Stikkord
Jeg har lest i sommer! For det meste romaner som egner seg på en strand. Og slik skal det jo være om sommeren, så her har jeg gjort noe riktig.
Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker. Etter å ha stoppa opp litt i Margareth Atwoods «Den blinde morderen», brøt jeg kjøpestoppen min for denne romanen på Gardermoen, klar for en lettlest og forhåpentligvis også god roman å ta med på ferie. Romanen handler om Marcus Goldman. Han er en forfatter som har utgitt sin første bok – og som nå sliter for å klare og følge opp suksessen. Han har alvorlig skrivesperre og drar til sin venn Harry Quebert for å få hjelp til å begynne på «den vanskelige andre-romanen». Han oppdager Harrys hemmelighet – Harry hadde for mange år siden et forhold til Nola Kellergan, den gang hun var 15. Nola forsvant den gangen i 1975, men nå, trettitre år senere blir liket hennes funnet begravet i hagen til Harry. Harry pågripes for mord – noe Marcus ikke tror kan være sant. Han ønsker å komme til bunns i denne saken og ser også at han kan skrive en roman basert på saken. Parallellt med at historien om Nola Kellergan rulles opp, får vi også vite en del om Marcus sin bakgrunn og hvordan han kom til å bli en kjent forfatter.
Denne boka slukte jeg hel. Den er underholdende, spennende og lettlest, uten å sette igjen det største inntrykket. Perfekt sommerlitteratur.
Svikne dager av Elena Ferrante. Olga blir forlatt av mannen sin Mario. Plutselig er det bare hun, de to barna og schæferhunden Otto igjen i leiligheten. Det er et svært vanskelig brudd. Det er lett å kjenne seg igjen i de følelsesmessige svingningene – fra å ville erobre mannen sin tilbake, til sinnet og sjalusien i det hun finner ut at han har en annen. Det går enda litt lenger for Olga enn for de fleste, hun mister seg selv helt. I tillegg strever hun med det å takle det praktiske da hun har vært vant til en mann som forsørger seg. Selv om mye er gjenkjenbart er det klart at for Olga tipper det hele over. Hun blir alvorlig psykisk syk.
Jeg synes dette er en god roman. Jeg tror på Olga, kjenner på smerten hennes og grøsser ved tanken på Mario og hans valg. Samtidig blir jeg litt utslitt av å lese om Olga. Det er en slitsom roman å lese. Jeg synes den blir litt bedre mot slutten og det redder den fra 2-stjerner på goodreads for meg. Et godt eksempel på en bok jeg synes er kvalitetsmessig god – men som jeg allikevel er usikker på om jeg egentlig liker.
Boka om Baltimorefamilien av Joël Dicker. I denne romanen møter vi Marcus igjen. Denne gangen snubler han inn i en gammel ekskjæreste, og slik rulles historien om Baltimorefamilien opp – og med den en gammel familietragedie. Marcus er en del av familien Goldman, og de er på ingen måte storslagne eller lever ekstragalante liv. Marcus sin onkel Saul, er derimot både rik og vellykka. Han har en sønn, Hillel, og adopterer også etterhvert Woody. Baltimorefamilien har sin egen glans, og Marcus skulle gjerne vært en del av dem mer permanent enn kun i ferier. Det er jo sånn at alle familier har sine hemmeligheter og tragedier, og det er en tragedie som skjer i 2004 som er bokas klimaks. Det er bare det at det tar litt tid å komme dit. Historien rulles opp gjennom tilbakeblikk over ulike tidsepoker. Det blir kanskje litt mange av disse. Jeg finner heller ikke alltid historien troverdig. Derfor er jeg litt mer lunken til denne romanen av Jöel Dicker. Allikevel synes jeg den beskriver hvordan ulik status innad i familier kan være utfordrende og at sjalusi og grådighet kan være ganske så ødeleggende.
«The ocean at the end of the lane» av Neil Gaiman. Det var faktisk på høy tid å lese noe av Neil Gaiman. Jeg likte denne romanen godt. Den starter med å fortelle om en mann som kommer hjem til hjemstedet sitt på grunn av en begravelse. Han finner tilbake til «havet ved enden av veien» og begynner å huske ting fra barndommen sin.
Vi ser historien gjennom øynene til en 7 år gammel gutt, som ikke har det spesielt bra. Han har ingen venner og blir ikke tatt på alvor av familien sin. Han blir ved en tilfeldighet kjent med Lettie – ei jente som bor i et hus nederst i gata. Hun bor med sin mor, og mormor. Det viser seg at disse kvinneskikkelsene ikke er helt sånn som alle andre. Det er bra, da det snart skal komme noe inn i verden som ikke egentlig skal være der.
Dette er en slik bok som gir meg frysninger. Det er en egen intens og skummel stemning i boka. Samtidig som det magiske elementet bidrar til spenning, er det vel så mye en bok om oppvekst, vennskap og om det å ikke bli sett. Dette var en god leseropplevelse!
neverendingcircles 