En liten vårtur

Det er den tida på året igjen. Den tida i studentlivet som betyr høye skuldre og eksamensangst. Hjemme-eksamen skal avspeile alt det du har lært i løpet av ett år og forhåpentligvis gi en allright karakter og skilte med på fremtidige jobbintervju. Muntlig eksamen er enda mer skremmende. Du blir fort avslørt hvis du ikke har peiling. Å trekke en case fra ett års pensum betyr at man må ha kontroll på ganske mye.

Heldigvis har jeg funnet den beste medisinen for eksamensnerver. Det er friluftsliv. Det er gleden av å være på tur med en liten gruppe med fine mennesker. Det er å lage mat på stormkjøkken og få servert kaffe mens man slapper av i sola nede ved sjøen. Det er naturfølelsen, å gå på sti eller klatre i tuer med lyng. Det er å kjenne maur kravle over seg og vifte vekk myggen. Det er å se utover et vann og prøve et par kast med en fiskestang. Det er roen og stillheten og turfølget. Det er å gli ned i soveposen og se på stjernene. Det er å sove dårlig fordi man fryser og aldri lærer. Det er å våkne og kjenne den friske lufta og kanskje kvi seg litt for å forlate soveposen som har rukket å bli varm. Det er å pakke ned leir og traske tilbake til togstasjonen og kjenne på roen og gleden mens man venter på toget.

Bildet gir et lite innblikk i idyllen. Akkurat så deilig var det.

Sommer 2014

Sommerferien er over og jeg ferdig restituert. Med det er også bloggferien over, og det er på sin plass med en oppdatering på hva sommerversjonen av meg har bedrevet.

Det første som sto på planen sommerferien 2014 var å besøke en europeisk storby. Det ble mye trasking, overraskende lite gnagsår og toppkarakter i sightseeing. Jeg mener det – vi runda turistløypa. Dermed kan jeg skrape et land til på skrapekartet mitt og ha en litt større forståelse for nok et folkeslag. Det er både kult og viktig. Vel hjemme ventet sommerforkjølelsen, men jeg lar meg ikke knekke av sånne ting og tok turen til sørlandet. Dette oppholdet innebar riktignok mye sofatid, det er mulighet for at nevnte sommerforkjølelse var utslagsgivende på formen likevel.

Ellers har jeg videreført stolte familietradisjoner i badminton. Forferdet over at småtrollene aldri hadde spilt badminton, tok jeg på meg oppgaven som trener. Angret litt på initiativet ettersom det meste vi klarte å slå til hverandre var 4 ganger – og den resterende tida gikk med til at jeg plukka opp flua. Heltidsforeldre fortjener medalje for innsatsen. (Og allikevel klarer jeg aldri si nei, da de setter de store øynene sine i meg.)

Det har vært mange late sommerdager, med bikinien på og tærne i vannet. Tror jeg har utviklet svømmehud mellom tærne og utfordret baderekorden fra jeg var 8 år gammel. Slitt fælt med denne utsikten her i sommer:

 

I tillegg har jeg byttet ut massive mengder pensumlitteratur med skjønnlitteratur. Det gikk til det punktet at det var uvant å ikke ha en påbegynt bok ved min side. Dette er også ganske likt den gangen jeg var 8 år – kanskje jeg bare har foretatt en tidsreise denne sommeren?

Jeg har også tilbrakt tid med venner som jeg ikke ser så ofte. Bestevenninnene mine. Det foregår gjerne på litt utradisjonelle måter. Eksempelvis kan dette være diskusjon av feminisme med hodet i hver vår bringebærbusk. Etter et par timer legger jeg inn årene og utnevner meg selv for bringebær-naver, mens bestisen bestemt mener vi må opprette en støttegruppe for bringebær som faller utenom systemet. Enkelte ganger kan dette være så mye som 3/10, og det fryktes store mørketall. Så ler vi der på bakken og jeg elsker hvordan vi kan være både reflekterte, alvorlige og latterlig barnslige på få timer. På kvelden blir det bringebærsyltetøy og vi er litt kry begge to.

Jeg omgås venner i mer vanlige former også altså. Vi skal møtes halv tre, men hun er nesten tre timer forsinka. Jeg er egentlig litt irritert over å ha venta så lenge, men det går over da vi klemmer hardt på Byporten. Det er så deilig å kjenne at den vante tonen er der mellom oss, for det har tross alt gått over ett år siden vi så hverandre sist, så det kan man ikke ta for gitt. Vi snakker om alt som har skjedd. Det er mye og kjempeviktig for begge, men kanskje mest for hun. Jeg opplever henne som mer reflektert, det er en ekstra dimensjon der nå, enda hun alltid har vært flink med ord. Det er ikke hverdagskost å høre en 22 åring si hun ikke tar det for gitt å bli 60, men jeg protesterer ikke, for det realiteten er nå engang sånn. Sier at allikevel vet man aldri hva som skjer i dette livet. Vi snakker ikke kun om dette tunge, alvorlige, men danser innom singellivets ambivalens også, slik som vi pleier. .

Sommeren har ikke bydd på de mest utsvevende og ville nettene. En kveld fikk jeg litt for mye vin og tenkte jeg skulle gå bort og snakke med han jeg var forelska i i niende klasse, men så forsvant han. Eventyr slutt. Ellers nattbada jeg – og var mer opptatt av å ha kontroll på alle enn å kjenne på frihetsfølelsen. Var ikke så interessert i å bli en del av årets drukningsstatistikk, og det ble vi heldigvis ikke heller.

Alt i alt – sommeren 2014 – du var fin. Takk.

Oslo – nå er jeg klar for deg!

Treningsrus

I går hadde jeg den følelsen på trening. Den deilige følelsen da kroppen responderer, da jeg føler meg lett og fin og medgjørlig.

Hun starter hardt og jeg blir litt bekymra. Jeg har en styrkeøkt i kroppen og er generelt mandagslei. Det blir ikke noe problem, jeg tar henne lett igjen og er overraska over hvor greit det føles. Det er en slik økt der ting bare stemmer. Så da utfordrer jeg litt. Presser meg selv opp i intensitet – stabiliserer og ligger der. Klarer å disponere kreftene riktig, er sliten og glad på slutten av økta, akkurat slik det skal være.

Det er sånne økter som gjør det verdt det. Den følelsen er verdt de gangene man er sliten, de gangene man har vondt i viljen, de gangene man egentlig vil prioritere noe annet. For den følelsen er den beste i hele verden for meg.

Fredagsoverraskelse

Idrettsutøveren i meg har kastet misunnelige blikk bort på utstyrsparken hans lenge. Der er det mye nytt og spennende og jeg har bare ventet på det riktige øyeblikket for å smile sjarmerende og spørre pent om en liten utprøving kunne være på sin plass.

Det er ikke nei i hans munn og jeg – jeg er på mitt mest entusiastiske. Prøver ut litt forskjellig før jeg kaster meg over det siste. Jeg er utelukkende fokusert på utstyret, mumler at jeg elsker det og at dette garantert skal på innkjøpslista. Så ser jeg opp.

Gutten står der med en rosebukett til meg og plutselig er det svært vanskelig å vite hva man skal si,  hvordan man skal oppføre seg eller hvordan man skal slutte å smile.

Ung og talentfull

«Nå skal jeg klare det!» Sier hun med store, skinnende øyne.

«Klart du skal!» Svarer jeg og smiler tilbake.

Det hun skal klare, er et kvalifiseringskrav til et viktig mesterskap. Hun prøver, virkelig, men klarer det ikke. Det er ikke mye om å gjøre. Med litt bedre oppladning, eller litt bedre start, kanskje en liten justering av teknikk, så er hun der. Hun har det inne, ikkesant. Hun er der, må bare få det ut. Alt må klaffe. 

Hun er herlig, den jenta. Har et stort og smittende smil, er utadvent og deler av seg selv – selv om vi ikke kjenner hverandre så godt. Jeg tar imot. Smiler tilbake og tenker at jeg er heldig, heldig som får oppleve utøvere som henne. Offensiv og fin.

«Skal prøve å gi deg litt mer fight til høsten!» Sier jeg til 15-åringen som allerede er mye bedre enn jeg noensinne har vært. En smule eplekjekt. Og plutselig ble mine egne treningsplaner tjue ganger så forpliktende – for nå er det sagt høyt.

Smilet går rundt

Har gleda meg siden august. Eller nei, har gleda meg siden den gangen jeg selv skulle være med, men glemte påmeldingsfristen og lå på senga og grein sinte tårer over hvor dum i hodet man kunne være, tenk å glemme påmeldingsfristen til sitt livs konkurranse. Gråt i røde bukser og nå er det faktisk fire år siden, så i teorien har jeg gleda meg i litt over fire år.

Er passe gira da. På plass tidlig en lørdagsmorgen og bare nyter. Studerer teknikk og prestasjon, fascineres. Timene går. For en jævla fantastisk sport dette er. Hjertet er med.

Hvis formiddagen er apéritif, er kvelden hovedrett med dessert og fest til langt over midnatt. Eller kriblemodus og gåsehud i taket om du vil. Det er åpningstale, vi står tett i tett, og kanskje er dette med på å legge stemningen, jeg står der med hjertet utenpå og kjenner at dette er så mye mer enn sport, det er samhørighet, det er varme, det er oss mennesker på det beste. Han formidler det så godt, jeg er sikker på at alle står der og kjenner på det samme, kjenner på kjærligheten til sporten og kjærligheten til han som var, men som ikke er, men som allikevel alltid vil fortsette å være. Og vi elsker han for det.

Hele hallen reiser seg. Sitrer av forventning. Vi har venta på dette. Fyller hallen med lyd, vi heier han fram, maser, jager, støtter. Han vinner overlegent, det er en fantastisk idrettsprestasjon vi er vitne til, og vi vet det. Klapper og klapper, applausen bare fortsetter og fortsetter. Han feirer på samme måte, hyller han som var, men som ikke er, men som alltid vil være. Og vi elsker han for det. Så da klapper vi litt til, med tårer i øya og smil rundt munnen. Dette lever jeg lenge på.

Å finne ordene

Så står jeg der og vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg vet bare at jeg burde si noe. Man burde si noe lurt, noe trøstende, noe som viser medfølelse og empati. Det burde man da man kjenner noen som kjenner en som har gått bort.

Så er det så vanskelig å finne ordene, de bare kommer ikke, jeg ender opp med en kommentar om at det var ufattelig og et sjokk. «Ja,» sier han. «Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg», fortsetter jeg. «Ikke jeg heller.» Så står vi der begge to og vet ikke helt hva vi skal si. Står der på kanten og kjenner at tross manglende ord er vi et lite fellesskap, kjenner at vi deler minner, deler sorg. Og jeg tror det hjelper.