Prosjekt å ha i livet

Det er både fint og utfordrende med prosjekter. Livsprosjektet mitt, å lese alle bøkene på lista over 1001-bøker å lese før man dør, heller noenganger mer i retning av det siste – utfordrende. Heldigvis er det gøy også. Jeg liker at jeg blir introdusert for litteratur jeg ikke hadde funnet ellers, og at man kan finne et fellesskap, både med andre bloggere og i mitt tilfelle, min egen familie.

I vår leste jeg Rebecca av Daphne de Meuer, Americanah av Chimamamanda Adichie og Tiggerpiken – fortellinger om Flo og Rose av Alice Munroe.

I Rebecca møter vi jeg-personen, en ung kvinne da hun er kammerpike til en eldre dame. Tilfeldighetene vil ha det til at hun møter Maxim i det de ferierer. Han er en rik enkemann, betydelig eldre enn den unge hovedpersonen. De ender opp med å gifte seg og nyter fine hvetebrødsdager på bryllupsreise, men vel tilbake på godset Manderley blir ikke livet like lett. Hun sliter med å finne seg til rette, enkelte i staben elsket Rebecca, Maxims avdøde hustru høyt. Og hva skjedde egentlig med Rebecca, som tilsynelatende druknet under en storm for noen år siden?

Jeg har lest Rebecca en gang før, jeg har vage forutanelser om viktige scener og hva som egentlig skjedde gjennom hele boka. Disse forutanelsene mine ødelegger leseropplevelsen litt, det er jo en snedig bok, med god fortellerstemme og en finurlig twist på slutten. Stemningen i boka er grøsseraktig, som leser vil man videre og videre, vil finne ut av disse trådene som hele tiden viftes foran øynene på en.

Americanah elsker jeg. Det er en stor og mangfoldig roman, med hovedpersoner jeg begynner å bry meg om. Den handler om rase, det å flytte til et nytt land og oppdage rasebegrepet. Americanah er også en kjærlighetshistorie, og kjærlighetshistorien binder fortid og fremtid sammen på en god måte. Boka tar også opp psykisk helse og forskjeller i både levestandard og kultur Nigeria/USA/England. Jeg liker hovedpersonen Ifemelu, setter pris på selvstendigheten hennes, fortviles litt over selvdestruktiviteten hennes. Hun skriver en blogg og det må man jo bare like. Det beskrives også godt hvor utrolig vanskelig det er å flytte til USA og England. Det er tøffe kår og på ingen måte lett å overleve. Kultursjokket skildres godt. Det overrasker meg at jeg liker denne romanen så godt, da jeg har lest en annen av samme forfatter uten å føle den samme «forelskelsesrusen» overfor den boka. Noen ganger er det fint å gå inn med lave forventninger? Americanah er en slik bok der jeg synes det flyter så godt, jeg koser meg med hele boka, den kunne gjerne vart enda lenger, det er en fryd å lese en så god bok.

Jeg leser også «Historier om Flo og Rose», som er en novellesamling av Munroe. Novellesamlingen skildrer livet til Flo og Rose gjennom tretti år. Jeg liker hvordan Munroe skildrer livet ganske usentimentalt, selv om det ofte er tragisk. Det er historiene fra ekteskapet/det voksne livet som sitter mest igjen i meg.

Målet mitt i år er å lese 24 1001-bøker, jeg skal ikke lyve på meg og si jeg er godt i gang, men jeg er i hvertfall i gang. Heldigvis er det snart høst, den optimale boksesong. Jeg er optimist.

Reklame

Bøkene jeg skal lese i mars

Stikkord

Ali Smith, Anna Gavalda, Betty Smith, Chimamanda Adichie, Haruki Murakami

Etter et par hektiske uker har det roet seg litt ned. Jeg er i Oslo og kan se tilbake på flytteprosess, avslutningsstress på jobb og ikke minst gjennomføring av nytt jobbintervju. Det er deilig å la skuldrene senke seg litt, være tilbake i leiligheta med kjæresten og tilbringe tid med gode venner.

En av tingene jeg har sett fram til er å ha et bibliotek tilgjengelig igjen. Derfor ble det tilbragt litt tid på Deichmanske i går. Dette er resultatet:

«Det vokser et tre i Brooklyn» av Betty Smith. Denne har jeg hørt mye bra om, og jeg tror den er relativt lettlest, noe som også er en fordel, ettersom konsentrasjonen min ble glemt igjen i 2016.

«En halv gul sol» av Chimamanda Adichie. Dette er en 1001-roman av en forfatter jeg har tenkt jeg skulle sjekke ut i en tid. Adichie er en kvinnelig forfatter fra Nigeria. Jeg kan telle på en hånd hvor mange bøker jeg har lest av afrikanske forfattere, så dette blir et interessant møte.

«Begge deler» av Ali Smith. Dette er for meg også en ny forfatter å bli kjent med. Har lest om den flere steder, og har blitt nysgjerrig nok til å plukke den opp.

«Elskede Sputnik» av Haruki Murakami. Jeg har følt litt på Murakami-abstinenser i det siste og har heldigvis en del titler igjen å lese av han. «Elskede Sputnik» er på 1001-lista, og det passer meg også bra, med tanke på årets ambisiøse mål om å lese 24 titler fra lista.

«Livet til det betre» av Anna Gavalda. Jeg har lest en del av Anna Gavalda, og favoritten er uten tvil «Saman er ein mindre aleine». De senere titlene har etter min mening ikke vært like gode, så nå er jeg spent på denne.

1001-lesesirkel: Forbrytelse og Straff

Stikkord

Fjodor Dostojevskij

Månedens tema: Temaet for desember var bøker oversatt fra russisk. Dette ga meg en fin mulighet for å lese en av de store russiske forfatterne, som jeg ikke har gjort før. Den observante leser vil jo merke seg at datoen nå er 20.januar, og jeg kan si såpass at å utsette og skrive om bøker så lenge ikke er et sjakktrekk! For hver dag som går «utover tida» blir det liksom vanskeligere og vanskeligere å skrive? Derfor er jeg glad det i det hele tatt ble noe av denne omtalen.

Bok: Forbrytelse og straff

Forfatter: Fjodor Dostojevskij

Umiddelbar tanke: Ingen grunn til å være skeptisk – dette var ikke en tung og krevende murstein, derimot en fengende, interessant og spennende historie!

Handling og oppfattelse av boken: Raskolnikov er en ung mann som sliter med økonomien. Han har sluttet på skolen og befinner seg for det meste isolert på rommet sitt. En dag han er ute overhører han et forslag om å drepe en ond pantelånerske og bruke pengene til noe godt. I samme periode mottar han et brev fra moren, der det kommer fram at søsteren skal gifte seg med en mann Raskolnikov ikke kan godta. Dette bidrar til ytterligere tanker rundt det å gjennomføre dette mordet. Han begynner å tenke at det onde ved en slik handling vil oppveies av det gode som kan komme ut av det. Han kan få penger til å fullføre utdanningen sin, samtidig som søsteren og moren kan få sin økonomiske frihet.

I denne delen av romanen møter Raskolnikov også drankeren Marmeladov på en kneipe. Marmeladov bor sammen med sin nye kone, som har barn fra før. Marmeladov har selv datteren Sonja. Ettersom Marmeladov drikker er Sonja tvunget ut i prostitusjon, for å skaffe penger til resten av familien. Denne familien skal senere spille en viktig rolle i romanen.

Raskolnikov setter sine planer ut i handling – men alt går ikke som planlagt. Pantelånerskens gravide søster kommer uforvarende på han og han ser seg nødt til å drepe henne også. I tillegg er det folk på døra, og det ser ut til at det hele skal avsløres med det samme. På en utrolig måte kommer han seg unna – usett! Han takler imidlertid ikke timene og dagene etter mordet spesielt godt. Han faller inn i feber, blir paranoid og tror at alle mistenker han for mordet.

Raskolnikovs søster Dunja og hans mor kommer til byen. De er bekymret over hans tilstand. På dette tidspunktet har også den gamle studievennen til Raskolnikov, Razumikhin kommet på banen. Han skal bli en sentral skikkelse i historien. Han blir raskt tiltrukket av Dunja. Razumikhin fremstår tvers igjennom snill og fornuftig.

Mordet på pantelånersken og søsteren avsløres relativt raskt i den tykke romanen. Spenningen ligger i Raskolnikovs oppførsel og mentale prosesser etter disse drapene. Han har en tanke om at mennesker kan deles i «de ordinære» og «de ekstraordinære», der sistnevnte kategori kan regnes som supermennesker som unntas vanlige lover og regler i samfunnet. Dette gjør det mulig å gjøre en ond handling bare det ligger noe godt i bakgrunnen, ja det er faktisk slik at man da har plikt til å gjennomføre handlingen. Her drar han også fram Napoleon som eksempel.

Raskolnikovs tanker og samvittighet endres mens tiden går pg han tvinges til å ta innover seg hva han har gjort. Store deler av boka handler vel i grunn om Raskolnikovs «straff» og hvordan det er å leve med det han har gjort. Dette, sammen med den ytre handlingen der detektivene forsøker å avsløre han, Marmeladovs tragiske historie, Sonjas påvirkning på Raskolnikov og samspillet med hans egen familie gjør det til en ytterst god bok. Dostojevskij viser stor innsikt i menneskesinnet. Han skildrer følelser og desperasjon på en slik måte at det føles veldig ekte! Timene jeg brukte på denne boka var virkelig vel anvendt, det er en god grunn til at dette er en verdenskjent klassiker. Den fanget virkelig min interesse og står igjen som en av de beste leseropplevelse i 2016.

Terningkast: 6

1001-bok: Åndenes hus

Stikkord

Isabel Allende

Bok: Åndenes hus

Forfatter: Isabel Allende

Umiddelbar tanke: Alt jeg har lest så langt av Allende er synonymt med meget høy kvalitet.

Handling: I denne boken følger vi historien til en familie gjennom mange dramatiske år i Chile. Vi møter den mannlige hovedpersonen Esteban Trueba i hans ungdomsår, da han jobber i gruvene og er forlovet med Rosa del Valle. Rosa er usedvanlig vakker, uoppnåelig og har grønt hår som bølger rundt henne. Hun er ikke ment til å være i denne verden lenge, og dør før hun får giftet seg med Esteban. Etter at Rosa dør blir vi bedre kjent med Clara, Rosas søster. Hun er klarsynt, allerede som liten som ser hun inn i fremtiden og viser sine telepatiske evner. I en periode av livet er hun stum, og det er da hun begynner å skrive. Senere skal hun føre journal over alt som skjer i livet til familien. Det at Clara er klarsynt gjør noe med henne som person, hun er ikke alltid like tilstede i verden slik som alle andre. En av de hendelsen hun forutser er at hun skal gifte seg med Esteban. Esteban har siden forlovelsen med Rosa og tiden i gruvene, tatt over sine foreldres eiendom i Las Tres Marías. Han eier eiendommene, styrer med hard hånd og er i det hele en brutal mann. Han lager seg en vane med å voldta unge piker og derfor kryr det av løsunger etter han. Han er også kjent for sitt temperament som resulterer i voldsomme raserianfall.

Etter at Esteban og Clara gifter seg får de datteren Blanca, og sønnene Jaime og Nicholas sammen. Blanca igjen forelsker seg i en barndomsvenn, som er langt under hennes klasse og som tilhører den motsatte politiske fløy av hennes far. Hun blir gravid og får datteren Alba. Jaime og Nicolás er tvillinger, men fundamentalt ulike. Jaime utdanner seg til lege og vier livet sitt til å jobbe døgnet rundt for de fattige. Nicolás har ulike kontroversielle prosjekter på gang, helt til han terger faren så mye at han blir sendt ut av landet. Alba forelsker seg i en mann som har helt andre politiske meninger enn Esteban, som på sine eldre dager blir senator. Han har gått inn i politikken, på høyresiden. Samtidig skjer det som det tidligere bare har vært snakket om, Chile går fra å være politisk konservativt til at sosialistene vinner valget. Det jubles blant arbeidere og studenter – men det varer ikke lenge. Den venstreorienterte regjeringen blir veltet og det skjer et militærkupp. Demokratiet blir erstattet av et militærdiktatur. Dette får sterke og dramatiske konsekvenser for familien.

Min oppfattelse av boken: For en overveldende leseropplevelse! Denne historien har alt som skal til for å være god litteratur – den har et levende persongalleri og en rik, omfattende og stor historie. Et særegent trekk ved boka og Allendes forfatterskap er den magiske realismen. Dette vil si at det overnaturlige ikke blir gjort til noe mystisk. Det bare er der, som en naturlig del av historien. Dette vises for eksempel ved at det er helt vanlig at Clara svever rundt i rommet eller forflytter gjenstander slik hun vil. Hun spår også fremtiden og hennes spådommer er noe alle godtar som sant. Jeg liker godt at det overnaturlige ikke blåses opp eller tar all plass i historien. Det bare er der, som en naturlig og berikende komponent i livene deres. Det er også komikk knyttet til dette, i skildringene som viser at andre personer prøver å tilegne seg lignende evner som Clara har. Eksempelvis interesserer Nicolás seg særlig for det overnaturlige og prøver å finne fram til evner i seg selv. Dette fungerer dårlig.

Historien fortelles på en snedig måte. Det skiftes mellom en allvitende forteller og en personal forteller der hendelser ses gjennom Estebans øyne. Tidvis føles dette litt merkelig, men jeg ser også fordelene ved dette. Esteban oppleves på en annen måte da det er han som forteller. Han er klar over sine svakheter, og akkurat dette er i hans favør. Han reflekterer over raseriet sitt, og om han ikke er mer ydmyk, fører det i allefall til at jeg får ørlite grann mer sympati for han. En karakter som Esteban kunne fort blitt skildret veldig endimensjonal. Dette synes jeg Allende unngår, vi ser også hans kjærlige sider, som kjærligheten han har til Clara og Alba. Det kan sies at de egentlige hovedpersonene er kvinnene i familien. Disse skildres varme. De har sterke bånd til hverandre og viser tydelig kjærlighet. Vi blir kjent med mange personer gjennom historien. Noen av dem dukker opp flere steder og bidrar til fremdrift og løsninger, tydelig formet av sin historie. Persongalleriet bidrar også til å løfte fram forskjellene i samfunnet. Frempek benyttes gjennom hele historien og er med på å gi en smakebit av hva som skal skje.

Chile har en dramatisk historie. De politiske endringene blir skildret troverdig i Åndenes hus. Følgene det har for familien til Esteban Trueba kjennes på kroppen, det føles så ekte! Ettersom romanen følger flere slektsledd i en familie får man også med seg utviklingen i landet politisk og kulturelt sett. Man får virkelig med seg bakteppet for inntoget av sosialismen og det senere militærkuppet og diktaturet. Ettersom mennene i kvinnenes liv er rake motsetninger politisk dras det personlige inn i politikken og det hele blir skildret engasjerende og spennende. Jeg kan ikke annet enn å ha stor respekt over hvor god kontroll Allende har over alle karakterene sine, hvordan hun skildrer samfunn og politikk, og samtidig klarer å skildre hverdagslig kjærlighet og ekteskap gjennom et langt liv. Åndenes hus er en fantastisk, storslagen roman.

Terningkast: 6.

Samleinnlegg 1001-bøker; Bolaño, Duras og Irving

Stikkord

John Irving, Marguerite Duras, Roberto Bolano

2666 av Roberto Bolaño. Dette er en roman bestående av fem deler. Handlingen sentrerer rundt jakten på en tysk forfatter kalt Benno von Archimboldi og drapene på flere hundre kvinner i en meksikansk grenseby med navn Santa Teresa. I første del av romanen møter vi fire litteraturkritikere som er helt ville etter Archimboldi. De leser han, diskuterer han og leter etter han. Deres siste spor ender i byen Santa Teresa. I tillegg til denne jakten skildrer også denne delen heftig kjærlighetskrøll mellom de fire. I andre del blir vi kjent med filosofiprofessoren Amalfitano. Han frykter at datteren skal bli drept av seriemorderen i byen. Han holder også på å bli alvorlig psykisk syk. I tredje del møter vi journalisten Fate. Han er opprinnelig i Santa Teresa for å dekke en boksekamp. Han finner ut om mordene og forsøker å nøste i saken. I fjerde del av boken beskrives kvinnedrapene. I femte, og siste del av boken skildres livet til Archimboldi.

Denne boka likner ikke noe av det jeg har lest tidligere. Skildringene av drapene er sterke og ubehagelige, noen ganger måtte jeg bare legge den fra meg og ta en pause. Det er mye jeg ikke forstår i denne boka, men etterhvert prøvde jeg å la frustrasjonen over dette ligge og bare komme inn i flyen – om dere skjønner? Den er helt klart ikke en sånn bok man kan lese da man er litt sliten, her må man være skjerpa for å henge med. Uansett, boka er verdt det den krever!

***

Elskeren av Marguerite Duras. Romanen beskriver et kjærlighetsforhold. En ung jente oppvokst i koloniene i Indokina på 1930-tallet møter en rik eldre kineser og innleder et forhold til han. Her er det både aldersforskjell og raseulikhet i tillegg til at de er fra forskjellige samfunnslag. Forholdet er dødsdømt allerede fra starten. I tillegg til kjærlighetsforholdet skildres også familien til jenta. Her er det heller ikke mye lykke og trygghet å finne.

Vi får historien servert i korte glimt, og det hoppes mellom fortid og nåtid. Dette kan være litt forvirrende og går litt på bekostning av mitt «lesedriv». Jeg tror det er derfor jeg slet litt med å finne historien engasjerende. Heldigvis tar den seg litt opp mot slutten og dette redder leseopplevelsen for min del.

***

Siderhusreglene av John Irving. Dr. Wilbur Larch jobber som lege på et barnehjem. Han tar imot gravide som føder sitt barn og lar det vokse opp på barnehjemmet, men han aborterer også uønskede barn. Dette skjer i all hemmelighet. Barnehjemmet er hans hjem, og han skal bo og leve der til han dør. Larch har sine hemmeligheter. En av dem er sin avhengighet av eter, en annen er at han ser på et av barna – Homer Wells – som sin sønn. Homer Wells er et av de barna han ikke har klart å adoptere bort. Tilslutt gir Larch opp – og instruerer Homer til å bli sin assistent. Homer klarer ikke å bli komfortabel med tanken på abort og nekter å utføre dem.

Homer ender opp med å forlate barnehjemmet med det jevngamle paret Candy og Wally, som kommer til barnehjemmet for å få en abort. Homer forelsker seg i Candy. Wally drar i krigen og blir senere skutt ned, savnet og antatt død. Homer og Candy innleder et forhold og Candy blir gravid. Samtidig skjer det utrolige – Wally blir funnet i live. Graviditeten og forholdet må plutselig under en moralsk vurdering. Hva skal de gjøre?

Jeg liker godt det jeg har lest tidligere av John Irving, og Siderhusreglene føyer seg pent i rekken. Selv om romanen er skrevet i 1985 er tematikken rundt abort dessverre fortsatt aktuell den dag i dag. Beskrivelsen av hva kvinner gjorde i desperasjon for å abortere bort barn er sterk lesning. Irving har spennende og levende karakterer i sin historie. De er helhetlige mennesker som vokser og overrasker. Romanen foregår over tre generasjoner, noe som fungerer godt. Jeg kan ikke peke på noe jeg ikke liker her – det meste er bra med denne romanen.

1001-lesesirkel: Unge Werthers lidelser

Stikkord

Johann Wolfgang von Goethe

Månedens tema: Temaet for november var å lese en bok utgitt før 1800-tallet. Her var det mange valgalternativer for meg, og til slutt ble det den kjente kjærlighetshistorien til Goethe.

Bok: Unge Werthers lidelser.

Forfatter: Johann Wolfgang von Goethe

Umiddelbar tanke: Det kan ikke bare ha vært lett å være gjenstand for all den kjærligheten der altså.

Handling: Romanen består hovedsakelig av brev skrevet av Werther til sin venn Wilhelm. Brevvekslingen foregår over halvannet år. Werther beskriver med stor glød sin kjærlighet til Charlotte. Han møter henne på et ball og blir utrolig betatt – tiltross for advarsler om at hun er forlovet med Albert og uoppnåelig.

Werther klarer ikke holde seg unna Charlotte og besøker henne så godt som daglig. De blir gode venner og forelskelsen til Werther blir bare sterkere. Selv ikke da Albert returnerer klarer Werther å holde seg unna.

Werther pines. Han innser det håpløse i situasjonen, og beslutter endelig å søke en stilling langt unna sitt nåværende bosted. På den måten håper han å bryte fortryllelsen og gå videre med sitt liv. Dessverre trives han ikke i sin nye stilling og søker raskt avskjed. Etter et besøk i sin hjemby, dras han tilbake til Charlotte og Albert igjen. De har blitt gift og situasjonen er uforandret – Charlotte har ikke til hensikt å bedra sin mann. Etter en tøff avvisning fra Charlotte begynner Werther for alvor å tenke på selvmord. Historien ender med at han tar livet av seg med en av Alberts pistoler.

Min oppfattelse av boka: Denne boka skildrer ulykkelig kjærlighet like forferdelig som den kan være. Det er gjenkjenbart mye av det Werther gjennomgår, allikevel er det noe naivt over Werther sitt vesen. Han oppslukes helt i denne forelskelsen og er ikke i stand til å ta rasjonelle valg eller se at livet har noen annen verdi enn det Charlotte kan tilby.

Man får lyst til å riste litt fornuft inn i han – noe også Wilhelm tydelig prøver i sine svar til Werther. Da Werther endelig tar et godt valg – å flytte, holder det dessverre ikke lenge. Han blir stadig mer selvdestruktiv. Han opphøyer kjærligheten til Charlotte og gir dette mer verdi enn selve livet. Dette kommer tydelig fram i samtalen om selvmord med Albert, der han romantiserer udødelig kjærlighet. Det er bedre å dø enn å leve uten sin kjære. Her prøver Albert å snakke fornuft til han, dra han ned på jorda, uten å lykkes. Tilslutt er selvmord eneste mulighet Werther klarer å se.

Jeg klarer ikke helt bestemme meg om hva jeg synes om denne boka. Jeg veksler mellom medynk og irritasjon over hovedpersonens selvdestruktivhet. Liker hans følsomhet, men synes det er noe vel overdramatisk i hans tanker, følelser og oppførsel. Allikevel kan vel det hele skrelles ned til at Werther er en sårbar skikkelse som ikke mestrer livets opp- og nedturer. Og det er jo like aktuelt i 2016 som i 1774.

Terningkast: 4

1001-lesesirkel: Bleak House

Stikkord

Charles Dickens

Månedens tema: I oktober skulle vi lese en bok som er blitt filmatisert. Jeg valgte å ta fatt på en velkjent klassiker og murstein. Bleak House er filmatisert i 2005, der BBC viste historien i 15 episoder.

Bok: Bleak House

Forfatter: Charles Dickens

Umiddelbar tanke: Med sine 1071 sider er dette muligens den lengste romanen jeg har lest.

Handling: Ada Clare og Richard Carstone er arvinger til formuen i rettssaken Jarndyce mot Jarndyce. De bor hos sin fjerne slektning herr Jarndyce, på hans gods, Bleak House. Her bor også hans myndling, Esther Summerson. Hun er en av hovedpersonene i fortellingen. Esther er foreldreløs og opphavet hennes er et mysterium.

Vi følger de tre videre i historien – med Jarndyce mot Jarndyce som et bakteppe. Richard og Ada forelsker seg og blir et par. Richard begynner på flere ulike typer utdanning, men klarer aldri helt å slå seg til ro. Han føler ikke at han finner det som er riktig for han og gir fort opp, til de rundt han sin bekymring. Herr Jarndyce mener det er saken som bringer denne rastløsheten inn i han, og er oppriktig bekymret for Richard sine forventninger om å få løst saken og få sin arv. Saken har pågått i årevis, og herr Jarndyce er overbevist om at det ikke kommer noe godt ut av kanslerretten og denne saken.

Forholdet mellom Esther og herr Jarndyce utvikler seg. Det har alltid vært en hengivenhet og takknemlighet fra Esther sin side, men kanskje er det også kjærlighet å finne der? Esthers opphav rulles også opp – med store konsekvenser.

Romanen omfatter et veldig stort persongalleri, litt for stort for mine ambisjoner i denne bokomtalen. Kort fortalt skildrer Dickens personer fra alle samfunnslag som alle på en eller annen måte er knyttet til rettsaken. Her er det hemmeligheter som løses opp i, det er mord, det er kjærlighetshistorier, det er elendighet og det er lykke. Bleak House er en stor og kompleks roman.

Min oppfattelse av boka: Starten på denne romanen var tyngre enn jeg trodde den kom til å være. Det tok sin tid før jeg klarte å holde rede på alle personene og deres forhold til hverandre. Slik blir det vel gjerne med mursteinsromaner på over 1000 sider. Spenningen stiger utover i boka, med mange uløste tråder og hemmeligheter.

Det er ingen tvil om romanens kvalitet. Her er det masse å peke på – samfunnskritikken mot kanslerretten, utpreget bruk av satire, de glitrende personskildringene, skildring av forskjellige samfunnsklasser og miljøer, kjærlighetshistoriene og spenningen rundt mord og hemmeligheter. Jeg er meget imponert over hvordan Dickens som forfatter har klart å «holde trådene samlet» i løpet av de 1071 sidene – det gjør han nemlig på en veldig god måte.

Terningkast: 5.

1001-lesesirkel: The Bell Jar

Stikkord

Sylvia Plath

Månedens tema: Temaet for september var å lese en bok utgitt på 1960-tallet. Her hadde jeg ikke mye å velge imellom i bokhyllene, men heldigvis hadde jeg Kindle i bakhånd.

Bok: The Bell Jar

Forfatter: Sylvia Plath

Umiddelbar tanke: Leseropplevelsen led dessverre under manglende konsentrasjon fra leser.

Handling: Esther Greenwood har fått sommerjobb i et magasin i New York. Hun klarer ikke finne seg helt til rette, verken med de andre jentene hun kjenner, med storbyen eller med hva hun ønsker å gjøre med livet sitt i fremtiden. I denne delen av boka får vi også tilbakeblikk til tiden med ungdomsforloveden Buddy.

Esther returnerer hjem til sin mor i Boston og hennes psykiske helse blir raskt verre. Hun kommer ikke inn på skrivekurset hun har søkt på, og ender opp med å forsøke og skrive for seg selv. Hun faller dypere ned i depresjonen, sliter med søvnproblemer og sammenbruddet kommer stadig nærmere. Etter oppfordring av sin mor, går hun til behandling hos Dr. Gordon. Her får hun elektrosjokkbehandling, noe Esther opplever som fryktelig traumatisk.

Esther blir ikke bedre, hun ser ikke poenget med å leve. Hun forsøker å ta livet sitt, men mislykkes. Etter det siste selvmordsforsøket blir hun lagt inn på en privatklinikk. Her får hun en behandler hun stoler på, og gradvis opplever hun en bedring.

Min oppfattelse av boka: September har vært en travel måned og fokuset til å sette seg ned med bøker har vært så som så. «The Bell Jar» er en mye bedre bok enn det jeg klarte å få med meg av den i denne leseomgangen. For å få gode leseropplevelser trenger jeg å ha konsentrasjon slik at jeg kan oppleve flyten i historien. Dette var dessverre kun periodevis tilstede i lesningen av «The Bell Jar».

Det jeg likte veldig godt med boka er fortellerstemmen, den mørke humoren, det skrå blikket på samfunnet. Dette er kanskje mest fremtredende i begynnelsen, før fortvilelsen og håpløsheten som følger med en depresjon tar overhånd. Esther beskriver tilstanden som å være fanget i en glassklokke der lufta blir dårligere og dårligere – en god metafor for en depresjon. Historien er en meget god og medrivende skildring av hvordan det er å ha en alvorlig psykisk lidelse. Vi får også et innblikk i psykiatrien på 50-60 tallet og dette er interessant lesning.

Terningkast: 4/5

Oppdatering på leseåret 3/4

Stikkord

Charles Dickens, Gillian Flynn, Herbjørg Wassmo, Maja Lunde, Paula Hawkins, Roberto Bolano

Jeg har lest 15 bøker de siste tre månedene. Hele 7 av de ble lest i juli. Blir dette årets beste lesemåned? Jeg tipper det. Jeg tror også jeg opplevde den våteste julimåneden jeg har hatt i mitt liv. Vestlandsregn store deler av måneden. Da blir det mye lesing og lite fjelltur. I august slet jeg mer med lesemotivasjonen og leste kun 4 bøker. Det samme gjorde jeg i september.

Statistikken:

15/15 1001-bøker lest. Hurra!

5/12 nye forfattere lest.

27 bøker av kvinnelige forfattere – 18 bøker skrevet av menn.

18 norske romaner.

45/50 bøker lest.

Jeg har oppdaget Herbjørg Wassmo! Hennes «Hundre år» er en av de beste bøkene jeg har lest i år. Hun skriver så godt om de nære og gode opplevelsene, men også om de forferdelige opplevelsene i menneskenes liv. Også «Huset med den blinde glassveranda» er god. Jeg ser frem til å lese mer av henne og ikke minst fortsette på trilogien om Tora.

«Bienes historie» av Maja Lunde er lest og elsket av mange. For meg var det en lettlest og underholdende bok, men ikke noe mer enn det. «Piken på toget» av Paula Hawkins hadde jeg store forventninger til, da den har blitt sammenlignet med blant annet «Gone girl» av Gillian Flynn, som jeg syntes var svært spennende. Dessverre synes jeg «Piken på toget» var treig i begynnelsen og forutsigbar gjennom hele historien.

Den merkeligste boka jeg har lest i år er romanen «2666» av Roberto Bolano. Den inneholder blant annet over 100 sider med skildringer av funn av døde, voldtatte kvinner. Skildringene er såpass sterke at jeg i perioder måtte legge boka fra meg. Ellers tar gjerne historien og de utallige personene i den en ny vending akkurat i det du tror du begynner å forstå noe. Boka er både frustrerende, krevende og tidvis langtekkelig – men på sitt beste er den storslagen, fengslende og vill. Jeg skal lese mer av Bolano.

Planen i oktober er å lese «Bleak House» av Charles Dickens. Det er en murstein av en annen verden, så jeg regner med at det tar noen uker. Skal også få lest noen nye norske utgivelser, men her vil nok lommeboka begrense meg litt.

1001-lesesirkel: The Robber Bride

Stikkord

Margaret Atwood

Månedens tema: temaet for august var å lese en bok skrevet av Margaret Atwood. Det passet meg fint, da det er en forfatter jeg lenge har tenkt å lese. Margaret Atwood er en forfatter mange i bokblogg-kretsen løfter frem som svært god – og dette ga noen forventninger på forhånd.

Bok: The Robber Bride

Forfatter: Margaret Atwood

Umiddelbar tanke: Velskrevet og fengende litteratur, Atwood innfrir forventningene!

Handling: Hovedpersonene i denne boka er Tony, Roz og Charis. De har alle en historie med Zenia. Hun er en meget vakker, smart, manipulerende og ondskapsfull kvinne. Hennes moralske kompass er ute av funksjon, noe de tre kvinnene får personlig erfaring med.

Tony blir kjent med Zenia gjennom studiekameraten West, som hun er forelsket i. Hun skygger banen da hun skjønner at Zenia og West er et par. Hun blir heller Zenias nære og fortrolige venninne over en periode, før Zenia mister interessen for henne. Zenia mister også interessen for West, som tar bruddet svært tungt. Det er Tony som må bygge han opp igjen, og et sted i denne prosessen blir Tony og West et par. Tony føler seg ikke helt trygg i forholdet, og plutselig en dag står Zenia på døra igjen, sårbar og fortvilet og med et stort behov for trøst og beskyttelse av West.

Charis bor i et hus på en øy sammen med kjæresten Billy, som oppholder seg ulovlig i landet. Hun jobber som yoga-instruktør, og en dag dukker Zenia opp på en av timene hennes. Hun ser forferdelig ut, blek, tynn og med en solid blåveis. Hun kan fortelle Charis at hun er døende av kreft og at hun blir mishandlet av mannen hun bor med. Om hun kunne få bo litt hos Charis? Zenia får selvsagt lov til det. Billy kan ikke fordra Zenia og det er utfordrende for Charis å skulle tilfredsstille begge. Etter en lengre periode med turbulens er plutselig både Billy og Zenia borte. Charis sitter igjen alene, og gravid. Hva har skjedd med kjæresten hennes?

Roz er karrierekvinne. Hun møter Zenia på en restaurant, der Zenia påstår hun er undercover journalist. Zenia har snart en fot innenfor i Roz’s magasin, og det går ikke lenge før hun har overtatt styringen totalt. Magasinet er ikke det eneste hun er interessert i, hun har også fått øye på Roz sin mann.

Møtene med Zenia medfører personlige sammenbrudd og tap for alle tre. De er derfor lettet da de mottar innbydelsen til Zenias begravelse. Allikevel føles hun som en skygge som aldri helt forsvinner, og da de observerer henne fem år etter begravelsen er ingen egentlig overrasket. Zenia er tilbake – og spørsmålet er hva hun vil ha denne gangen? Og har Tony, Roz og Charis egentlig noe igjen å tape?

Min oppfattelse av boka: Boka veksler mellom å ha fokus på Tony, Roz og Charis. I begynnelsen forteller den om dagen de møter Zenia igjen, og akkurat her blir jeg som leser kanskje noe utålmodig, grunnelementene i skildringen av dagen blir jo de samme. Jeg ser likevel at det fungerer som en introduksjon av karakterene og deres liv, samtidig som det er et smart trekk rent komposisjonsmessig. Etter at Zenia er tilbake i livet deres, følger et tilbakeblikk på hver av hovedpersonenes tidligere historie med henne, før boka avsluttes i nåtid. Sirkelen er sluttet.

Selv om Zenia blir regnet som den store skurken i denne romanen, synes jeg de fleste av mennene også er lite å samle på. Det er heller ikke solskinnshistorier i barndommen til de tre hovedpersonene, noe som kanskje er med på å belyse hvorfor de har endt opp med disse mennene i utgangspunktet.

En av romanens sterke sider er i mine øyne de originale og interessante personkarakteristikkene. For meg skiller spesielt Tony seg ut, jeg har ikke lest om så mange kvinner som er lidenskapelig opptatt av krig og som har en forkjærlighet for å snakke baklengs tidligere. De tre kvinnene er også veldig forskjellige, noe som gjør det mer interessant for meg som leser. Atwood knytter de sammen via opplevelsene de har hatt med Zenia, og slik oppstår vennskap som kanskje hadde vært usannsynlig hvis det ikke hadde vært for behovet for støtte, medfølelse og oppbygging av hverandre.

Jeg vet aldri helt hva som kommer til å skje, eller hva som egentlig er sant i denne romanen. Det gjør det til spennende lesning. Zenia er en løgner, og det gjør det jo interessant da det er flere momenter i historien der bare hun vet sannheten. Som leser får vi aldri et klart inntrykk av hennes historie, det bidrar til å opprettholde mystikken rundt henne. Det vi ser er at hun er bemerkelsesverdig god til å få folks tillit og få dem til å føle seg spesielle, hun trekker dem inn i et spill som kretser rundt henne. Det er bare det at dette kun varer sålenge Zenia selv vil, og det er alltid på hennes premisser. En slags bruk-og-kast mentalitet jeg dessverre kan kjenne igjen hos enkelte mennesker i den virkelige verden også.

Jeg leste romanen på engelsk og synes språket var lettlest uten at det opplevdes som for «enkelt» av den grunn. Alt i alt innfridde romanen forventningene jeg hadde på forhånd, det er en engasjerende og spennende roman, som jeg fortsatt sitter igjen med mange tanker om.

Terningkast: 5