Det startet med sykdom før årets happening på treningsformen. Den konkurransen i mars gikk ikke som jeg hadde håpet. Jeg var i knallform i januar, og hadde laget meg en treningsplan som gjorde forventningene om personlige rekorder innenfor rekkevidde i mars.

Sykdom satte som sagt en effektiv stopper for dette, og jeg gikk inn i konkurransen med realistiske øyne. For å være ærlig, det var ikke spesielt gøy å konkurrere. Det var litt bittert å ha vært i så god form i januar, for så å ikke prestere i nærheten i mars. Det var en litt rar følelse, som jeg kanskje ikke har kjent på så mye, ettersom jeg vanligvis elsker følelsen konkurranse gir meg.

Neste konkurranse var 10 for Grete i høst. Prestasjonsmessig gikk det kjempebra, men av en eller annen grunn føltes det fortsatt ikke gøy. Og da spiller ikke minutter og sekunder så stor rolle egentlig. Det skal jo være gøy.

For litt siden så jeg idrettsglede og prestasjon på høyt nivå. Og jeg kjente meg igjen i følelsen, det er en av verdens beste følelser, den gleden og overraskelsen som kommer da du innfrir mål du har jobbet mot. Jeg savner den følelsen, og vil gjerne ha den igjen. Det føles bare ikke helt som at jeg vet hvordan. Jeg tror at første steg er mer kontinuitet i treninga og fokusere mer på følelsen – hvordan det føles å løfte tungt i markløft, hvordan det føles å kunne løpe i en time, hvordan det føles å kunne ha bra fremdrift i vannet. For det er jo jævla digg. Det handler vel også om å ikke ha ti andre områder og skulle prestere på samtidig. Det er kanskje der det har gått galt det her året, stor arbeidsmengde på skola, deltidsjobb og andre forpliktelser. I stedetfor et friområde ble trening bare enda et prestasjonsområde.

Snart er det påmeldingsfrist til neste års store konkurranse. Jeg har vært på 2 fellestreninger i høst, men heldigvis har treningsmengden og gleden hatt en stigende kurve. Det er det viktigste. Jula får brukes til å bestemme om jeg står på startstreken i mars/april eller ikke.