En klassiker på treningsfronten

Er det noe jeg merker nå som jeg har begynt litt mer seriøs og målrettet trening, er det at jeg føler meg i ganske god form! Jeg nyter godt av den regelmessige utholdenhetstreningen jeg har gjennomført hele høsten.

Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, før man merker en forbedring. Jeg husker godt hvordan det føltes i begynnelsen i sommer, da var utholdenheten ganske dårlig. Jeg følte meg fysisk uvvel etter intervalltrening. Misforstå meg rett, jeg blir fortsatt sliten etter utholdenhetstrening, men føler meg sjelden utslitt og uvvel på samme måte. Restitusjonstiden går også mye raskere.

En av de øktene som har gått igjen for meg er 4×4. Dette er en treningsøkt kanskje de fleste har hørt om, der man løper i 4 minutter med høy innsats, før man har pause i 3 minutter også gjør man det hele 3 ganger til. Dette er forøvrig også treningsmetoden enkelte forskere løfter frem som den beste for å bedre utholdenhetsformen. Med en gang noen fremlegger noe som det beste, vil det bli diskusjon. Best for hvem? Hvorfor trener få toppidrettsutøvere etter denne modellen? Hva med kortintervaller, dette er da mye bedre…? Osv…

Etter å ha studert i en del år tror jeg at det viktigste jeg har lært er at det sjelden er en fasit som sier hva som er riktig og galt for enkeltpersoner, selv om media og enkelte forskere prøver å innbille oss det. Men dette betyr ikke at vi ikke har kunnskap, eller at vi ikke kan si at noe fungerer bedre enn noe annet. Jeg tror bare det er lurt å se på helheten og tenke oss om før vi sluker bastante treningssannheter fra VG. Selv om jeg subjektivt føler at 4×4 har fungert godt for å øke utholdenheten min, kan jeg ikke gå bortifra at andre intervallformer kunne gjort samme nytten. Jeg prøver heller ikke å påstå at 4×4 er veien å gå for alle, eller at man skal følge modellen helt slavisk.

Jeg tror det er flere grunner til at jeg synes 4×4 har fungert godt for meg. Den første og viktigste grunnen er at jeg liker den her treninga. Det føles mer overkommelig å løpe 4×4 enn f.eks. kortintervaller som 45-15. Det tror jeg ikke jeg hadde klart å motivere meg selv for på ukentlig basis. Jeg tror mye er gjort her, for som mosjonsutøver er kanskje det aller viktigste regelmessighet.

Jeg har heller ikke fulgt 4×4 modellen helt slavisk, men variert antall drag og lengden på dem. Og selvfølgelig har formen utviklet seg og jeg har pushet litt opp i hastighet på mølla. Disse punktene anser jeg som viktig for progresjon, variasjon og treningsglede! I tillegg til disse intervalløktene med høy intensitet har jeg også trent med moderat intensitet og lav intensitet. Jeg har lært meg å tolerere mølla, blant annet fordi jeg synes det er lettere å ha kontroll over fart og stigning der. I tillegg frister ikke mørket og regnet ute alltid så godt. Treningsøkta tar heller ikke så lang tid, og ofte har jeg slengt på litt stabiliserende styrketrening etter at løpinga er over. Det har vært fine treningsøkter for meg i høst/vinter, og jeg ser for meg at jeg kommer til å opprettholde dette ca. en gang i uka gjennom vinteren.

Reklamer

Trening i desember

1. desember markerte starten på mer seriøs og målrettet trening. Litt ironisk at de første tre dagene gikk av sted uten trening, men sånn er det noen ganger. Det er tross alt julebord bare en gang i året.

Det begynner å bli en stund siden sist konkurranse (10 for Grete) og dermed også en stund siden et mer strukturert treningsopplegg. Det kan også diskuteres hvor strukturert det opplegget var, men jeg hadde i hvert fall noen løse planer over egen trening. Nå er det ca. 4 måneder til neste konkurranse og jeg er klar for å forplikte meg i et passe anstrengende treningsregime igjen.

Planen for desember er å bygge grunnlag. Tenke teknikk, men også få litt mer fart i kroppen igjen. Jeg ser for meg 3-4 kondisjonsøkter og 2 styrkeøkter i uka. Dessuten burde jeg også prioritere litt bevegelighetstrening. Jeg vil fortsette å trene variert for å redusere skaderisiko, men samtidig er det på tide å spisse treningen litt mer inn mot den kommende konkurransen.

I tillegg til selve treningen er det et par ting til jeg ønsker fokus på. Det ene er kosthold, der har jeg slurvet en del i det siste. Her må det bedre planlegging, mer regelmessighet og flere fullverdige måltider til. Det er desember og helt i orden å spise pepperkaker, men det bør ikke gå på bekostning av gulrøtter og klementiner. Det andre jeg ønsker å få til, er å gjenoppta rutinen med å føre treningsdagbok. Dette var jeg tidligere veldig flink til, men nå har det falt helt bort. Treningsdagbok er for meg et veldig godt hjelpemiddel, og derfor skal dette prioriteres igjen.

Målene for desember er dermed følgende:

1. 3-4 kondisjonsøkter i uka
2. Minst 2 styrkeøkter ukentlig
3. Skjerpings på matfronten
4. Skrive treningsdagbok

Da man setter seg mål er det alltid greit å ta en liten risikoanalyse i samme slengen. Jeg skal for all del unngå skader. Derfor blir det en del skadeforebyggende øvelser innbakt i styrketreninga, samtidig som jeg må finne den riktige balansen. Det tror jeg at jeg begynner å bli god på. Ellers vet jeg at en treningsplan over uka er et godt hjelpemiddel for å få til alle øktene.

Jeg kjenner jeg er spent på dette og klar for å legge ned en god innsats. Tipper jeg kommer til å bli ordentlig sliten, men også kjenne på treningsglede og fremgang.

10 for Grete under Oslo Maraton

Åh du vet. Den vanlige nervøsiteten. Litt glefsende til støtteapparatet som bare vil godt. Usikker på formen. God nok for sub50 eller var treningsgrunnlaget litt tynt? Med de gode unnskyldningene i bakhånd: overtid og dårlig formtopping, måtte tross alt gå opp et fjell på jobb to dager før løpet. Folkemengden. Varmen. For mye grus. Dårlig drikketeknikk i fart. De mentalt tunge første kilometerne. De fysisk tunge siste kilometerne. Konkurransegleden.

Slik. Det var 10 for Grete oppsummert i stikkordsformat.

Hvis jeg skal utdype litt mer kan jeg fortelle at jeg som vanlig var pessimistisk før start. Denne pessimismen holdt seg 3-4 kilometer inn i løpet, før jeg ga slipp på (nesten) alle tanker om tidsmål og sub50 og glitter og ære. Jeg slappet mer av i hodet og følte jeg fant flyten på en bedre måte. Det ble mye morsommere å løpe løp. Og det var jo tross alt hovedmålet.

Fikk det ganske tungt rundt 7 kilometer. Tok meg sammen igjen de siste 2, selv om jeg hadde ganske mye mental sutring for meg selv i sløyfa om Karl Johan. Heldigvis var det for mange folk og for nærme målgang til at jeg kunne vurdere å høre på stemmen som foreslo litt rask gange.

Klarte å mobilisere til en fartsøkning inn mot mål og slo sidemannen i spurten. (Viktig seier.) Kom meg fort, spiste bolle og banan og traff støtteapparat igjen. Pulsklokka viste at jeg var et stykke i fra å klare sub50, men jeg ble ikke så lei meg over det. Det viktigste var følelsen av et godt gjennomført løp og gleden av å være med i konkurranse igjen.

Den offisielle tida viste seg å være ganske mye bedre enn hva pulsklokka fortalte, til min overraskelse og glede. Helt i nærheten av sub50 og pers! Hurra!! Det er måloppnåelse for meg.

Uavhengig av løpet og tidsmål tror jeg det beste med det her er at jeg har hatt en fornuftig opptreningsperiode og unngått skader. Formen har også kommet seg radikalt siden starten av juni, det er gøy å se og kjenne forbedringene. Planen nå er å opprettholde de gode treningsrutinene og kjenne på treningsgleden.

Treningsmotivasjon og konkurranseplaner

Siden april har jeg gradvis jobbet fram treningsmotivasjonen min igjen. Det fine med motivasjon er jo nettopp dette – den er flytende og kan endres. Et av tiltakene jeg gjorde var å sette meg et mål om å ha minst 4 økter i uka. Det er konkret og lett å måle og var realistisk for meg på det tidspunktet. Jeg var snill med å godkjenne hva som teltes som en økt, 30 minutters joggetur var nok. Med en gang jeg senket kravet ble det mye lettere å komme seg på trening. Med mer regelmessighet ble det raskt morsommere å trene igjen. Formen ble også bedre, og det bidrar jo også til at det hele blir en bedre opplevelse.

Litt av problemet i år/fjor har vært skader. I denne «4-økter-i-uka» perioden slapp jeg heller ikke helt unna dette. Etter litt mer løping kjente jeg litt smerter i hofteområdet. Selvfølgelig kom dette da jeg følte meg veldig klar for å løpe litt mer. De planene ble raskt lagt på is og et lite løpe-opphold ble realitetene. Ekstra kjedelig da man selv føler man har vært flink til å variere og ha en gradvis progresjon.

Dette gjorde meg ekstra spent på hvordan det ville gå å øke treningsmengdene. For det har jeg gjort til gagns her på vestlandet. Det føles som jeg har mye bedre tid, men jeg tror nok jeg kanskje bare prioriterer den annerledes enn i Oslo. Naturen – fjellet har også blitt brukt flittig og i tillegg har jeg en aktiv jobb. Det er veldig fint å kjenne på fremgang igjen – det føles veldig motiverende!! Og det beste er at jeg ikke har kjent noenting til skader og vondter. Det er fantastisk.

Med fremgangen har jeg begynt å kjenne på konkurranseviljen igjen. Egentlig hadde jeg slått fra meg tanken på å konkurrere i høst, men nå er jeg mer gira. Det blir ganske sikkert 10 for Grete i år også. Det viktigste målet blir å ha det gøy og få en god opplevelse med å konkurrere igjen. Selvfølgelig vil det være superbra om jeg klarer å perse og løpe under 50 minutter, det er ikke til å legge skjul på. Jeg er nok ikke i form til å klare det per dags dato, men heldigvis er det 2 måneder til løpet.

Det er på tide å strukturere treninga litt mer og i løpet av de nærmeste dagene skal jeg lage en treningsplan. Det er jammen lenge siden jeg har fulgt en overordnet plan, så bare det blir en liten omveltning. Allikevel tror jeg det kommer til å gå veldig fint. Jeg er motivert og klar!

I mange år har treninga mi bestått av både (tung) styrketrening og utholdenhetstrening på land og i vann. Ettersom jeg ønsker å beholde både bassengtimene og løpetimene, ser jeg meg nødt til å gjøre en endring her. Det blir fortsatt styrketrening, men med større fokus på stabiliseringsmuskulatur i mage/rygg og eventuelt noe egenvektstrening. Trening med slynge, ball og BOSU blir det mye av. Dette kan jo også fint kombineres med både løping og svømming. Den tunge styrketreninga kan jeg komme tilbake til i høst. Jeg tror og føler det er dette her som blir viktig nå. Kjenner det også blir godt å få en liten pause fra det «vante».

Jeg har også innsett at jeg ikke har vært flink nok til å variere innholdet i treninga mi. Det er greit å ha sine favoritter, men hvis man hovedsakelig har hatt det samme styrkeprogrammet over flere år, og stadig kommer tilbake til de samme programmene i bassenget, er det jo ikke rart man blir litt lei? Jeg har nok blitt mer bevisst på at få øvelser er riktige/gale og at det er mange måter å nå et mål på. Hvis man er villig til å legge ned innsats over tid kommer man langt, som regel uansett hvilke program man følger. Så her skal det bli mer variasjon og utprøving av nye øvelser/program.

På de gode dagene tipper jeg at jeg får betalt ved å føle på treningsglede og mestring. Den følelsen av å kunne presse på hardt og kjenne at man er i form. Alt det trening gir, av overskudd, endorfiner og utfordring. Trening fikser ikke alt, men det gjør som regel en dårlig dag mye bedre.

På de mindre gode dagene vil jeg føle meg sliten og ha liten motivasjon. De kommer de også, så det er greit å være forberedt. Heldigvis er det ikke farlig å være litt sliten, det må til hvis man ønsker resultater. Nå gleder jeg meg til å starte på denne treningsperioden.

Litt om trening og konkurranse

I år var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle melde meg på den årlige konkurransen. Hadde fjorårets følelse på tunga, den skuffelsen og følelsen av at dette ikke var det minste morsomt. Så tok jeg avgjørelsen da, i januar, om at jo jeg deltar i år også. Det skulle fikse den midlertidige motivasjonssvikten og jeg skulle jobbe mot min beste form igjen. Trodde jeg.

Det var ikke så enkelt. Kombinasjonen av mye skole, lange dager i praksis, jobb og noen skader har nok vært utslagsgivende for laber treningsiver, og en påmelding til en konkurranse kan dessverre ikke gjøre noe med disse faktorene. Overskuddet og lysten til å legge ned så mye trening jeg vet kreves for å komme opp mot sitt beste var rett og slett ikke tilstede. Så jeg la etterhvert fra meg tanken om å prestere så innmari bra. Det gjorde at det ble litt lettere å dra på trening, jeg måtte ikke presse meg og ha hardkjør hele tiden. Litt av prestasjonsfokuset slapp og jeg kunne fokusere mer på andre faktorer.

Det viktigste fokuset mitt ukene før konkurranse var plutselig ikke å visualisere og toppe formen, men heller å fortelle meg selv at det her, det var bare på gøy. Det var strengt forbudt å bli sur, skuffa eller sint over egne resultater.

Det ble en veldig vellykka helg! Det var gøy å konkurrere, og jeg gjorde det helt ok, treningsmengden i forkant tatt i betraktning. Det morsomste var det sosiale aspektet, å treffe igjen gamle kjente og være samlet i idretten man er glad i. Jeg er glad jeg ble med og for at jeg fikk oppleve at det kan være gøy å konkurrere uten og prestere opp mot sitt beste. Hele opplevelsen gjorde meg mer avslappet til konkurranse og det trengte jeg i år. Det skal jo være en positiv greie, uavhengig av forberedelse og treningstimer.

Et par uker etterpå kjenner jeg fremdeles at treningsmotivasjonen må letes litt etter. Allikevel tror jeg ikke jeg finner den nedsunket i sofaen. Derfor er rammene å gjennomføre minst fire økter i uka. Jeg er ganske snill med hva som defineres som ei treningsøkt. Sist uke godkjente jeg joggetur på 30 minutter, en gåtur i skogen på halvannen time og en laber styrketreningsøkt på under en time. Her er litt bedre enn ingenting. Det er mye mer sannsynlig at jeg får det til hvis ikke terskelen for å starte er så jævla høy. Hadde målet vært 6 økter i uka på halvannen time hadde jeg lett blitt i den sofaen. Dessuten må jeg bygge opp igjen formen på en fornuftig måte. Danne grunnlag for å kunne og ville trene mer utover sommeren. For planen er jo å kunne gå masse på fjellet i sommer, og det er så mye mer morsomt da man er i litt bedre form.

Mål i 2016

Jeg har et litt ambivalent forhold til mål. Det er fint å ha noe og strekke seg etter, noe som gir livet retning, men samtidig kan det oppleves stressende å strebe etter å oppfylle alle målene man setter seg. Det gjelder å klare og balansere det.

Først en rask oppsummering av fjorårets mål. I 2015 skulle jeg:

Perse. Jeg hadde spesifikke kg-mål i styrke og ellers noen tidsmål på løping. Egentlig føltes treningsåret litt håpløst, men da jeg satte meg ned og så på reelle tall, så er jeg ikke langt unna de målene jeg satte meg. I desember løftet jeg 95 kg i strake mark, 52,5 kg i benkpress og 5×27,5 i 1 armsroing. Knebøy utgikk pga vondt kne. Ikke langt ifra målene jeg satte meg, og godkjent innsats! Jeg løp 10 km på ny pers, litt over 51 minutter. Så prestasjonene er der, helt klart. Allikevel har jeg i dette året kjent mer på lite treningsmotivasjon og glede enn tidligere, og det er uvant for meg.

Lese 35 bøker. Dette gikk akkurat og en oppsummering av årets bøker finnes her.

Bli kjent med 4 nye mennesker og bli venner med dem. Tja, jeg har i hvert fall fått et større nettverk, etter å ha begynt som stundet igjen. I tillegg har flere gode venninner flytta til Oslo, og ikke minst har jeg fått meg samboer.

Dra på minst 12 turer. Jeg hadde 3-4 fine skiturer, en påsketur, en overnattingstur i marka med kjæresten, en del turorienteringsturer og en fjelltur i Rondane. Første delen av året bodde jeg veldig nærme marka, mens jeg nå har flyttet mer sentrumsnært. Tilgjengelighet har veldig mye å si, turene ble færre andre halvdel av året.

Reise til Sør-Amerika. Dette ble ikke noe av, da turfølget mitt slet litt økonomisk. Dro istedet til Tyskland og Danmark og det var ikke dårlig det heller.

Målene i 2016 vil være:

Gode resultater på eksamen. Heldige oss har bare en eksamen på hele året, noe jeg var veldig glad for i desember, men nå har det gått opp for meg hvor sykt mye pensum det blir til våren. Det blir nok noen timer på lesesalen i år.

Få en jobb jeg trives i. Det er ikke bare lett å få jobb som nyutdannet. Jeg håper jeg får en jobb relativt kjapt etter jeg er ferdig med studiene, og helst en jobb jeg trives i 90% av tida.

Lese 36 bøker. Delta i lesesirkelen 1001-bøker. Lese tolv nye fofattere. Her øker jeg med en bok fra i fjor. Vil ikke at lesinga bare skal bli kvantitet over kvalitet heller. Jeg har lyst til å ha tid til å lese de tjukke mursteinene. Ellers har mamma anbefalt litteratur i år også, og i tillegg har jeg selv en del lister over bøker jeg har lyst til å lese. Det skal ikke stå på bøkene!

Trene regelmessig. Jeg vil trene minst 4 ganger i uka. Vil løpe sub50 på 10km, men egentlig er det viktigere å føle at trening er morsomt igjen. Litt mindre fokus på kg, km/t osv kan kanskje hjelpe til med det.

Å finne igjen konkurransegleden

Det startet med sykdom før årets happening på treningsformen. Den konkurransen i mars gikk ikke som jeg hadde håpet. Jeg var i knallform i januar, og hadde laget meg en treningsplan som gjorde forventningene om personlige rekorder innenfor rekkevidde i mars.

Sykdom satte som sagt en effektiv stopper for dette, og jeg gikk inn i konkurransen med realistiske øyne. For å være ærlig, det var ikke spesielt gøy å konkurrere. Det var litt bittert å ha vært i så god form i januar, for så å ikke prestere i nærheten i mars. Det var en litt rar følelse, som jeg kanskje ikke har kjent på så mye, ettersom jeg vanligvis elsker følelsen konkurranse gir meg.

Neste konkurranse var 10 for Grete i høst. Prestasjonsmessig gikk det kjempebra, men av en eller annen grunn føltes det fortsatt ikke gøy. Og da spiller ikke minutter og sekunder så stor rolle egentlig. Det skal jo være gøy.

For litt siden så jeg idrettsglede og prestasjon på høyt nivå. Og jeg kjente meg igjen i følelsen, det er en av verdens beste følelser, den gleden og overraskelsen som kommer da du innfrir mål du har jobbet mot. Jeg savner den følelsen, og vil gjerne ha den igjen. Det føles bare ikke helt som at jeg vet hvordan. Jeg tror at første steg er mer kontinuitet i treninga og fokusere mer på følelsen – hvordan det føles å løfte tungt i markløft, hvordan det føles å kunne løpe i en time, hvordan det føles å kunne ha bra fremdrift i vannet. For det er jo jævla digg. Det handler vel også om å ikke ha ti andre områder og skulle prestere på samtidig. Det er kanskje der det har gått galt det her året, stor arbeidsmengde på skola, deltidsjobb og andre forpliktelser. I stedetfor et friområde ble trening bare enda et prestasjonsområde.

Snart er det påmeldingsfrist til neste års store konkurranse. Jeg har vært på 2 fellestreninger i høst, men heldigvis har treningsmengden og gleden hatt en stigende kurve. Det er det viktigste. Jula får brukes til å bestemme om jeg står på startstreken i mars/april eller ikke.

10 for Grete – litt på etterskudd

Jeg gjør det i år igjen, melder meg på 10 kilometeren under Oslo Marathon. Så overtaler jeg dansken til å gjøre det samme.

Jeg er bedre forberedt enn i fjor, løper mer i forkant og forandrer også treninga fra et intervallpreg til å løpe mer langkjøring. Det er jo tross alt det jeg skal gjøre i konkurransen, så da er det greit å øve litt på det.

Målet er å perse. Selvfølgelig. Prøveløper tre runder rundt Sognsvann og skjønner at det kan jeg klare. Sier til alle rundt meg at jeg er fornøyd med å løpe sub55, mens det egentlige målet er å nærme seg sub53.

Uka i forkant synes jeg at jeg bærer litt preg av pre-forkjølelsessymptomer. Våkner med litt groggy hals og sovner litt tett i nesa. Løpsdagen kommer og jeg skal ikke løpe før til kvelds. Vi rusler litt på Løkka og jeg offer meg over tunge bein i trappene på vei hjem. Mulig at den formen ikke er så god likevel?

Det skjer alltid. Den der kjente konkurransekriblinga. Selv om jeg tidligere på dagen har tatt det veldig med ro og kjent litt på følelsen «å bare bli ferdig med det», er ikke det tanken da jeg står der sammen med alle de andre med startnummer på brystet. «Her skal det perses», tenker jeg og beina er plutselig helt lette og raske. Starten går og det er litt flaskehalser, man må tenke litt over hvor det er gunstig å løpe, for det er fort å bli fanget inn bak noen som holder et litt treigere tempo enn det som skal til for persing.

På det første kilometerskiltet jeg får øye på, står det 3 km. Tanken som farer igjennom hodet sier: «har det kun gått 3 km?» Dette kan bli slitsomt. Så tar jeg meg sammen igjen, men får en liten knekk ved 5 km, før jeg tenker for meg selv at «beina bare flyr jo» ved 7 km, før de siste to kilometerne ikke bærer preg av samme lystighet. Tror tanken der var at «den her løpinga er det bare å slutte med», fordi man må ha det vondt over så veldig mye lengre tid enn det jeg er vant med og som i det hele tatt er fornuftig.

Klarer å samle de siste kreftene til en ørliten spurt på slutten, før jeg må ha noen sekunder i tvekroket posisjon over mållinja, får premie om halsen og boller og sjokolade og iskaffe. Tida jeg har løpt på er litt over 51 minutter og det er jo til og med raskere enn den målsetningen jeg ikke har fortalt til folk! Så da blir jeg glad og nesten litt irritert også, fordi det er så nærme sub50. Det er noe med de tallene altså. På trikken på vei hjem googler jeg Hytteplanmila, så jeg glemmer visst raskt hvor vondt jeg hadde det underveis. Uheldigvis krasjer den mila med et avtalt teaterbesøk, så sub50 får vente til neste år.

1/12

Et av årets mål er å dra på minst tolv turer. Det kan det jo være fint å blogge om. En tur for meg er ikke nødvendigvis en ekspedisjon. Det overlater jeg til andre, så kan jeg heller kose meg på den times turen hvis det er den tida eller lysta jeg har til rådighet.

1. Årets første skitur.

Jeg romantiserer veldig det å gå på ski. Før hver eneste skisesong lengter jeg til dette herlige skiføret, skiværet og skiformen som såklart alltid forekommer. Årets første skitur var ikke helt sånn.

Da man våkner til skyfri himmel og sol på en søndag er det jo klart hva som kommer til å skje. Perfekt dag for skitur, tenker jeg. Etter hvert skjønte jeg jo at alle andre også syntes det var en perfekt dag for skitur.

Så var det dette silkeføret da. Ikke-eksisterende. Føret er trått og det er mye jobb for hver meter som skal gås, med utakknemlig liten glid tilbake. Løypa er mer kupert enn jeg husker fra sommersesongen, eventuelt er det mer jobb å gå oppover på ski. Forkjølelsen jeg bråkjekt hadde valgt å overse gjør ikke ting bedre. Tanken er: «Er formen så dårlig da? Skal det være så slitsomt å gå på ski?»

Etter en stund kommer jeg til et kryss og der møter jeg et drøss med folk. Jeg går i kø oppover bakkene. Det blir nesten litt i det meste laget for en som kommer fra skogen og ikke er vant til å dele løypa. Vel oppe ved hytta, der jeg har tenkt å nyte brødskivene mine (alle nordmenn med respekt for seg selv har jo smurt matpakke), ser jeg at det er en kø bare for å komme inn. Jeg har hatt min del av kø i dag, så jeg bestemmer meg for å spise den matpakka hjemme.

Bildet viser en idyllisk, øde, og naturskjønn opplevelse, tenker du kanskje. Det bildet ikke forteller er at her står vi fem ved siden av hverandre, opptatt med å forevige det eneste motivet der det ikke er hundrevis av folk. Han ene ved siden av kommenterer at «det blir kjedelig på instagram i dag», og jeg tenker det sier sitt om saken.

Nedover igjen er det smalt, såpass smalt at om en sliter med ploginga kan man lett ta med seg alle folka en møter som levende dominobrikker i et fall. Da det verste partiet er over slapper jeg av, det er fine bakker der jeg får opp farta og kjenner hvor herlig det er, da man har passe fart og passe kontroll, kjenner vinden i fjeset og myser mot sola. Naturen er fin, trærne er vinterdekt med masse snø over seg, og det er i det hele ganske magisk. Så får det heller være at han 70-åringen går ifra meg, han har tross alt hatt ganske mange flere år å øve på.

Om å bli den beste versjonen av seg selv

Jeg er skyldig i å lese noen toppbloggere, en del av dem treningsblogger. Sist uke kom jeg over et innlegg der personen hadde et mål for å hoppe ut av senga – nemlig å bli den beste versjonen av seg selv, med trening som virkemiddel for å nå dette. Det er ikke første gang jeg kommer over dette utsagnet som en hovedmotivasjon for trening. Så her kommer et innlegg om hvorfor jeg mener dette er bullshit.

La oss se på målet i seg selv aller først. Et mål bør være konkret og kunne splittes i delmål. «Å bli en bedre versjon av seg selv» er helt klin umulig å måle. Det er subjektiv vissvass på verste plan. Og hvordan skal man kunne splitte det opp? I uke 8 skal jeg være enda litt bedre enn i uke 6? Hvis dere ikke skjønner bildet oppsummerer jeg det gjerne: målet er crappy.

Hovedproblemet mitt med utsagnet er allikevel validiteten. For hvordan kan trening 5 ganger i uka gjøre noen til en bedre versjon av seg selv? Hva ligger i det begrepet? Er jeg en bedre person om jeg klarer 20 pushups enn 10? For jeg vil si at jeg da er en sterkere versjon av meg selv, men at det ikke har noe med å gjøre om jeg er bedre eller ikke. Hva med løping? Vil en solid pers på 10 km sørge for at jeg er en bedre versjon av meg selv? Nei. Da har jeg blitt raskere til å løpe og det har skjedd en rekke fysiologiske ting i kroppen min som jeg ikke gidder å gå inn på nå. Trening har jo en rekke gunstige effekter, ved å trene regelmessig kan man forebygge livsstilssykdommer, styrke immunforsvaret, mestre stress bedre, sove bedre, ha mindre vondt i ryggen, få sterkere muskulatur og mer overskudd og trivsel. Dette er bare noen av godene av trening. Men dette har ikke noe med å bli den beste versjonen av seg selv å gjøre. Dette er effekter av fysisk aktivitet og trening.

Det å jage «den beste versjonen av seg selv» må være fryktelig slitsomt. Jeg foretrekker å være bevisst på egen atferd og sette meg konkrete mål. Dessuten tillater jeg meg selv å være menneskelig, og jeg er en akkurat like god versjon av meg selv uavhengig av om jeg har null treningsøkter i uka eller ti.