Sommerferien er over og jeg ferdig restituert. Med det er også bloggferien over, og det er på sin plass med en oppdatering på hva sommerversjonen av meg har bedrevet.
Det første som sto på planen sommerferien 2014 var å besøke en europeisk storby. Det ble mye trasking, overraskende lite gnagsår og toppkarakter i sightseeing. Jeg mener det – vi runda turistløypa. Dermed kan jeg skrape et land til på skrapekartet mitt og ha en litt større forståelse for nok et folkeslag. Det er både kult og viktig. Vel hjemme ventet sommerforkjølelsen, men jeg lar meg ikke knekke av sånne ting og tok turen til sørlandet. Dette oppholdet innebar riktignok mye sofatid, det er mulighet for at nevnte sommerforkjølelse var utslagsgivende på formen likevel.
Ellers har jeg videreført stolte familietradisjoner i badminton. Forferdet over at småtrollene aldri hadde spilt badminton, tok jeg på meg oppgaven som trener. Angret litt på initiativet ettersom det meste vi klarte å slå til hverandre var 4 ganger – og den resterende tida gikk med til at jeg plukka opp flua. Heltidsforeldre fortjener medalje for innsatsen. (Og allikevel klarer jeg aldri si nei, da de setter de store øynene sine i meg.)
Det har vært mange late sommerdager, med bikinien på og tærne i vannet. Tror jeg har utviklet svømmehud mellom tærne og utfordret baderekorden fra jeg var 8 år gammel. Slitt fælt med denne utsikten her i sommer:

I tillegg har jeg byttet ut massive mengder pensumlitteratur med skjønnlitteratur. Det gikk til det punktet at det var uvant å ikke ha en påbegynt bok ved min side. Dette er også ganske likt den gangen jeg var 8 år – kanskje jeg bare har foretatt en tidsreise denne sommeren?
Jeg har også tilbrakt tid med venner som jeg ikke ser så ofte. Bestevenninnene mine. Det foregår gjerne på litt utradisjonelle måter. Eksempelvis kan dette være diskusjon av feminisme med hodet i hver vår bringebærbusk. Etter et par timer legger jeg inn årene og utnevner meg selv for bringebær-naver, mens bestisen bestemt mener vi må opprette en støttegruppe for bringebær som faller utenom systemet. Enkelte ganger kan dette være så mye som 3/10, og det fryktes store mørketall. Så ler vi der på bakken og jeg elsker hvordan vi kan være både reflekterte, alvorlige og latterlig barnslige på få timer. På kvelden blir det bringebærsyltetøy og vi er litt kry begge to.
Jeg omgås venner i mer vanlige former også altså. Vi skal møtes halv tre, men hun er nesten tre timer forsinka. Jeg er egentlig litt irritert over å ha venta så lenge, men det går over da vi klemmer hardt på Byporten. Det er så deilig å kjenne at den vante tonen er der mellom oss, for det har tross alt gått over ett år siden vi så hverandre sist, så det kan man ikke ta for gitt. Vi snakker om alt som har skjedd. Det er mye og kjempeviktig for begge, men kanskje mest for hun. Jeg opplever henne som mer reflektert, det er en ekstra dimensjon der nå, enda hun alltid har vært flink med ord. Det er ikke hverdagskost å høre en 22 åring si hun ikke tar det for gitt å bli 60, men jeg protesterer ikke, for det realiteten er nå engang sånn. Sier at allikevel vet man aldri hva som skjer i dette livet. Vi snakker ikke kun om dette tunge, alvorlige, men danser innom singellivets ambivalens også, slik som vi pleier. .
Sommeren har ikke bydd på de mest utsvevende og ville nettene. En kveld fikk jeg litt for mye vin og tenkte jeg skulle gå bort og snakke med han jeg var forelska i i niende klasse, men så forsvant han. Eventyr slutt. Ellers nattbada jeg – og var mer opptatt av å ha kontroll på alle enn å kjenne på frihetsfølelsen. Var ikke så interessert i å bli en del av årets drukningsstatistikk, og det ble vi heldigvis ikke heller.
Alt i alt – sommeren 2014 – du var fin. Takk.
Oslo – nå er jeg klar for deg!