Vestlandsrehab

Nå er det to måneder til jeg flytter til vestlandet igjen. Jeg skal jobbe der jeg har jobbet før, på den lille, men fine plassen. Det finnes både skog, fjell og fjord der. Sist gjorde det så utrolig godt å få være der i to måneder, det var verdens beste rehab for hjertesmerte. Denne gangen har jeg ikke hjertesmerte, men det føles som om jeg trenger litt rehab nå også. Jeg har ikke litt peiling på den framtida mi eller hva jeg egentlig vil lenger, men jeg har tro på at et halvt år på vestlandet kommer til å gjøre saken mye greiere. Jeg elsker tross alt vestlandet.

Dette er ting jeg gleder meg til å gjøre:

Gå på den jungelstien bort til enden av skogen, sitte på svabergene og bare høre på stillheten.

Gå på den fjelltoppen som er en luretopp, men da man endelig kommer seg opp føles det som om man er på toppen av verden.

Svømme i den svarte delen av fjorden selv om jeg er litt redd.

Sette meg ned i sofaen etter jobb, drikke en varm kopp te og se en serie.

Oppleve vestlandsregnet på høsten, kjenne hvordan regnet pisker meg i ansiktet mens jeg går den bratte bakken opp til steinen.

Gjøre ting jeg er akkurat litt usikker på om jeg egentlig vet hvordan jeg gjør, som å styre en båt, være turleder, ha ansvar for mandagsmøtet, kanskje klatre litt?

Bli fascinert og ydmyk i møte med menneskene jeg treffer i jobben min.

Gå inn til trollskogen, der trærne står så tett at det blir helt mørkt og jeg veksler mellom å være litt fascinert og litt skremt.

Sykle de kilometerne til butikken hver mandag, og returnere med full sekk og bæreposer på styret.

Ligge ute på den litt knudrete plenen og lese en bok, jeg har hamstret litteratur i det siste, da det blir langt til nærmeste bibliotek på vestlandet.

Oppdage nye plasser og treffe nye mennesker som kommer til å bety noe for meg.

Tilbakeblikk på 2015

Starten av året var preget av mye god trening, jeg presterte mine beste tider på trening noensinne. Derfor var kanskje nedturen ekstra stor da februar og mars besto hovedsakelig av sykdom. Det satt i lenge og ødela for konkurranseformen min. Ellers ble tiden brukt på jobb med barna (noe som kan forklare mitt sviktende immunforsvar), eller til å lese.

I begynnelsen av mars begynte jeg å date en jeg gjennom vinteren hadde hatt et godt øye til, og ganske raskt etterpå ble vi kjærester. Dette preget mye av våren, og vi tilbrakte mye tid sammen. Vi begynte med turorientering for å forberede oss til fjelltur, vi overnattet en natt ute i oslo-marka og vi lagde god mat og snakket mye.

 
Vårens nedtur var å bli nummer to i kampen om et doktorgradsstipendiat. Forholdene lå så til rette at jeg var helt sikker på at det var jeg som kom til å få stillingen, og da blir det veldig stor fallhøyde da man ikke gjør det. Det er rart å tenke på at livet hadde vært helt annerledes enn det er nå, hvis jeg hadde fått det stipendiatet.

 
Jeg bestemte meg uansett for å si opp jobben min. Det var flere grunner til dette, den viktigste kanskje at jeg ikke følte at jeg kunne bruke kunnskapen fra utdanningen min tilstrekkelig for å være fornøyd i arbeidshverdagen. Etter å ha søkt noen jobber og kommet på noen intervju, ble det hele til at jeg bestemte meg for å studere ett år til her i Oslo. Forhåpentligvis kan dette gjøre det lettere å få de stillingene jeg vil ha i fremtiden.

 
Sommerferien gikk med til å besøke min nye svigerfamilie og få oppleve byen der kjæresten min er oppvokst. Dette var hyggelig og det var fint å være sammen i flere dager. Senere dro vi på fjelltur til Rondane, sammen med store deler av Norges befolkning. Det var en veldig fin tur, fjellet er et av mine yndlingssteder. Vi valgte den «halvveis» lukseriøse metoden – sov på sovesal, spiste noen poser real-turmat, men hovedparten var måltider på DNT-hytter. Kjæresten min opplevde fjellet for første gang og han var imponert! En av dagene gikk vi en 2000-meters topp, en ganske lettgått tur med helt fantastisk utsikt. Det var en ypperlig ferie.

 
Med høsten kom forandringer. Jeg ble student igjen og vi ble samboere. Jeg flyttet ut fra «snille Oslo», der trafikken var roligere, folkene var færre, og skogen var rett i nærheten. Nå bor jeg i sentrumsområdet og det har vært en overgang. Leiligheta er fin og akkurat stor nok for oss, og det er veldig lettvint med kollektivtransport. Det er fint å slippe og pendle en til halvannen timen for å se hverandre, men vite at den andre kommer hjem hver dag. Jeg tror det beste jeg vet med samboerskap er å legge seg inntil hverandre på kvelden og våkne sammen på morgenen de gangene man kan det. Ellers er vi blitt veldig gode på middag, det er ganske ofte noe god mat på det bordet vårt. Samboerskap er for det meste hyggelig, men ikke alltid lett heller. Man blir virkelig godt kjent med hverandre.

 
Jeg skaffet meg en deltidsjobb som instruktør igjen, og det er en jobb jeg er veldig glad i. Med den følger nye hyggelige kollegaer, barn og foreldre. Det er lærerikt og jeg er aldri så fornøyd som de kveldene jeg kommer hjem etter å ha vært på jobb.

 
Studielivet er litt hardt, det er obligatorisk oppmøte, forelesning omtrent hver dag og ny mappeoppgave altfor ofte. De krever mye, sammenlignet med andre studier jeg har gått på. Det er veldig fint å få lære nye ting, men nå gleder jeg meg til en jobb fra høsten av igjen.

 
De største eventyrene har det ikke blitt tid til i høst, men vi har hatt en god del besøk fra venner. Det er en av fordelene ved å bo i Oslo, det er lettere for venner som bor andre steder å komme innom. I tillegg har også flere av mine gode venner fra tidligere flyttet til Oslo, og det er veldig hyggelig og fint å kunne omgås med dem igjen.

 
I 2015 har jeg opplevd veldig mye nytt. Det har vært fint og litt skummelt også. I 2016 håper jeg først og fremst at jeg får meg en jobb jeg vil trives i, at treninga blir mer lystbetont igjen og at jeg får tid til å gjøre litt av akkurat det jeg vil. Krysser fingrene for det!

Om å bli den beste versjonen av seg selv

Jeg er skyldig i å lese noen toppbloggere, en del av dem treningsblogger. Sist uke kom jeg over et innlegg der personen hadde et mål for å hoppe ut av senga – nemlig å bli den beste versjonen av seg selv, med trening som virkemiddel for å nå dette. Det er ikke første gang jeg kommer over dette utsagnet som en hovedmotivasjon for trening. Så her kommer et innlegg om hvorfor jeg mener dette er bullshit.

La oss se på målet i seg selv aller først. Et mål bør være konkret og kunne splittes i delmål. «Å bli en bedre versjon av seg selv» er helt klin umulig å måle. Det er subjektiv vissvass på verste plan. Og hvordan skal man kunne splitte det opp? I uke 8 skal jeg være enda litt bedre enn i uke 6? Hvis dere ikke skjønner bildet oppsummerer jeg det gjerne: målet er crappy.

Hovedproblemet mitt med utsagnet er allikevel validiteten. For hvordan kan trening 5 ganger i uka gjøre noen til en bedre versjon av seg selv? Hva ligger i det begrepet? Er jeg en bedre person om jeg klarer 20 pushups enn 10? For jeg vil si at jeg da er en sterkere versjon av meg selv, men at det ikke har noe med å gjøre om jeg er bedre eller ikke. Hva med løping? Vil en solid pers på 10 km sørge for at jeg er en bedre versjon av meg selv? Nei. Da har jeg blitt raskere til å løpe og det har skjedd en rekke fysiologiske ting i kroppen min som jeg ikke gidder å gå inn på nå. Trening har jo en rekke gunstige effekter, ved å trene regelmessig kan man forebygge livsstilssykdommer, styrke immunforsvaret, mestre stress bedre, sove bedre, ha mindre vondt i ryggen, få sterkere muskulatur og mer overskudd og trivsel. Dette er bare noen av godene av trening. Men dette har ikke noe med å bli den beste versjonen av seg selv å gjøre. Dette er effekter av fysisk aktivitet og trening.

Det å jage «den beste versjonen av seg selv» må være fryktelig slitsomt. Jeg foretrekker å være bevisst på egen atferd og sette meg konkrete mål. Dessuten tillater jeg meg selv å være menneskelig, og jeg er en akkurat like god versjon av meg selv uavhengig av om jeg har null treningsøkter i uka eller ti.

Januardager

Januar har bydd på slike dager der jeg går fra jobb en halvtime for sent og gjerne har lagt hodet og tankene igjen der i tillegg. Heldigvis har jeg ladet tålmodighetskapital i massevis i juleferien og stå-på-vilje har jeg jo alltid hatt, så det hele går rundt på en måte. Det er likevel fint om det roer seg litt utover, hvis ikke risikerer jeg å være tom for både tålmodighet og krefter til februar.

Januar har bydd på mye bra trening og et fokus det er lenge siden jeg har kjent på. Jeg har veldig gode treningsøkter og det er overraskende og gledelig og litt skummelt. Det er jo bare attende januar, dette er tidlig og det kan enten være starten på noe som er skikkelig bra i mars, eller det kan bidra til farlige forventninger og fallgruver. Men nå kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg skal være lat og lur når det trengs. Så får man ta med seg gleden og mestringsfølelsen her og nå og ikke lage altfor store luftslott om hva som skjer i mars.

Januar har bydd på gjensynsklemmer. Jeg klemmer henne hardt og jubler sammen med henne for et godt resultat på eksamen, før vi spiser fredagstaco og gjør oss klar for fest med noen vi overhode ikke kjenner. Jeg har sagt til meg selv at i år skal jeg ta de mulighetene jeg får. Har veldig lyst til å utsette de mulighetene til mai da jeg står der og fryser i strømpebukse utenfor trikkestoppet på Løkka.

Januar har bydd på mange chat-timer med en danske. Dette er en fortsettelse fra noe som også var tilstede på slutten av 2014, men som jeg fortsatt ikke blir helt klok på. Da vi møtes etter ferien klemmer han meg, det er tydelig han har savnet meg, og jeg føler jeg står i vippen – jeg kan ta mer initiativ og plaske uti forelskelsen med begge beina eller stå her avventende litt til. Jeg har det bra nå, stabilt og godt, en del av meg har ikke lyst til å ofre dette, men jeg kjenner det fortsatt i hjertet da jeg ser en som ligner og føler det er noe som mangler hvis vi ikke har kontakt en dag.

Revurdering

Jeg er tiltaksløs på en søndag. Det skjer lite på bloggen, for det skjer lite i livet. Venninna mi spør hva jeg skal til uka og jeg svarer «skole og trening – livet mitt er ganske forutsigbart.» Og det er jo fint det, det er bare ikke nok.

Jeg savner jentene mine – «familien» min som jeg pleide å kalle dem. Det er litt tomt her uten dem, selv om det fortsatt er fine folk igjen. Det er bare det at de var hverdagskrydderet mitt, ikke sant. Det er ikke helt det samme uten dem.

Sommergleden er i ferd med å svinne hen og jeg må nok revurdere noen av planene mine, for motivasjonen har forsvunnet samme vei som overskuddet. Jeg kan si til meg selv at det viktigste er en dato i mai, men er ikke det viktigste å ha det bra da? Jeg kan klare å gjennomføre 7 timer på lesesalen hver dag, i tillegg til trening og jobb, det klarer jeg sikkert, jeg kan gjennomføre et 9 måneders pliktløp, men da sløser jeg med gleden.

Det kommer nye vennskap å sette pris på, jeg vet jo det. Men de må jobbes frem, de ramler ikke inn døra av seg selv, og det krever overskudd og ikke ei jente som kun har lyst til å ligge på senga og se på tv-serier.

Hjernekrøll

Det er fredagskveld. Jeg drikker te som varmer ned i tærne og får meg til å svette på overleppa. Ligger sammenkrøllet i sofaen og forsøker å få hjernen min inn på et annet spor. Det hjelper ikke, den har hengt seg opp. Stoppa på repeat-knappen.

Det er helg, det er game of thrones-episoder, butikk-turer, trimturer, vasking, middagslaging, mesterskap, helgelatskap. Hjernen jobber for fullt, dette er til å bli gal av, men det er så mange faktorer, så mange hensyn å ta, så mange grunner til hvorfor hjernen bare burde tenke på noe annet. Den gjør ikke det, uansett hvordan jeg prøver å distrahere den.

Hvis jeg ikke gjør noenting kommer dette til å gli over, om en måned er alt ved det like, livet fortsetter og hjernen får andre avgjørelser å ta. Hvis jeg faktisk gjør noe, er det meget sannsynlig at akkurat det samme vil skje. Fordi dette er ikke en situasjon der jeg egentlig kan oppnå gevinsten jeg helst vil ha. Den innsikten gjør ikke valget noe lettere.

La oss bli bloggvenner.

Jeg blar meg bakover i arkivet. Det går mye lenger enn juli 2011. Over 200 innlegg ligger lagret som kladd her på bloggen. Noenganger må man bare sensurere seg selv. Av og til er det godt å bare få det ut – ved å skrive det ned.

Innleggene lagret som kladd er allikevel kanskje de beste. De mest utleverende, og de mest urimelige. Speiler følelser i øyeblikket – slik verden var for meg akkurat da. De er sårbare, viser meg så naken som jeg kan få blitt.

Leser fra år tilbake. Og innser at hele arkivet mitt viser meg at følelser i øyeblikket hele tiden forandrer seg. Det er en trygghet i det, i å vite at vennskapsbånd som har en liten krøll nå kan ordne seg og bli bunnsolide igjen. Gi det litt tid og det meste ordner seg. Det kommer nye forelskelser, nye opplevelser, nye i øyeblikket-følelser. Som fordrer utleverende, urimelige og sårbare innlegg. Kanskje de forbli som kladd, kanskje jeg er modig nok til å publisere dem.

Jeg var 17 år da jeg skrev mitt første blogginnlegg. Det var for det meste hverdagsoppdateringer, lange tekster som jeg trodde ingen fikk glede av å lese. Den første kommentaren fra en «ringrev» som beskrev språket mitt som godt og flytende brakte skrivegløden til en annen verden. Anerkjennelse gjør godt, spesielt fra en man ser opp til. Gjennom årene er det lett å se at refleksjonsnivået og skrivingen utviklet seg. Noen av innleggene fra de tidligere år er rågode, det er lite sensur ute og går. Kanskje legger man mer bånd på følelser i løpet av årene, eller kanskje formidler jeg dem ikke like sterkt som før. Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at i de årene, så leste vi hverandre, vi heiet på hverandre og vi brydde oss. Og vi sa det høyt. Utviklingen min kom mye takket være tilbakemeldinger og ros over tekstene mine. Vi ble venner, vi ble kjent med hverandre på den lille bloggplatformen vår. Vi ga hverandre inspirasjon og vi formet hverandre. Det ga ikke bare gode tekster, men også en skriveglede jeg ikke i samme grad har opplevd siden.

Treningsblogger, matblogger, temablogger – det finnes mange som er gode, underholdende og tankevekkende. Allikevel savner jeg hverdagsbloggeren med det gode språket som bare lar meg flyte igjennom. De gode tekstene om de små tingene. Jeg vil lese, jeg vil heie – jeg vil bli inspirert og formet. Og da trenger jeg dere. Denne bloggen føles som en øde øy. Hvor er dere som jeg skal klappe på skuldra? Være med å forme og gi skriveglede? Dere er vanskelige å finne. 

Er DU (ja du som leser dette, det er deg jeg snakker til) en jeg kanskje kan klappe litt på skuldra? Eller vet DU om noen som fortjener en klapp? Så si det da vel. For da kan du bli sett og jeg bli sett og det trenger vi alle sammen. Og kanskje jeg legger ut et urimelig og utleverende og fantastisk og stygt innlegg fra arkivet på kjøpet. Som en liten bonus, mener jeg.

Sliten

Det beste med å være så sliten som jeg er nå er at jeg vet det går over. Det er trygghet i den vissheten.

Tenker på hun som ikke har den og kan ikke forestille meg hvordan det er. Møte mørke, mørke, mørke.

Finner ro med musikk og det som er dumt blir gradvis litt mindre dumt. Kjenner at klumpen løser seg opp istedetfor å bygge seg stor og uoverkommelig.

Åhh, du, min kjære fine bestevenninne. Om jeg bare kunne stryke deg over håret og knipse deg frisk. Om jeg bare kunne.

Ting som er fint

• Logge på facebook og le av linken min kjære, fine søster har publisert på wallen min. Det er enda finere ettersom min kjære, fine søster bor så himla langt unna i år og jeg savner henne og sarkasmen hennes og da er det fint å få en link som er så henne. Kjempefint, og man glemmer nesten at man er trett, men ikke helt fordi jeg tross alt ikke har somlet meg til å hente kaffen min.

• Det er fint å sjekke postkassa og se en pakke der. Så smiler man da man ser den kjente skrifta til pappaen sin, og smiler fortsatt da man pakker ut det rosa skjerfet man var veldig fornøyd med, men som selvfølgelig ble glemt hjemme. Gjør ingenting da man kan få pakker i posten.

• Det er fint at da man går skuffa hjem møter man plutselig noen som gir en klem og så er plutselig han man kanskje har flørta litt med litt snurt over lite oppmerksomhet og gir tydelige hint om «hey, se på meg også» og det er ikke så dumt at noen vil ha oppmerksomheten din. Spesielt ikke da han du flørter litt uskyldig med egentlig er veldig morsom å flørte uskyldig med og det vil du gjerne fortsette med, for ja til mer uskyldig flørting i hverdagen.

• Banke på døra hennes og få tilbud om en tekopp. Så snakker man plutselig i over en time og selv om vi egentlig ikke kjenner hverandre så godt er det veldig naturlig og hyggelig og man tenker at det her, det her kan faktisk bli et veldig fint vennskap det.

• Også de beste da. De som backer og sier akkurat det jeg trenger å høre, da jeg er skuffet over han som ikke egentlig gjør noe galt, men som heller ikke gjør noe riktig. Hun som sier at «har jeg noengang nevnt at du er den mest fantastiske personen jeg kjenner egentlig?» Og det etter at jeg har sagt at jeg ikke orker å bry meg akkurat i dag, sorry for det. Makan. Da er du passe fantastisk selv altså.