Lest og likt i 2020, 1001-bøker du må lese før du dør versjonen:

Min første bok fra 1001-bøker du må lese før du dør lista i år, ble «Den store gatsby» av F. Scott Fitzgerald. Jeg har hatt den i bokhylla i noen år (…) og den virket veldig overkommelig med sine under 200 sider. Vi blir kjent med fortelleren Nick Carraway når han flytter til West Egg og blir nabo med Jay Gatsby. Jay Gatsby er en rik mann som er kjent for sine store prangende fester på eiendommen sin. Han har en gåtefull fortid, men utover i historien kommer hans agenda fram. Han forsøker å finne tilbake til sin store kjærlighet Daisy Buchanan som han måtte forlate for å dra i krigen. Det er flere ting som gjør dette vanskelig, for eksempel det faktum at Daisy nå er gift.

Romanens handling foregår i de glade 20-årene i USA. Den skildrer «the American dream», men også et ekstremt overfladisk univers og hva dette kan gjøre med mennesker. Mest gjenkjennelig er kanskje dette med å ha et melankolsk forhold til fortiden og ikke klare å se sannheten i at dette ikke er virkeligheten lenger. Kanskje noe av det vanskeligste i kjærlighet også i dag? Å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er.

«Guden for små ting» av Arundhati Roy slår meg midt i magen som noe av det vakreste jeg har lest på en stund. Den er ikke spesielt lettlest, men da man kommer inn i den setter man pris på hoppene i tid, og det spesielle språket fullt av beskrivelser og løssluppenhet i henhold til regler for rettskrivning.

Historien er fra India. Vi følger Estha og Rahel, to tvillinger, i oppveksten deres med moren, besteforeldrene og onkelen. Historien hopper i tid, men det er døden til Sophie Mol og alt som den førte til, som historien kretser rundt. Jeg synes romanen er en meget bra og annerledes oppvekstroman. Den skildrer blant annet båndet mellom tvillingene veldig fint, og det er noen metaforer som brukes på dette med å oppleve noe vondt som barn som skildres meget godt. I tillegg er det en kjærlighetshistorie her, innviklet i klasse- og kastesamfunnet som India jo er kjent for. Denne romanen er helt klart verdt å bruke litt tid og konsentrasjon på å komme inn i, for man får en fantastisk leseopplevelse ut av det.

«En bønn for Owen Meany» av John Irving er også en bok jeg har hatt på leselista lenge. Den er typisk rik på handling, karakterer og historie – slik Irvings romaner pleier å være. Boka handler om Owen Meany og bestekameraten hans John Wheelwright og deres oppvekst i en by i New Hampshire på 1950-1960 tallet. Owen er spesiell, ikke bare er han kortvokst, har rar stemme, er meget skoleflink – men han tror også at han er guds redskap og at historien hans er forutbestemt.

Denne spesielle romanen rommer temaer som religiøsititet og tro, men også det spesielle og sterke vennskapet mellom to hovedpersoner, lærevansker og utdanning, kjærlighet og relasjoner, og troen på en skjebne. Jakten på den ukjente faren til John er også noe som utforskes gjennom historien. Jeg koste meg med denne boka!!