Bok: Kjærlighet i koleraens tid
Forfatter: Gabriel Garcia Márquez
Sjanger: google påstår magisk realisme, jeg er mer usikker
Umiddelbar tanke: herregud, jeg er glad jeg ikke ga meg en av de mange gangene i begynnelsen jeg klagde til kjæresten om hvor krevende jeg synes boka var
Handling: Dette er en kjærlighetshistorie som foregår gjennom et helt liv. Vi møter Florentino Ariza som forelsker seg i Fermina Daza. De innleder en heftig brevveksling som foregår over år, Florentinos brev skildres som paniske og febrilske i sin kjærlighet til henne, lidenskapen er stor. Hun er mer tilbakeholden, men likevel elsker hun han høyt. Ulykken er stor da faren til Fermina avviser romansen, bryter opp og legger ut på reise sammen med datteren. De klarer likevel å fortsette forholdet, og endelig reiser Fermina og faren hjem. Fermina og Florentino har aldri egentlig vært alene på tomannshånd, men en dag skjer dette. Fermina opplever møtet som «å komme til seg selv igjen» og bestemmer seg for å avvikle romansen. Han føles kun som en skygge, ingen virkelig person som setter spor.
Fermina Daza blir senere gift med doktor Juvena Urbino, han er en mektig skikkelse i byen og spiller en viktig rolle i bekjempelsen av kolera. Han må kjempe for å vinne kona, som i begynnelsen slett ikke vil ha han. Ekteskapet deres skildres gjennom boka. Fra den herlige forelskelsen og begjæret som driver de begge to i begynnelsen av forholdet, til ulykkelige år fanget i svigerfamiliens klør, reiser som gjør Fermina Daza lykkelig, deres vaner og uvaner i samlivet og den store krisen som ble til en atskillelse på to år. Hele tiden stilles spørsmålet: Er det egentlig kjærlighet – det de føler for hverandre?
Florentino derimot, er aldri i tvil, Fermina Daza er hans livs største kjærlighet. Han kommer aldri over tapet av henne, men han finner måter å overleve på, måter som døyver savnet etter henne. Andre kvinner! Han har hundrevis av affærer med andre kvinner. Han blir glad i mange av dem, men allikevel gifter han seg aldri, og han gir heller aldri opp Fermina Daza. Han forteller seg selv at han bare må være tålmodig til doktor Juvena Urbino dør, så kan han gjøre et framstøt. I løpet av alle disse årene han venter treffer han på ekteparet med jevne mellomrom, og dette er alltid forbundet med både glede og sorg for han.
Det skal gå over 51 år etter den første avvisningen, før går det slik han har forestilt seg så lenge, doktoren dør og det er Florentino sin tur til å kjempe for kjærligheten.
Min oppfattelse av boka: Det tok meg tid å komme inn i boka. Det er flere årsaker til dette. Rent språklig sett er dette en krevende bok. Det er lange setninger, ingen avsnitt eller kapitler. I det hele er det et beskrivende språk som krever en del av leseren. Dette er ikke en bok man klarer å lese på t-banen eller slappe av med på sofaen etter en lang dag. Jeg var nesten klar til å gi den opp, og klagde både titt og stadig om manglende motivasjon for å komme meg igjennom.
I de fleste tilfeller der jeg ønsker å legge fra meg bøker, forsvinner ikke den følelsen, selv om jeg fullfører boka, og det er sjelden en god leseropplevelse for meg. Slik ble det ikke med Kjærlighet i koleraens tid. Det er flere årsaker til det. Jeg ble mer vant til språket, hadde litt mer overskudd, kom inn i handlingen og det ble mer driv i fortellingen. Plutselig var det helt uaktuelt å legge den fra seg. Da jeg ble ferdig var vel ordene til kjæresten noe sånn som: «åååh, for en vakker bok!!»
Kjærlighet i koleraens tid er en kjærlighetshistorie, som skildrer ulike former for kjærlighet og samliv. Vi blir kjent med den ultimate, «store kjærligheten» som Florentino har til Fermina, men vi er også vitne til mye forskjellig kjærlighet gjennom hennes første ekteskap og hans mange affærer. Skildringene i boka er så realistiske, personene beskriver og vises med alle sine sider, også de «mindre gode». I tillegg er det humor i boka, jeg både smiler og ler for meg selv flere ganger. Den skildrer livet så fint, med alt det innebærer. Det er store øyeblikk og det er store nederlag, slik jeg vil tro de fleste mennesker opplever i løpet av et liv. Alderdommen skildres på en realistisk nydelig måte og slutten er så innmari vakker. Jeg er så glad jeg kom meg igjennom den litt treige starten, for dette er en av de beste bøkene jeg har lest. Jeg tror jeg må lese den igjen snart.
Dette er en bok for deg som: ønsker å lese en vakker kjærlighetshistorie som allikevel aldri føles klisjefylt eller klam
Terningkast: 5
neverendingcircles 