Det er flere år siden sist jeg leste en biografi, så man kan si det var på tide. Jeg bestemte meg for å kaste meg på Biografi-sirkelen til Moshonista, og jeg må innrømme at terskelen for å bli med ble uendelig mye lavere da sport var temaet. Jeg bestemte meg for å lese biografien om håndballprofilen Heidi Løke – gi aldri opp!
Boka er fortalt til Stig Alvik og utgitt i 2012.
Heidi Løke vokste opp i en søskenflokk på sju i Sandefjord. Hun forteller om en mamma og pappa som alltid stilte opp, et hus som var åpent for alle venner som ville komme, et stort matbudsjett og en evig kamp om det ene badet som fantes i «Løkehuset». De fleste søsknene til Heidi er glade i idrett, og flere av dem spiller håndball på toppnivå. Heidi Løke var aldri en barnestjerne, og måtte lenge stå i skyggen av sin bror Frank Løke på håndballbanen. Hun skulle bli nærmere 18 år, før hun ble beskrevet som et «treningsvillig talent».
Det var først i Gjerpen Heidi fikk et stort løft. Her begynte hun med regelmessig løpetrening og styrketrening i tillegg til håndballen. Det er også i denne klubben at hun forelsker seg i treneren og senere daglig leder Leif Gautestad. Det går ikke lenge før hun ble gravid. Senere blir det en konflikt med klubben, delvis pga forholdet og delvis pga kontraktforhandlinger med Aalborg. De flytter begge til Danmark, men det blir et kort opphold. Heidi får kontrakt med Larvik. Forholdet til Leif har skrantet og tar slutt.
Heidis neste kjæreste blir Karl Erik Bøhn, trener for Larvik. I tillegg til å være 17 år eldre, er han også gift og har to barn på tidspunktet de forelsker seg. Prosessen for å bli et par er ikke lett.
Senere blir det bråk i Larvik. Heidi er ikke fornøyd med lønna, og bestemmer seg for å skrive under med den ungarske toppklubben Györ. Karl Erik blir med på turen for å skrive under kontrakt, og dette blir ikke godt motatt hos ledelsen i Larvik. Han får ganske raskt sparken som hovedtrener i klubben. Dermed blir han med Heidi til Ungarn. Senere blir han landslagstrener for Ungarn og stepper også inn en kort periode som trener for Györ.
Landslagspill. Heidi Løke etablerte seg først på landslaget i EM i 2008. To år etter ble hun kåret til mesterskapets beste strekspiller for første gang, i tillegg til å ta gull. Gull ble det også i VM 2011 og i OL 2012. Et av høydepunktene i karrieren var å vinne prisen «Årets håndballspiller» i 2011. Fra å være et «treningsvillig talent» som 18 åring har virkelig Heidi bevist at hun er en av de beste på håndballbanen.
Min oppfattelse av boka: Dette var en veldig lettlest bok. Jeg leste de 184 sidene på effektive 3 timers lesing. Det er mange kapitler og stor linjeavstand. Boka gir et fint overblikk over Heidis karriere, litt om familiebakgrunn og oppvekst og viktige hendelser i hennes liv. Selv om jeg lærer mye nytt om Heidi Løke, føler jeg aldri at jeg kommer ordentlig inn under huden på henne. Tittelen henspiller på at det for henne tok «lang» tid å slå igjennom som håndballspiller, men at ved å ha denne treningsviljen og fighter-gløden som hun har – klarte hun det. Hun har en enorm treningskapasitet og det er interessant å lese om hennes opplevelser i Györ – hvordan trenere kan være så annerledes enn de vi er vant til i Norge. For en håndballinteressert person som meg er det også spennende å lese om hennes vennskapsforhold til andre håndballprofiler og beskrivelsen av mesterskap som VM og OL.
Heidi var fortsatt sammen med Karl Erik Bøhn da denne boka ble skrevet, men i desember 2012 ble det kjent at forholdet tok slutt. Da bruddet ble kjent var det ikke god stemning mellom de to. I boka portretteres han som mannen Heidi håper på å være sammen med resten av livet, så nysgjerrigperen i meg skulle gjerne likt å vite hva som skjedde der.
neverendingcircles 
Det einaste eg kan om Heidi Løke er samboerskapene med diverse trenere (altså Se&Hør-gossipen). Synd at boka ikkje greier å kome innunder huden på Løke, tenker at det er sjølve greia for å skrive biografi 😉
Ja, jeg hadde litt høyere forventninger og håp enn det boka greide å innfri!
Min første tanke her – er at jeg hadde vært trenerfru ville jeg satt meg steilt på bakbeina hvis hun kom med cv-en i hånda. Det er litt påfallende når man bare har trenerkjærester – serial trenerkjærester.
Ellers var det synd at du følte den ble litt overfladisk, men jeg føler at mange sportsbioer – (egentlig alle typer) – er slik. En journalist måkker sammen i full fart – eller forholder seg strengt til objektets historie. Det er en grunn til at jeg de fleste biografiene jeg har lest i sirkelen er på diske-grensa -).
I bunn og grunn kommer alt an på biografen.
Rockere next!
Hehe, ja, der har du et poeng! I tillegg har det jo også hver eneste gang blitt bråk og trøbbel ut av det, ledelsen i klubbene har nok neppe likt det spesielt godt de heller.
Ja, tror nok du har et poeng der. Din bok hørtes jo helt klart mer interessant ut!
Rockere ja, den må jeg tygge litt på…!
Sier som Ingalill, den første tanke er: ikke bare en men, to..Hva blir det neste. Ellers er bioutvelging risky business, som regel er det de litt mer utradisjonelle som faller i smak hos meg.
Ja, det blir litt påfallende da to av kjærestene er hennes trenere. Jeg ser jo utfordringene her, både i forhold til resten av jentene på laget og også klubbledelsen. Samtidig kan man vel også si at det blir det samme som at andre forelsker seg og finner en partner på jobben – som jo er akseptert.
Jeg har ikke lest så mange biografier, kanskje 4-5 tilsammen. Av de er det forfatter-biografiene som har kommet best ut.
Jeg må bli flinkere til å lese biografier! Mange inspirerende sjeler der ute.
Ja, det er det virkelig!