1001-lesesirkel: Forbrytelse og Straff

Stikkord

Fjodor Dostojevskij

Månedens tema: Temaet for desember var bøker oversatt fra russisk. Dette ga meg en fin mulighet for å lese en av de store russiske forfatterne, som jeg ikke har gjort før. Den observante leser vil jo merke seg at datoen nå er 20.januar, og jeg kan si såpass at å utsette og skrive om bøker så lenge ikke er et sjakktrekk! For hver dag som går «utover tida» blir det liksom vanskeligere og vanskeligere å skrive? Derfor er jeg glad det i det hele tatt ble noe av denne omtalen.

Bok: Forbrytelse og straff

Forfatter: Fjodor Dostojevskij

Umiddelbar tanke: Ingen grunn til å være skeptisk – dette var ikke en tung og krevende murstein, derimot en fengende, interessant og spennende historie!

Handling og oppfattelse av boken: Raskolnikov er en ung mann som sliter med økonomien. Han har sluttet på skolen og befinner seg for det meste isolert på rommet sitt. En dag han er ute overhører han et forslag om å drepe en ond pantelånerske og bruke pengene til noe godt. I samme periode mottar han et brev fra moren, der det kommer fram at søsteren skal gifte seg med en mann Raskolnikov ikke kan godta. Dette bidrar til ytterligere tanker rundt det å gjennomføre dette mordet. Han begynner å tenke at det onde ved en slik handling vil oppveies av det gode som kan komme ut av det. Han kan få penger til å fullføre utdanningen sin, samtidig som søsteren og moren kan få sin økonomiske frihet.

I denne delen av romanen møter Raskolnikov også drankeren Marmeladov på en kneipe. Marmeladov bor sammen med sin nye kone, som har barn fra før. Marmeladov har selv datteren Sonja. Ettersom Marmeladov drikker er Sonja tvunget ut i prostitusjon, for å skaffe penger til resten av familien. Denne familien skal senere spille en viktig rolle i romanen.

Raskolnikov setter sine planer ut i handling – men alt går ikke som planlagt. Pantelånerskens gravide søster kommer uforvarende på han og han ser seg nødt til å drepe henne også. I tillegg er det folk på døra, og det ser ut til at det hele skal avsløres med det samme. På en utrolig måte kommer han seg unna – usett! Han takler imidlertid ikke timene og dagene etter mordet spesielt godt. Han faller inn i feber, blir paranoid og tror at alle mistenker han for mordet.

Raskolnikovs søster Dunja og hans mor kommer til byen. De er bekymret over hans tilstand. På dette tidspunktet har også den gamle studievennen til Raskolnikov, Razumikhin kommet på banen. Han skal bli en sentral skikkelse i historien. Han blir raskt tiltrukket av Dunja. Razumikhin fremstår tvers igjennom snill og fornuftig.

Mordet på pantelånersken og søsteren avsløres relativt raskt i den tykke romanen. Spenningen ligger i Raskolnikovs oppførsel og mentale prosesser etter disse drapene. Han har en tanke om at mennesker kan deles i «de ordinære» og «de ekstraordinære», der sistnevnte kategori kan regnes som supermennesker som unntas vanlige lover og regler i samfunnet. Dette gjør det mulig å gjøre en ond handling bare det ligger noe godt i bakgrunnen, ja det er faktisk slik at man da har plikt til å gjennomføre handlingen. Her drar han også fram Napoleon som eksempel.

Raskolnikovs tanker og samvittighet endres mens tiden går pg han tvinges til å ta innover seg hva han har gjort. Store deler av boka handler vel i grunn om Raskolnikovs «straff» og hvordan det er å leve med det han har gjort. Dette, sammen med den ytre handlingen der detektivene forsøker å avsløre han, Marmeladovs tragiske historie, Sonjas påvirkning på Raskolnikov og samspillet med hans egen familie gjør det til en ytterst god bok. Dostojevskij viser stor innsikt i menneskesinnet. Han skildrer følelser og desperasjon på en slik måte at det føles veldig ekte! Timene jeg brukte på denne boka var virkelig vel anvendt, det er en god grunn til at dette er en verdenskjent klassiker. Den fanget virkelig min interesse og står igjen som en av de beste leseropplevelse i 2016.

Terningkast: 6

Reklame

1001-lesesirkel: Unge Werthers lidelser

Stikkord

Johann Wolfgang von Goethe

Månedens tema: Temaet for november var å lese en bok utgitt før 1800-tallet. Her var det mange valgalternativer for meg, og til slutt ble det den kjente kjærlighetshistorien til Goethe.

Bok: Unge Werthers lidelser.

Forfatter: Johann Wolfgang von Goethe

Umiddelbar tanke: Det kan ikke bare ha vært lett å være gjenstand for all den kjærligheten der altså.

Handling: Romanen består hovedsakelig av brev skrevet av Werther til sin venn Wilhelm. Brevvekslingen foregår over halvannet år. Werther beskriver med stor glød sin kjærlighet til Charlotte. Han møter henne på et ball og blir utrolig betatt – tiltross for advarsler om at hun er forlovet med Albert og uoppnåelig.

Werther klarer ikke holde seg unna Charlotte og besøker henne så godt som daglig. De blir gode venner og forelskelsen til Werther blir bare sterkere. Selv ikke da Albert returnerer klarer Werther å holde seg unna.

Werther pines. Han innser det håpløse i situasjonen, og beslutter endelig å søke en stilling langt unna sitt nåværende bosted. På den måten håper han å bryte fortryllelsen og gå videre med sitt liv. Dessverre trives han ikke i sin nye stilling og søker raskt avskjed. Etter et besøk i sin hjemby, dras han tilbake til Charlotte og Albert igjen. De har blitt gift og situasjonen er uforandret – Charlotte har ikke til hensikt å bedra sin mann. Etter en tøff avvisning fra Charlotte begynner Werther for alvor å tenke på selvmord. Historien ender med at han tar livet av seg med en av Alberts pistoler.

Min oppfattelse av boka: Denne boka skildrer ulykkelig kjærlighet like forferdelig som den kan være. Det er gjenkjenbart mye av det Werther gjennomgår, allikevel er det noe naivt over Werther sitt vesen. Han oppslukes helt i denne forelskelsen og er ikke i stand til å ta rasjonelle valg eller se at livet har noen annen verdi enn det Charlotte kan tilby.

Man får lyst til å riste litt fornuft inn i han – noe også Wilhelm tydelig prøver i sine svar til Werther. Da Werther endelig tar et godt valg – å flytte, holder det dessverre ikke lenge. Han blir stadig mer selvdestruktiv. Han opphøyer kjærligheten til Charlotte og gir dette mer verdi enn selve livet. Dette kommer tydelig fram i samtalen om selvmord med Albert, der han romantiserer udødelig kjærlighet. Det er bedre å dø enn å leve uten sin kjære. Her prøver Albert å snakke fornuft til han, dra han ned på jorda, uten å lykkes. Tilslutt er selvmord eneste mulighet Werther klarer å se.

Jeg klarer ikke helt bestemme meg om hva jeg synes om denne boka. Jeg veksler mellom medynk og irritasjon over hovedpersonens selvdestruktivhet. Liker hans følsomhet, men synes det er noe vel overdramatisk i hans tanker, følelser og oppførsel. Allikevel kan vel det hele skrelles ned til at Werther er en sårbar skikkelse som ikke mestrer livets opp- og nedturer. Og det er jo like aktuelt i 2016 som i 1774.

Terningkast: 4

1001-lesesirkel: Bleak House

Stikkord

Charles Dickens

Månedens tema: I oktober skulle vi lese en bok som er blitt filmatisert. Jeg valgte å ta fatt på en velkjent klassiker og murstein. Bleak House er filmatisert i 2005, der BBC viste historien i 15 episoder.

Bok: Bleak House

Forfatter: Charles Dickens

Umiddelbar tanke: Med sine 1071 sider er dette muligens den lengste romanen jeg har lest.

Handling: Ada Clare og Richard Carstone er arvinger til formuen i rettssaken Jarndyce mot Jarndyce. De bor hos sin fjerne slektning herr Jarndyce, på hans gods, Bleak House. Her bor også hans myndling, Esther Summerson. Hun er en av hovedpersonene i fortellingen. Esther er foreldreløs og opphavet hennes er et mysterium.

Vi følger de tre videre i historien – med Jarndyce mot Jarndyce som et bakteppe. Richard og Ada forelsker seg og blir et par. Richard begynner på flere ulike typer utdanning, men klarer aldri helt å slå seg til ro. Han føler ikke at han finner det som er riktig for han og gir fort opp, til de rundt han sin bekymring. Herr Jarndyce mener det er saken som bringer denne rastløsheten inn i han, og er oppriktig bekymret for Richard sine forventninger om å få løst saken og få sin arv. Saken har pågått i årevis, og herr Jarndyce er overbevist om at det ikke kommer noe godt ut av kanslerretten og denne saken.

Forholdet mellom Esther og herr Jarndyce utvikler seg. Det har alltid vært en hengivenhet og takknemlighet fra Esther sin side, men kanskje er det også kjærlighet å finne der? Esthers opphav rulles også opp – med store konsekvenser.

Romanen omfatter et veldig stort persongalleri, litt for stort for mine ambisjoner i denne bokomtalen. Kort fortalt skildrer Dickens personer fra alle samfunnslag som alle på en eller annen måte er knyttet til rettsaken. Her er det hemmeligheter som løses opp i, det er mord, det er kjærlighetshistorier, det er elendighet og det er lykke. Bleak House er en stor og kompleks roman.

Min oppfattelse av boka: Starten på denne romanen var tyngre enn jeg trodde den kom til å være. Det tok sin tid før jeg klarte å holde rede på alle personene og deres forhold til hverandre. Slik blir det vel gjerne med mursteinsromaner på over 1000 sider. Spenningen stiger utover i boka, med mange uløste tråder og hemmeligheter.

Det er ingen tvil om romanens kvalitet. Her er det masse å peke på – samfunnskritikken mot kanslerretten, utpreget bruk av satire, de glitrende personskildringene, skildring av forskjellige samfunnsklasser og miljøer, kjærlighetshistoriene og spenningen rundt mord og hemmeligheter. Jeg er meget imponert over hvordan Dickens som forfatter har klart å «holde trådene samlet» i løpet av de 1071 sidene – det gjør han nemlig på en veldig god måte.

Terningkast: 5.

1001-lesesirkel: The Bell Jar

Stikkord

Sylvia Plath

Månedens tema: Temaet for september var å lese en bok utgitt på 1960-tallet. Her hadde jeg ikke mye å velge imellom i bokhyllene, men heldigvis hadde jeg Kindle i bakhånd.

Bok: The Bell Jar

Forfatter: Sylvia Plath

Umiddelbar tanke: Leseropplevelsen led dessverre under manglende konsentrasjon fra leser.

Handling: Esther Greenwood har fått sommerjobb i et magasin i New York. Hun klarer ikke finne seg helt til rette, verken med de andre jentene hun kjenner, med storbyen eller med hva hun ønsker å gjøre med livet sitt i fremtiden. I denne delen av boka får vi også tilbakeblikk til tiden med ungdomsforloveden Buddy.

Esther returnerer hjem til sin mor i Boston og hennes psykiske helse blir raskt verre. Hun kommer ikke inn på skrivekurset hun har søkt på, og ender opp med å forsøke og skrive for seg selv. Hun faller dypere ned i depresjonen, sliter med søvnproblemer og sammenbruddet kommer stadig nærmere. Etter oppfordring av sin mor, går hun til behandling hos Dr. Gordon. Her får hun elektrosjokkbehandling, noe Esther opplever som fryktelig traumatisk.

Esther blir ikke bedre, hun ser ikke poenget med å leve. Hun forsøker å ta livet sitt, men mislykkes. Etter det siste selvmordsforsøket blir hun lagt inn på en privatklinikk. Her får hun en behandler hun stoler på, og gradvis opplever hun en bedring.

Min oppfattelse av boka: September har vært en travel måned og fokuset til å sette seg ned med bøker har vært så som så. «The Bell Jar» er en mye bedre bok enn det jeg klarte å få med meg av den i denne leseomgangen. For å få gode leseropplevelser trenger jeg å ha konsentrasjon slik at jeg kan oppleve flyten i historien. Dette var dessverre kun periodevis tilstede i lesningen av «The Bell Jar».

Det jeg likte veldig godt med boka er fortellerstemmen, den mørke humoren, det skrå blikket på samfunnet. Dette er kanskje mest fremtredende i begynnelsen, før fortvilelsen og håpløsheten som følger med en depresjon tar overhånd. Esther beskriver tilstanden som å være fanget i en glassklokke der lufta blir dårligere og dårligere – en god metafor for en depresjon. Historien er en meget god og medrivende skildring av hvordan det er å ha en alvorlig psykisk lidelse. Vi får også et innblikk i psykiatrien på 50-60 tallet og dette er interessant lesning.

Terningkast: 4/5

1001-lesesirkel: The Robber Bride

Stikkord

Margaret Atwood

Månedens tema: temaet for august var å lese en bok skrevet av Margaret Atwood. Det passet meg fint, da det er en forfatter jeg lenge har tenkt å lese. Margaret Atwood er en forfatter mange i bokblogg-kretsen løfter frem som svært god – og dette ga noen forventninger på forhånd.

Bok: The Robber Bride

Forfatter: Margaret Atwood

Umiddelbar tanke: Velskrevet og fengende litteratur, Atwood innfrir forventningene!

Handling: Hovedpersonene i denne boka er Tony, Roz og Charis. De har alle en historie med Zenia. Hun er en meget vakker, smart, manipulerende og ondskapsfull kvinne. Hennes moralske kompass er ute av funksjon, noe de tre kvinnene får personlig erfaring med.

Tony blir kjent med Zenia gjennom studiekameraten West, som hun er forelsket i. Hun skygger banen da hun skjønner at Zenia og West er et par. Hun blir heller Zenias nære og fortrolige venninne over en periode, før Zenia mister interessen for henne. Zenia mister også interessen for West, som tar bruddet svært tungt. Det er Tony som må bygge han opp igjen, og et sted i denne prosessen blir Tony og West et par. Tony føler seg ikke helt trygg i forholdet, og plutselig en dag står Zenia på døra igjen, sårbar og fortvilet og med et stort behov for trøst og beskyttelse av West.

Charis bor i et hus på en øy sammen med kjæresten Billy, som oppholder seg ulovlig i landet. Hun jobber som yoga-instruktør, og en dag dukker Zenia opp på en av timene hennes. Hun ser forferdelig ut, blek, tynn og med en solid blåveis. Hun kan fortelle Charis at hun er døende av kreft og at hun blir mishandlet av mannen hun bor med. Om hun kunne få bo litt hos Charis? Zenia får selvsagt lov til det. Billy kan ikke fordra Zenia og det er utfordrende for Charis å skulle tilfredsstille begge. Etter en lengre periode med turbulens er plutselig både Billy og Zenia borte. Charis sitter igjen alene, og gravid. Hva har skjedd med kjæresten hennes?

Roz er karrierekvinne. Hun møter Zenia på en restaurant, der Zenia påstår hun er undercover journalist. Zenia har snart en fot innenfor i Roz’s magasin, og det går ikke lenge før hun har overtatt styringen totalt. Magasinet er ikke det eneste hun er interessert i, hun har også fått øye på Roz sin mann.

Møtene med Zenia medfører personlige sammenbrudd og tap for alle tre. De er derfor lettet da de mottar innbydelsen til Zenias begravelse. Allikevel føles hun som en skygge som aldri helt forsvinner, og da de observerer henne fem år etter begravelsen er ingen egentlig overrasket. Zenia er tilbake – og spørsmålet er hva hun vil ha denne gangen? Og har Tony, Roz og Charis egentlig noe igjen å tape?

Min oppfattelse av boka: Boka veksler mellom å ha fokus på Tony, Roz og Charis. I begynnelsen forteller den om dagen de møter Zenia igjen, og akkurat her blir jeg som leser kanskje noe utålmodig, grunnelementene i skildringen av dagen blir jo de samme. Jeg ser likevel at det fungerer som en introduksjon av karakterene og deres liv, samtidig som det er et smart trekk rent komposisjonsmessig. Etter at Zenia er tilbake i livet deres, følger et tilbakeblikk på hver av hovedpersonenes tidligere historie med henne, før boka avsluttes i nåtid. Sirkelen er sluttet.

Selv om Zenia blir regnet som den store skurken i denne romanen, synes jeg de fleste av mennene også er lite å samle på. Det er heller ikke solskinnshistorier i barndommen til de tre hovedpersonene, noe som kanskje er med på å belyse hvorfor de har endt opp med disse mennene i utgangspunktet.

En av romanens sterke sider er i mine øyne de originale og interessante personkarakteristikkene. For meg skiller spesielt Tony seg ut, jeg har ikke lest om så mange kvinner som er lidenskapelig opptatt av krig og som har en forkjærlighet for å snakke baklengs tidligere. De tre kvinnene er også veldig forskjellige, noe som gjør det mer interessant for meg som leser. Atwood knytter de sammen via opplevelsene de har hatt med Zenia, og slik oppstår vennskap som kanskje hadde vært usannsynlig hvis det ikke hadde vært for behovet for støtte, medfølelse og oppbygging av hverandre.

Jeg vet aldri helt hva som kommer til å skje, eller hva som egentlig er sant i denne romanen. Det gjør det til spennende lesning. Zenia er en løgner, og det gjør det jo interessant da det er flere momenter i historien der bare hun vet sannheten. Som leser får vi aldri et klart inntrykk av hennes historie, det bidrar til å opprettholde mystikken rundt henne. Det vi ser er at hun er bemerkelsesverdig god til å få folks tillit og få dem til å føle seg spesielle, hun trekker dem inn i et spill som kretser rundt henne. Det er bare det at dette kun varer sålenge Zenia selv vil, og det er alltid på hennes premisser. En slags bruk-og-kast mentalitet jeg dessverre kan kjenne igjen hos enkelte mennesker i den virkelige verden også.

Jeg leste romanen på engelsk og synes språket var lettlest uten at det opplevdes som for «enkelt» av den grunn. Alt i alt innfridde romanen forventningene jeg hadde på forhånd, det er en engasjerende og spennende roman, som jeg fortsatt sitter igjen med mange tanker om.

Terningkast: 5

1001-lesesirkel: July’s people

Stikkord

Nadine Gordimer

Månedens tema: temaet for juli var å lese en bok der handlingen foregår i Afrika. Dette er et ganske nytt område for meg, jeg har lest få bøker derifra tidligere. Heldigvis er dette noe jeg liker ved lesesirkelen – å utvide «litteraturhorisonten».

Bok: Julys people

Forfatter: Nadine Gordimer

Umiddelbar tanke: Dette var et godt første møte med en ny forfatter og en ny verdensdel litteraturmessig.

Handling: Gordimer skrev denne romanen før slutten på apartheid, og den er hennes kommentar til hvordan hun trodde det skulle ende.

Vi kommer inn i livet til en liberal hvit sør-afrikansk familie som lever i Johannesburg. Det er borgerkrig og de blir tvunget til å forlate huset og livene sine. Redningen blir å flykte sammen med sin tjener over 15 år, July. Han tar de med tilbake til sin landsby, der hans kone og barn bor.

Her må Maureen og Bam godta en ny hverdag for seg selv og sine tre barn, Royce, Victor og Gina. De kommer fra godt betalte jobber, et stort hus og en frihet som kjennetegner ressursterke hvite. Nå må de leve i Julys mor sin leirhytte, uten innlagt vann eller strøm og med setene fra bilen som senger. Samtidig som de prøver å tilpasse seg et nytt levesett håper de inderlig på gode nyheter fra hjemstedet.

Maktbalansen forskyver seg, de snakker ikke språket til de innfødte og er helt avhengig av July for å overleve. Barna glir raskere på plass i dette nye livet enn de voksne, og Maureen prøver etterhvert å delta i innsanking av mat sammen med de andre innfødte. Forholdet til July blir satt på prøve. Han er ikke bare glad for sammensmeltningen av sitt «gamle» liv og «nye» liv i byen, og det kommer fram ved at han ikke ønsker at Maureen skal ha kontakt med sin kone, eller at barna skal gjøre og spise det samme som de innfødtes barn. Ting blir ytterlige kompliserte da landsbyens leder finner ut om familiens ankomst og ønsker å snakke med dem.

Min oppfattelse av boka: Jeg må innrømme at hovedårsaken til at jeg valgte nettopp denne boka var at den sidemessig var ganske liten med sine 160 sider. Dermed gikk det også veldig fort å komme igjennom den.

Det bakenforliggende temaet – apartheid er kanskje det mest hensiktsmessige å starte med. Det skjer en maktforskyning – de svarte sør-afrikanerne tar makten fra de hvite. Dette ligger mer i bakgrunnen av boken, mens den personlige historien er i fokus. Også her er makt et viktig tema. Makten mellom «hvit herre» og «svart tjener» endres. July frigjør seg gradvis og blir mer selvstendig i omgang med Bam og Maureen. Dette vises ved at han f.eks. tar kontroll over familiens bil og lærer å kjøre den. Deler av ydmykheten forblir hos han – slik som servicen han viser familien. Det er også interessant å lese om Julys forhold til landsbyen og de innfødte der, etter 15 år i en storby med helt andre forutsetninger for å leve. Han tar avstand fra de andres primitive liv på mange punkter og lever et mer moderne liv. Samtidig kommer han ikke unna å være en del av de innfødte med sin kone og sine barn. Han er en skikkelse jeg ikke får helt tak på – og kanskje er det det som gjør han spennende?

Ekteskapet til Bam og Maureen må også igjennom prøvelser. Bam kjenner ikke sin kone igjen i livet de lever i leirhytta. Det er en avstand imellom dem, de må bli kjent med hverandre på nytt i disse omgivelsene.

Jeg liker også veldig godt skildringen av tilnærmelsen til et nytt liv. Hvordan Maureen prøver å plukke sin egen mat sammen med kona til July og de andre kvinnene. Hvordan barna blir mer og mer lik de innfødtes barn. Denne overlevelsesevnen og ydmykheten til et nytt liv.

Det er et par hendelser i avslutningen av boken som jeg synes trekker litt ned. Et par «spenningstopper» som skulle ha gitt ny liv i historien glir litt ut i ingenting, og det hele blir et lite antiklimaks. Når det er sagt så må jeg dra fram språket – det flyter fint og noen avsnitt er nydelige, rent språkmessig.

Dette er en bok for deg som: Ønsker en bok der apartheid, makt og rase er i fokus.

Terningkast: 4

1001-lesesirkel: Sense and sensibility

Stikkord

Jane Austen

Bok: Sense and sensibility

Forfatter: Jane Austen

Umiddelbar tanke: Jeg er ikke helt sikker på om det var riktig for meg å lese denne romanen på engelsk.

Handling: Vi blir kjent med Marianne og Elinor Dashwood og vel – en hel rekke andre. Etter at faren deres dør, får søstrene og moren økonomiske problemer. Faren deres har nemlig en sønn, John, fra et tidligere ekteskap. Han arver eiendommen, men har lovet sin far å hjelpe halvsøstrene og deres mor med penger. Hans kone Fanny, synes derimot ikke dette er nødvendig, og familien ender opp med lite økonomisk hjelp.

Mens familien leter etter et hus de har råd til, bor de på Norland. Her blir Elinor kjent med broren til Fanny, Edward Ferrars. De blir forelsket i hverandre, men begge er fåmælte og forsiktige av seg, de snakker aldri ut om følelsene de har for hverandre.

I mellomtiden tilbyr familien Middleton seg å la familien bo i et lite hus på eiendommen deres i Devonshire. De flytter dit og blir fanget inn i en strøm av selskaper og middager, som søstrene ikke alltid er like entusiastiske for. Det er i denne perioden Marianne møter Willoughby, og forelsker seg intenst i han. De tilbringer mye tid sammen og alle er overbevist om at det unge paret kommer til å gifte seg. Kjærlighetshistoriene til søstrene fortsetter – men kanskje ikke slik de hadde sett for seg.

Søstrene er veldig forskjellige, og personligheten deres henspiller på bokens tittel. Elinor er fornuften selv, og tenker svært rasjonelt uavhengig av hvilke situasjoner hun kommer opp i. Resultatet er at mange ser henne som kald og følelsesløs, men det er hun ikke. Hun viser for eksempel stor omsorg for sin søster og mor, og kan lett sette seg inn i andres situasjon. Sine egne følelser holder hun imidlertid godt skjult på innsiden. Marianne er helt motsatt av sin søster – hun er en virvelvind av følelser. Hun er også mye mer livlig og utadtvendt, og tar mye plass. Hun kan være utålmodig og er ikke spesielt overbærende eller forståelsesfull til mennesker som ikke er lik henne. Det er Marianne som vokser mest utover i boken, mot slutten ser vi tydelig at hennes refleksjonsevne har utviklet seg – hun har fått et snev av fornuft inn i sin tankegang hun også.

Min oppfattelse av boka: Selv om jeg ikke har lest så mye av Jane Austen, har jeg «boksen» der flere av fortellingene hennes er filmatisert og er derfor ganske kjent med hennes univers. «Sense and sensibility» har aldri klart å bli en favoritt hos meg, og lesing av boka påvirket ikke denne oppfatningen. Jeg synes ikke boka er dårlig, men den når ikke opp til f.eks. «Stolthet og fordom» for min del.

Noe av grunnen til dette tror jeg er at jeg synes personligheten til Elinor og Marianne blir litt for overdrevet. Av og til har jeg litt vanskelig for å tro at det går an å være så rasjonell som Elinor fremstår og så følsom som Marianne beskrives. Boka er også lang, og i perioder noe langtekkelig. Det er mange personer å holde styr på, og jeg henger ikke alltid helt med på hvem som er hvem og hvilket forhold de har til hovedpersonene. Dette har nok også sammenheng med at jeg leste boka på engelsk, det ville vært lettere å holde oversikten på norsk.

Kjærlighet, ekteskap og familieforhold er jo den røde tråden gjennom romanen og også Austens øvrige forfatterskap. Avvisning og kjærlighetssorgen det medfører er skildret godt og oppleves på akkurat samme måte i dag, som på 1800-tallet. Følelsene er de samme, men omgivelsene og kravene har forandret seg. Det å inngå et godt ekteskap var svært nødvendig for kvinner på den tida, for å bli forsørget. Jeg er glad dette har forandret seg.

Språket og dialogen er godt, personene er sammensatte og vokser utover i historien, og det er humor i boka. Det er mye positivt her og jeg gleder meg til å ta fatt på min neste Austen roman.

Dette er en bok for deg som: ønsker å lese en klassisker innen britisk litteratur.

Terningkast: 4

1001-lesesirkel: Korrigeringer

Stikkord

Jonathan Frantzen

Bok: Korrigeringer

Forfatter: Jonathan Frantzen

Umiddelbar tanke: Dette var feil bok å lese midt i eksamenstida

Handling: Vi møter Enid og Alfred Lambert, et gammelt ektepar som bor i St. Jude. Enid vil så veldig gjerne samle de tre barna hjem til julefeiring en siste gang. Dette er hennes optimisme og håp i en ellers ganske trist hverdag. Mannen er syk av Parkinson og trekker seg mer og mer inn i seg selv. Han blir stadig dårligere og mer pleietrengende. Det topper seg da de drar på cruise sammen, det går ikke lenger an å lukke øynene for Alfreds sykdom.

Vi blir også kjent med de tre barna, Gary, Chip og Denise. Gary er gift med Caroline, og sammen har de tre barn. Samlivet er ikke enkelt og vi er vitne til heftig krangling mellom de to. Emnet er julefeiring i St. Jude, noe Caroline har blitt lovet at hun aldri skal bli utsatt for igjen.

Chip har blitt sparket fra jobben sin på universitetet etter at han hadde sex med en student. Han skriver på et filmmanus han aldri får helt taket på og unngår foreldrene så godt han kan. I jakten på penger og inntekt flytter han til Litauen og involverer seg i noen ikke helt lovlige affærer.

Denise er en arbeidsnarkoman, som man kanskje blir nødt til hvis man er en av Philadelphias beste kokker. Hun er skilt fra en eldre mann, og oppdaget etter skilsmissen at hun kanskje egentlig liker kvinner best. Hun får et tilbud av en mann ved navn Brian, om å bli stjernekokk på det som skal bli Philadelphias kuleste nye restaurant. Dette blir starten på en involvering i både den nye restauranten, men også i Brian og hans kone Robins liv og familie.

Min oppfattelse av boka: Jeg brukte 3 uker på å komme igjennom denne, og selv om den riktignok er 600 sider lang, er det allikevel sjelden jeg bruker så lang tid på en bok. Eksamensperioden min har nok delvis skyld i dette, men det er også en bok som krever en del av deg som leser.

Dette er en bok rik på historier. Vi får fyldige portrett av alle hovedpersonene i boka. Vi hører om både fortid og nåtid. For min del er det ikke alt som er like interessant, et par partier blir jeg nødt til å skumlese litt. Det blir vel detaljert.

I noen bøker blir man glad i og kjenner seg igjen i hovedpersonene. Dette er ikke en slik bok. De kan være både hensynsløse og egoistiske. Allikevel synes jeg Frantzen har gjort en veldig god jobb i å skildre de realistisk, jeg tror på historiene deres. Og kanskje derfor får jeg også en større forståelse for at de handler som de gjør.

Historien til Enid og Alfred og sykdomshistorien er sår og sterk. Det er ikke spesielt glamorøst å bli gammel og her legges det ikke lokk på hvordan det kan være. Allikevel er det ikke kun tragedie, det er også morsomme partier der man må humre litt med personene. «Korrigeringer» blir også brukt som et virkemiddel gjennom teksten. Alle har noe de ønsker å korrigere i livet sitt. Det er ingen tvil om at dette er en stor, rik, kompleks og god roman. Den treffer meg likevel ikke helt i hjertet. Kanskje er timingen dårlig, med eksamensstress og oppstykket lesing. Jeg vet ikke helt, men jeg har i allefall lyst til å lese flere bøker av Jonathan Franzen.

Dette er en bok for deg som: ønsker å lese en bok som skildrer familieliv på sitt beste og verste.

Terningkast: en sterk 4er

1001-lesesirkel: Navnebroren

Stikkord

Jhumpa Lahiri

Bok: Navnebroren

Forfatter: Jhumpa Lahiri

Umiddelbar tanke: Interessant tema, men boka er dessverre ikke en fulltreffer for meg.

Handling: I denne boka introduseres vi først for indiske Ashima. Vi følger hennes historie, og opplever det arrangerte ekteskapet med Ashoke og hvordan det er å forlate egne røtter og kultur for noe helt annet, vesten og USA.

Ashima får en sønn, som kalles Gogol. Det er han som er hovedpersonen i boka. Vi følger hans liv og hvordan oppveksten hans i USA preges av både dagliglivet i USA og hans indiske opphav. Vi får høre om store selskap med Ashima og Ashokes indiske venner og langvarige turer til India der Gogol og hans søster savner hverdagslivet sitt. Andre situasjoner skildrer livet som amerikansk tenåring, med fester og jenter.

Gogol studerer for å bli arkitekt. Han får seg sin første kjæreste, en amerikansk jente foreldrene aldri godtar. Forholdet tar slutt, og Gogol flytter til New York. Der skaffer han seg en jobb og får seg en ny kjæreste, Maxine. Han føler en avstand til familien sin og det indiske, dette forsterkes ved å omgås Maxine og foreldrene hennes.

Etter en tragisk hendelse i familien forandrer Gogol seg. Han tar opp kontakten med moren og søsteren og tar noen valg i livet med bakgrunn i sitt indiske opphav.

Min oppfattelse av boka: Jeg er ikke veldig imponert over denne boka. Den har et interessant og spennende tema i identitet og tilhørighet, men av flere ulike grunner når den ikke opp til forventningene mine.

Boka beskriver en historie over tre tiår. Hovedfokuset er på Gogol, men også moren Ashimas opplevelser skildres. Historien kan plutselig hoppe flere år fram i tid. Dette kan fungere, men gjør det dessverre ikke her. Ofte «hopper» historien da jeg kunne tenkt meg å lese videre – eksempelvis kunne forfatteren gjerne gått enda nærmere inn i hvordan Gogol og søsteren opplevde det å være i India i 8 måneder, borte fra USA og det kjente hverdagslivet.

Hovedpersonen, Gogol, får jeg aldri helt taket på. Jeg vet ikke helt hvem han er og hva han liker, sett bort fra arkitektur og tegning. Hans uvilje mot sitt eget navn synes jeg også blir en smule overdrevent og langtrukket. Jeg kan ikke annet enn å tenke at han er litt kjedelig? Han flyter med i historien og hendelser skjer han, men det er sjeldent på grunn av aktive valg han tar.

Boka består også av litt for mange beskrivelser. Det er ikke nødvendig for meg som leser og vite hvordan hver eneste bakgård ser ut. Det blir ganske kjedelig å lese.

Alt i alt blir ikke dette en topp leseropplevelse for meg. Allikevel er det positive elementer å dra fram. Temaet for måneden var å lese en kvinnelig forfatter man ikke har lest noe av før. Etter litt research fant jeg ut at her var det mye å velge mellom! Så månedens tema har ført til et lesevalg jeg nok ikke hadde tatt til vanlig. Og det er jo spennende i seg selv.

Dette er en bok for deg som: vil lese en roman som handler om identitetsfølelse og det å finne seg til rette i to kulturer.

Terningkast: 3.

1001-lesesirkel: Doktoren mister en pasient

Stikkord

Agatha Christie

Bok: Doktoren mister en pasient

Forfatter: Agatha Christie

Sjanger: Krim

Umiddelbar tanke: Hercule Poirot fungerer selvfølgelig like godt i bokformat som på tv-skjermen.

Handling: Boken starter med å beskrive dødsfallet til Fru Ferrars, en kvinne ryktene sier drepte sin mann med gift. Dr. Sheppard blir naturligvis innkalt ved dødsfall i landsbyen, også i dette tilfellet. Han er fortellerstemmen i denne boka og bor sammen med sin søster Caroline, som blir beskrevet som en riktig sladrekjerring.

Noe av sladderet i landsbyen omhandler forholdet Fru Ferrars hadde til enkemannen Roger Ackroyd. Det sies at de kom svært godt overens og at det var muligheter for et  framtidig giftemål mellom dem. Det er nettopp Roger Ackroyd som ber doktoren til middag, for å diskutere en viktig sak med han. I fortrolighet forteller Ackroyd doktoren at Fru Ferrars har blitt offer for pengeutpressing og derfor har valgt å ta livet av seg selv.

Doktor Sheppard går hjemover igjen, men får senere på kvelden en telefon – Ackroyd er funnet drept inne på rommet!

Mistanken rettes raskt mot Ackroyds egen stesønn – Ralph Paton, som er som sunket i jorden. Forloveden hans, Flora, ber Hercule Poirot – den kjente detektiven om hjelp til å løse saken. Hun er sikker på at forloveden er uskyldig. Poirot får kjennskap til hemmelighet etter hemmelighet fra sentrale personer i historien, med doktor Sheppard som sin medhjelper.

Min oppfattelse av boka: Dette er den første Agatha Christie boka jeg har lest, selv om jeg er kjent med figuren Poirot fra tv. Jeg får det jeg trodde jeg kom til å få; mange mistenkte med ulike motiv og en hemmelighetsfull Poirot som holder kortene tett til brystet.

Jeg synes boka er lettlest, det er en god flyt gjennom historien. Det er likevel ganske mange personer å forholde seg til, med ulike historier som igjen har betydning for løsningen. Man må følge med for å ikke falle av. Det mest imponerende med boka er nok avslutningen. En ting er sikkert – jeg klarte ikke å forutsi den.

En av tankene som slår meg er hvor tidløst Agatha Christie skriver, det fungerer den dag i dag, og det er en god prestasjon! Dette blir ikke den siste Agatha Christie-romanen jeg leser.

Dette er en bok for deg som: setter pris på en klassisk krimhistorie

Terningkast: 4/5