I går hadde jeg den følelsen på trening. Den deilige følelsen da kroppen responderer, da jeg føler meg lett og fin og medgjørlig.

Hun starter hardt og jeg blir litt bekymra. Jeg har en styrkeøkt i kroppen og er generelt mandagslei. Det blir ikke noe problem, jeg tar henne lett igjen og er overraska over hvor greit det føles. Det er en slik økt der ting bare stemmer. Så da utfordrer jeg litt. Presser meg selv opp i intensitet – stabiliserer og ligger der. Klarer å disponere kreftene riktig, er sliten og glad på slutten av økta, akkurat slik det skal være.

Det er sånne økter som gjør det verdt det. Den følelsen er verdt de gangene man er sliten, de gangene man har vondt i viljen, de gangene man egentlig vil prioritere noe annet. For den følelsen er den beste i hele verden for meg.

Advertisements