn for de fleste, hun mister seg selv helt. I tillegg strever hun med det å takle det praktiske da hun har vært vant til en mann som forsørger seg. Selv om mye er gjenkjenbart er det klart at for Olga tipper det hele over. Hun blir alvorlig psykisk syk.

Jeg synes dette er en god roman. Jeg tror på Olga, kjenner på smerten hennes og grøsser ved tanken på Mario og hans valg. Samtidig blir jeg litt utslitt av å lese om Olga. Det er en slitsom roman å lese. Jeg synes den blir litt bedre mot slutten og det redder den fra 2-stjerner på goodreads for meg. Et godt eksempel på en bok jeg synes er kvalitetsmessig god – men som jeg allikevel er usikker på om jeg egentlig liker.

Boka om Baltimorefamilien av Joël Dicker. I denne romanen møter vi Marcus igjen. Denne gangen snubler han inn i en gammel ekskjæreste, og slik rulles historien om Baltimorefamilien opp – og med den en gammel familietragedie. Marcus er en del av familien Goldman, og de er på ingen måte storslagne eller lever ekstragalante liv. Marcus sin onkel Saul, er derimot både rik og vellykka. Han har en sønn, Hillel, og adopterer også etterhvert Woody. Baltimorefamilien har sin egen glans, og Marcus skulle gjerne vært en del av dem mer permanent enn kun i ferier. Det er jo sånn at alle familier har sine hemmeligheter og tragedier, og det er en tragedie som skjer i 2004 som er bokas klimaks. Det er bare det at det tar litt tid å komme dit. Historien rulles opp gjennom tilbakeblikk over ulike tidsepoker. Det blir kanskje litt mange av disse. Jeg finner heller ikke alltid historien troverdig. Derfor er jeg litt mer lunken til denne romanen av Jöel Dicker. Allikevel synes jeg den beskriver hvordan ulik status innad i familier kan være utfordrende og at sjalusi og grådighet kan være ganske så ødeleggende.

«The ocean at the end of the lane» av Neil Gaiman. Det var faktisk på høy tid å lese noe av Neil Gaiman. Jeg likte denne romanen godt. Den starter med å fortelle om en mann som kommer hjem til hjemstedet sitt på grunn av en begravelse. Han finner tilbake til «havet ved enden av veien» og begynner å huske ting fra barndommen sin.

Vi ser historien gjennom øynene til en 7 år gammel gutt, som ikke har det spesielt bra. Han har ingen venner og blir ikke tatt på alvor av familien sin. Han blir ved en tilfeldighet kjent med Lettie – ei jente som bor i et hus nederst i gata. Hun bor med sin mor, og mormor. Det viser seg at disse kvinneskikkelsene ikke er helt sånn som alle andre. Det er bra, da det snart skal komme noe inn i verden som ikke egentlig skal være der.

Dette er en slik bok som gir meg frysninger. Det er en egen intens og skummel stemning i boka. Samtidig som det magiske elementet bidrar til spenning, er det vel så mye en bok om oppvekst, vennskap og om det å ikke bli sett. Dette var en god leseropplevelse!

Oppdatering på leseåret 2017

På tide å se hvordan det går med måloppnåelsen og lesinga i 2017! Jeg hopper rett til statistikken.

Lest så langt i år:

4/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

0/3 diktsamlinger.

1/6 av disse forfatterne; Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

4/7 av bøkene fra kortlisten til bokbloggerprisen er lest.

11/45 bøker lest.

Lesinga i 2017 har føltes litt som å sykle i motvind. Dette har selvfølgelig sammenheng med at det har vært mye forandringer i livet mitt, med avslutning av en jobbperiode på vestlandet. For å få ny jobb må man jo skrive jobbsøknader og det tar også tid. I mellomtiden har jeg vært i en midlertidig jobb som krever en del av meg. Nå har jeg vært så heldig å få en ny jobb og er i gang med opplæring der. I tillegg til alt dette føles det som at tida alltid går fortere i Oslo? Jeg synes i hvert fall de siste ukene har forsvunnet i rekordfart.

Et av årets mål er å bruke biblioteket mer enn bokhandelen. Jeg har ikke sagt høyt at dette betyr null bok-kjøp i 2017, men i hodet mitt har det kanskje formet seg en tanke om at dette har vært målet. Det gikk uansett i vasken for et par uker siden. Mamma tok meg med på et antikvariat med veldig mange fristelser og jeg gikk på en liten sprekk og kjøpte 3 bøker. Jeg trøster meg med at de i det minste er kjøpt brukt. Dessverre har terskelen for å kjøpe flere bøker plutselig blitt litt lavere med denne sprekken. Jeg har utsatt meg for alle slags fristelser i bokhandler og bruktbutikker. Sto med «Frihet» av Jonathan Franzen i hånda altfor lenge og det var kun det at boka var godt brukt som hindret meg fra i å kjøpe den. Heldigvis har jeg lagt sprekken bak meg og har klart å ta meg sammen igjen nå.

Hvis jeg skal kommentere årets lesemål føler jeg at jeg fortsatt ligger greit an. Ingen tilløp til panikk og tvangslesing enda. Det målet jeg ligger best an med er jo bokbloggerprisen. Dette kun fordi jeg leste en del av bøkene i fjor, eheheh.. Jeg skal uansett lese resten. Det jeg er mest spent på er vel om jeg kommer til å få «To Søstre» på biblioteket innen tidsfristen. Jeg var nemlig nummer 700 i venteliste på den boka. Det kan jo ta sin tid. Det blir også spennende å se hvordan det går å lese nye bøker utgitt i 2017 med kun biblioteket som kilde for bøker. Noen som har erfaringer med dette?

Nå er det snart påske og for meg er det da tid for å ta frem påskekrim. Det er en fin tradisjon. Hva årets bøker blir har jeg ikke helt bestemt meg for. Jeg har ikke lest den siste i Cormoran Strike-serien, så det er meget mulig at det blir den. Etter påske blir fokuset 1001-bøker og bokbloggerpris-bøker. Mamma har slengt seg på 1001-bølgen og har lest et vannvittig antall bøker fra lista så langt i år. Jeg har ingen ambisjoner om å ta igjen henne, men mitt eget mål om å klare 24 bøker fra lista i år skal jeg klare!

Bøkene jeg skal lese i mars

Stikkord

Ali Smith, Anna Gavalda, Betty Smith, Chimamanda Adichie, Haruki Murakami

Etter et par hektiske uker har det roet seg litt ned. Jeg er i Oslo og kan se tilbake på flytteprosess, avslutningsstress på jobb og ikke minst gjennomføring av nytt jobbintervju. Det er deilig å la skuldrene senke seg litt, være tilbake i leiligheta med kjæresten og tilbringe tid med gode venner.

En av tingene jeg har sett fram til er å ha et bibliotek tilgjengelig igjen. Derfor ble det tilbragt litt tid på Deichmanske i går. Dette er resultatet:

«Det vokser et tre i Brooklyn» av Betty Smith. Denne har jeg hørt mye bra om, og jeg tror den er relativt lettlest, noe som også er en fordel, ettersom konsentrasjonen min ble glemt igjen i 2016.

«En halv gul sol» av Chimamanda Adichie. Dette er en 1001-roman av en forfatter jeg har tenkt jeg skulle sjekke ut i en tid. Adichie er en kvinnelig forfatter fra Nigeria. Jeg kan telle på en hånd hvor mange bøker jeg har lest av afrikanske forfattere, så dette blir et interessant møte.

«Begge deler» av Ali Smith. Dette er for meg også en ny forfatter å bli kjent med. Har lest om den flere steder, og har blitt nysgjerrig nok til å plukke den opp.

«Elskede Sputnik» av Haruki Murakami. Jeg har følt litt på Murakami-abstinenser i det siste og har heldigvis en del titler igjen å lese av han. «Elskede Sputnik» er på 1001-lista, og det passer meg også bra, med tanke på årets ambisiøse mål om å lese 24 titler fra lista.

«Livet til det betre» av Anna Gavalda. Jeg har lest en del av Anna Gavalda, og favoritten er uten tvil «Saman er ein mindre aleine». De senere titlene har etter min mening ikke vært like gode, så nå er jeg spent på denne.

Boktips

Januar har forsvunnet før jeg har fått blunket. Her følger en kavalkade over bøkene fra 2016. Jeg har rett og slett lest mye bra og variert, men så har det selvfølgelig vært noen litt mindre bra også.

Årets beste: Jeg klarer ikke velge kun en jeg. «Hjulskift» av Vigdis Hjorth, «Åndenes hus» av Isabel Allende, «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel García Márquez, 2666 av Roberto Bolaño, Napoli-trilogien av Elena Ferrante og «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij er alle veldig gode bøker!

Årets murstein: «Bleak House» av Charles Dickens. I 2016 leste jeg faktisk ganske mange mursteiner. Det krever av og til litt mental forberedelse å skulle gi seg i kast med bøker på over 800 sider, men da man er i gang er det som regel leseropplevelser som virkelig gjør inntrykk.

Årets morsomste: «Slutten på verden slik vi kjenner den» av Erlend Loe. Selv om jeg kanskje ikke er like blodfan av Erlend Loe som tidligere klarer han fortsatt å bringe fram latteren hos meg. Dessuten var det fint med et gjensyn med Doppler.

Årets raskest glemte: «Piken på toget» av Paula Hawkins. Denne er etter min mening veldig overvurdert.

Årets treigest: «Den hemmelige historie» av Donna Tartt. Denne falt ganske kraftig igjennom for min del, enda jeg likte Stillitsen av samme forfatter veldig godt.

Årets midt på treet: «Personar du kanskje kjenner» av Synnøve Macody Lund. Denne var helt grei, verken mer eller mindre.

Årets sterkeste: «Onkel Toms hytte» av Harriet Beecher Stowe. Denne boka skildrer slaveriet på sitt verste, og skal ha vært en viktig inspirasjonskilde for kampen mot slaveriet. Det er sterk lesning!

Årets overraskelse: «Merkelig vær i Tokyo» av Hiromi Karakami. Denne er så vakker! En bok som kryper inn under huden din. Dessuten er det fint å bli kjent med en ny japansk forfatter, utover Murakami.

Årets skuffelse: «Ingrid Winters makeløse mismot» av Janne Drangsholt. Hadde håpet på å le litt av denne, men jeg deler tydeligvis ikke samme humor som mange andre lesende nordmenn. Det burde vel egentlig ikke komme som noen overraskelse på meg.

Årets mest spennende: «Jeg er Pilgrim» av Terry Hayes. Slukte denne i påskeferien. En thriller med høyt tempo! Av og til er det veldig deilig å lese bøker der sidene bare forsvinner av seg selv. Dette er en slik bok.

Lesemål 2017

Denne første jobbuka ble hakket tøffere mentalt enn jeg hadde sett for meg, og jeg har brukt litt tid på å omstille meg på vanlige hverdager igjen. Kveldene har for det meste gått med til avslapning og en serie men i går ble den første boka i 2017 fullført. Nå føler jeg meg klar til å ta fatt på et nytt leseår!

Målene for 2017 blir:

Lese minst 3 novellesamlinger.

Lese minst 3 diktsamlinger.

Lese minst én bok av disse forfatterne: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

Lese bøkene på kortlisten til bokbloggerprisen i begge klasser.

Lese 24 bøker fra 1001-bøker du må lese før du dør lista.

Delta i Lines lesesirkel.

Bruke biblioteket oftere enn bokhandelen.

Lese tilsammen 45 bøker.

Dette tror og håper jeg er passe ambisiøse mål for året som kommer. Det vanskeligste kan kanskje bli å nå målet om 24 1001-romaner, men samtidig er det bare å lese 2 bøker i måneden så klarer jeg det. Det burde være oppnåelig. Noveller og dikt leser jeg lite av, og jeg ønsker å utvide lesehorisonten litt. I 2016 leste jeg mange nye forfattere, og det er bra – men i 2017 ønsker jeg å få lest litt mer av favorittene jeg oppdaget. I 2016 kjøpte jeg veldig mange bøker, i år skal jeg heller satse på å bruke biblioteket mer.

Leseåret 2016

2017 kom litt raskt på meg og håp om blogging i romjula forsvant i familieselskap. Dette resulterer i at jeg føler meg litt på etterskudd, men jeg regner med at dette løser seg med hyppige blogginnlegg utover uka. De siste 3 månedene av fjoråret leste jeg 13 bøker. Statistikken for hele året blir altså følgende:

21/15 1001 bøker lest.

6/12 nye forfattere lest.

32 bøker skrevet av kvinner, 26 av menn.

24 norske romaner lest. 5 utgitt i 2016.

58/50 bøker lest.

Jeg har vært raus med stjernene på slutten av året og har gitt hele fire bøker toppscore på goodreads. «60 damer du skulle ha møtt» åpnet øynene mine for sterke og modige kvinner som har bidratt til at jeg har friheten jeg har i Norge i dag. Morsom bok i tegneserieform som gir en smakebit på spennende kvinneskikkelser. Jeg har lyst til å lese mer inngående om flere.

I desember startet jeg på enda en tjukk bok, og kjente jeg var litt skeptisk til hele greia. Hadde sett for meg at russerne var litt vanskelige? Heldigvis viste det seg at jeg elsket «Forbrytelse og Straff». Anmeldelse her kommer!! «Åndenes hus» og «Hjulskift» er også bøker som har imponert meg på slutten av året.

Sett under ett har 2016 vært et fantastisk bokår. Det er lenge siden jeg har lest så mange bøker, og i tillegg har det vært god lengde på flere. Jeg har lest flere kvinner enn menn (yay!), jeg har hatt full deltakelse i Lines lesesirkel, og jeg føler selv jeg har lest variert og godt. Det eneste målet jeg ikke når er det å lese 12 nye forfattere. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med egen måloppnåelse. Nå er det på tide å sette nye mål, de kommer jeg tilbake til i eget innlegg.