Jeg er tiltaksløs på en søndag. Det skjer lite på bloggen, for det skjer lite i livet. Venninna mi spør hva jeg skal til uka og jeg svarer «skole og trening – livet mitt er ganske forutsigbart.» Og det er jo fint det, det er bare ikke nok.

Jeg savner jentene mine – «familien» min som jeg pleide å kalle dem. Det er litt tomt her uten dem, selv om det fortsatt er fine folk igjen. Det er bare det at de var hverdagskrydderet mitt, ikke sant. Det er ikke helt det samme uten dem.

Sommergleden er i ferd med å svinne hen og jeg må nok revurdere noen av planene mine, for motivasjonen har forsvunnet samme vei som overskuddet. Jeg kan si til meg selv at det viktigste er en dato i mai, men er ikke det viktigste å ha det bra da? Jeg kan klare å gjennomføre 7 timer på lesesalen hver dag, i tillegg til trening og jobb, det klarer jeg sikkert, jeg kan gjennomføre et 9 måneders pliktløp, men da sløser jeg med gleden.

Det kommer nye vennskap å sette pris på, jeg vet jo det. Men de må jobbes frem, de ramler ikke inn døra av seg selv, og det krever overskudd og ikke ei jente som kun har lyst til å ligge på senga og se på tv-serier.

Advertisements