40 dater

Hun sier hun har data 40 forskjellige personer i 2018, og jeg tenker at kanskje kunne hun lest 40 bøker på den tiden, kanskje sett fem sesonger av en tv-serie, hun kunne i hvert fall trent ganske mye mer eller bare laget seg en skikkelig god middag en gang i blant.

Selv kom jeg til et punkt der jeg syntes det ble så veldig «waste of time».  Hvorfor skulle jeg gå inn i den samtalen, da jeg ikke følte meg tilstrekkelig interessert i den personen? Skulle jeg virkelig bruke en hel kveld på en person jeg bare er middels nysgjerrig på, og som mest sannsynlig forsvinner ut av livet mitt om et par ukers tid uansett? Det som i begynnelsen føltes gøy, ble gradvis mindre og mindre verdt.

Etter et halvt års tid på tinder kom jeg også fram til at jeg ikke er så glad i å treffe nye mennesker. Eller, jeg er ikke så glad i å treffe nye mennesker der det er stor sannsynlighet for at relasjonen ikke kan gå noe videre. Dating for datingens skyld er bare ikke helt for meg. Da vil jeg heller bruke tid på vennskap og relasjoner som gir meg noe tilbake. Så tror jeg jo også at man kan finne kjærlighet på datingapper og nettsider, men man må kanskje være litt tålmodig og ha litt flaks og i tillegg være komfortabel med å være der.

Jeg har jo fått noen erfaringer. Den mannlige selvtilliten overrasker meg. Det er både underholdende og frustrerende på samme tid. I enkelte tilfeller kan man ikke være avvisende på en høflig måte, for motparten bare tar det ikke? Man må gå rett i klinkende klar tale, og nesten bli ufin før enkelte forstår det, og selv etter det får man gjerne en melding en uke senere om «hvordan går det?» Det er jo helt utrolig.

Det får meg også til å reflektere litt over hvor forsiktig jeg er i sammenligning. Jeg har jo noe å lære. Jeg tror veldig fort at jeg blir slitsom og krevende da jeg ikke er det i det hele tatt. Så neste gang jeg faktisk interesserer meg for noen, skal jeg ha selvtilliten til en gjennomsnittlig mann. Men være litt mer smart hvis jeg får en avvisning.

Det å trekke seg helt tilbake fra datinglivet har vært helt utrolig befriende og deilig. Det å ikke være aktiv på leting etter kjærligheten, men fylle livet med det jeg liker veldig godt, føles som det helt riktige valget for min del. Det å løsrive seg fra tanken om at «man må jo være der ute?» har vært sjukt lurt. Det er jo ikke helt sånn at desto hardere man leter, desto mer sannsynlig er det at man finner den rette. Etter hvert fikk jeg følelsen av å fiske i en meget slunken fiskebolle, i stedet for et sjukt stort hav. Det ga ikke noe annet enn håpløshet for meg.

Jeg er ganske fornøyd med å fylle livet med andre prosjekter og være forsiktig med hvem jeg sammenligner meg med. Det føles ut som en livsstrategi.

Og jeg er så letta over at det ikke ble 40 dater for min del.

Reklame

Fire redsler i livet

Jeg skriver at jeg har funnet ut at jeg er skikkelig redd for slanger, haier, store bølger og virkelige tsunamier. Senere kommer jeg fram til at jeg er litt redd russere med halvlangt hår og manglende tenner også, men det er en annen historie.

Den første slangen jeg ser er død, jeg skvetter litt uansett, men det er ikke nok til at jeg blir skikkelig redd. Det er den andre, den levende, som gjør at angstnivåene mine skrus opp. Den er halvannen meter lang, den åler seg nedover den trange innkjørselen og har kursen rett for inngangen til villaen vår.

Vi diskuterer hva slags slange det kan være, kanskje det er en kobra? Det er nok en kobra. Hele resten av kvelden sitter jeg slangevakt, og tenker at den slangevennlige åpne løsningen inn til villaen er en meget dårlig ide.

Vi ser ikke mer til kobraen, men angstnivåene mine kommer ikke ned til normalnivå igjen. Det er som om jeg har justert opp bånnlinja for frykt. Jeg moter meg opp til å løpe, men tar fram laserblikket og zoomer etter slanger i veikanten, de liker seg i rismarkene. Skvetter som et helvete for hver overkjørte slange jeg ser. Google kan fortelle meg at det er seks giftige slanger på denne øya, og hvis man blir bitt må man vite hva slags slange det er for å kunne få riktig motgift. Blir jeg bitt er det altså ute med meg. Heldigvis blir ikke min skjebne slangedød denne gangen, men hvis jeg teller døde slanger har jeg persa i slangeobservasjon.

Haiene er en annen ting. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor vi må se videoer av haiangrep på vei til surfing, men det må vi visst. Jeg ser ingen haier i virkeligheten, men ekstremt mange i fantasien, de er i vannet og sniker seg rundt. Haier er ekstremt snikete.

Mitt største problem med surfingen er bølgene. Da jeg ligger der på magen på brettet, har snuta mot land og hører instruktøren rope «padle padle» føler dramatikeren i meg at det er en liten tsunami på vei. Det topper seg den dagen vi surfer på revet, jeg padler og padler, strømmen drar meg i den retningen jeg ikke skal. Selv om jeg padler panisk imot, blir jeg fanget i den sonen man ikke skal bli fanget i. Bølgene slår meg gang på gang. Jeg tar eskimorulla, men klarer ikke holde igjen brettet, bølgene er for sterke, de bare tar det med seg. Bruker masse krefter på å dra inn brettet etter hver bølge, legger meg oppå igjen, rekker å padle to tak, før neste bølge kommer. Jeg padler og griner. Tror vel ikke helt at jeg skal drukne, men alt føles så håpløst og jeg er så sliten. Etterpå, da vi sitter i båten igjen, og folk spør hvordan det har gått klarer jeg ikke la være å gråte, leppa skjelver ukontrollert og det jeg har aller mest lyst til er å gi etter og bare hulkegrine i et lite kvarter. Omgitt av mennesker jeg kun har kjent en uke får jeg meg ikke helt til å gjøre det, så jeg tar meg sammen på en lite vellykket måte.

Det løsner aldri helt, surfingen og meg. Jeg juger og smiler kanskje i det surfehostellguiden spør om jeg kommer til å fortsette med dette. Mest sannsynlig måtte jeg ha surfa daglig i månedsvis for å bli kvitt frykten min, og det vet jeg ikke helt om det er verdt.

Det er tsunamivarselskilt overalt. Det gir meg alltid en ekkel følelse, for det kan jo skje, ikkesant? Det første jordskjelvet kommer dagen jeg skal dra hjem. Det kommer på morgenen, jeg våkner av at senga rister. Det er ikke så kraftig at jeg får panikk. I jordskjelvserfaringsbanken min vurderer jeg det ikke til å være så alvorlig at jeg trenger å løpe ut. Tar allikevel på meg klærne, for et jordskjelv pleier å starte tanken på at det kan komme flere, og det er jo alltid mulig at neste er mer alvorlig. Heldigvis er etterskjelvene svake.

Jeg flyr senere den dagen, litt letta. Det jeg ikke visste da, var at dette jordskjelvet var det første av flere store skjelv, som har gjort store skader og tatt mange liv. Det siste som traff øya ble også etterfulgt av en tsunami. Jeg pleier å ha en distanse hver gang jeg leser om naturkatastrofer, men denne gangen er det akkurat som jeg kjenner det på kroppen. Tenk at noen har levd i mitt mareritt.

Å lese og skrive

Jeg setter timeren på tjue minutter og det eneste jeg skal gjøre på de tjue minuttene er å skrive. Jeg lar det rase av gårde og er ikke spesielt kritisk, når jeg tenker meg om er det uansett en ting jeg skal øve på i løpet av høsten, å gi litt mer faen.

Jeg har helt glemt det, hvordan det føles å skrive tekst. For det er jo vidunderlig da man tillater seg selv å komme inn i flyten. Det er min måte å være kreativ på, og jeg blir herlig oppslukt av arbeidet. I tillegg går tjue minutter så fort at jeg ikke har noen tid å miste heller. Her må man være effektiv, ikke selvkritisk.

Det er ikke bare skriving jeg har satt av tid til. Jeg leser blogger igjen også. Det er ganske fint, og her om dagen leste jeg ett blogginnlegg som fikk meg til å tenke. Det handlet om sosiale medier. Jeg kjenner meg godt igjen beskrivelsen av hvordan sosiale medier konstant gir oss nye inntrykk, og hvordan dette igjen påvirker konsentrasjonen vår. Jeg merker det da jeg leser, selv om boka er spennende vil jeg stadig vekk sjekke mobilen. Det er jo ikke det at det har skjedd noe særlig nytt siden sist. Jeg vet jo det. Allikevel er den der, den trangen etter å ta opp smarttelefonen og sjekke.

Av og til har jeg bare lyst til å kvitte meg med hele smarttelefonen, men så kommer jeg på det jeg liker. Spotify, podkaster, månedskort på buss. Det er så innmari lettvint. Så det er vel det å jobbe med tilgjengeligheten og begrense bruken som er veien å gå. For jeg vet jo godt at den leseflyten kommer etterhvert, den som gir meg noe. Og det er så deilig å være så oppslukt av en bok at man kan lese i timesvis. Det er jo virkelig en av mine favoritting i livet. Og for å få til det må smarttelefonen ligge avslått i en skuff utenfor rekkevidde.

Jeg har lest noen skikkelig bra bøker i år. Akkurat nå storkoser jeg meg med trilogien om Elsi Lund av Bjørg Vik. Den handler om å vokse opp og finne seg selv og sin plass. Det er så fine skildringer, man kjenner seg igjen i følelsene, mens andre ganger er det så morsomt at jeg ler høyt. Bjørg Vik skriver godt om hvordan det er å møte foreldrenes forventninger samtidig som man er ung og vil leve sitt eget liv. Hun skildrer også familiens liv der det ofte er litt knapt med penger. Man ser hvordan faren jobber hardt tross sin skade for å forsørge familien. Det er klasseskiller i samfunnet, og det er interessant å lese om hvordan det påvirker Elsi og hennes forhold til de som har litt mer å rutte med. Samtidig er det også et skille fra foreldregenerasjonen til Elsi og hennes bror. De har mulighet til utdanning, og dette er ikke alltid lett for foreldrene å kjenne på, men samtidig er de også stolte over hva barna deres har oppnådd.

Jeg synes også Bjørg Vik er ekstremt god på å skildre vennskap. Hun skriver om Mette som alltid er penest i skibukse og om Hanne Hedvig som aldri passer helt inn. Noen gifter seg tidlig og får barn, mens andre igjen reiser utenlands. Hva blir Elsis vei? Det vet hun ikke helt selv, men hun vil skrive! Så er det det å få gjort det, plutselig havner hun på husmorskolen i stedet, slik foreldrene ville. Med opprøret boblende under overflaten. Det er det som er med Elsi, selv om hun tidvis gjør dårlige valg (hvem gjør vel ikke det?), så er det dette opprøret, denne evnen til å stå opp for seg selv, som gjør at jeg bare venter på hva som skal komme. Nå gleder jeg meg til å lese ferdig den siste romanen.

En annen god leseropplevelse jeg har hatt er Tove Ditlevsen sin roman «Gift». Romanen er delvis selvbiografisk og handler om hennes mange ekteskap, men tittelen henspiller også på hvordan hun ble narkoman. Etter en abort der hun får pethidin, er hun på kjøret. Hun gifter seg etterhvert med denne legen som introduserte henne for det, og han fortsetter å gi henne det dopet hun trenger for å overleve. Desperasjonen etter dop griper meg. Hvor tøft i verden er det ikke å slutte, hvis man først har begynt. Ekteskapet med legen tar slutt, men kampen for å bli og holde seg nykter er jævla lang.

Nyttårsforsettet mitt for i år var å bare lese gode bøker, men det har jeg brutt. Og kanskje er det slik at man trenger de mindre gode for å sette mer pris på de man elsker?

 

 

 

 

Datingliv i 2018

Datinglivet mitt er en stadig kilde til både underholdning, undring og sinne.

Skal vi se, vi har han som bare snakker om jobb og skryter seg selv opp i skyene. Fordi han jobber så mye så flyter det litt hjemme, så han kunne trengt en kvinnelig hånd. Nå er vel ikke det å være ryddig en egenskap knyttet til det kvinnelige kjønn, sier jeg. Han fortsetter med å fortelle fem historier om ulike konflikter og smiler at han kan være litt kranglefant av seg. For meg som har en tendens til å tenke at «jamen, du må jo få en sjangse til», var dette en ypperlig trening i å tenke NEI, faen heller, dette er det siste jeg vil ha.

Så har vi han som sender meg en «takk for alt» – hilsen på snapchat. Kanskje bedre enn ghosting? Jeg vet ikke. Jeg har blitt utsatt for ghosting også, men det hele var såpass kjedelig at det skal jeg bare være glad for.

Allikevel er det en drittsekk som skiller seg ut. Vi har data i fire måneder, hatt omtrent daglig kontakt. Han har vært en herlig blanding av å si «ikke ha forventninger da», og samtidig snakke om familien min, den ferien vi skal på en gang, desember neste år, at det skal bli fint å bli bedre kjent med meg. I ettertid ser jeg at han har holdt meg standby for sitt eget forgodtbefinnende på en ganske så utspekulert måte.

Han sender meg en melding og sier at vi må ta en prat. Jeg sier at det ikke er noen grunn til å vente to dager med dette, at hvis det er så viktig å gjøre det ansikt til ansikt får han faktisk komme seg til meg nå. Han bruker i underkant av fem minutter på å dumpe meg. Det er ganske kaldt, han spør ikke inn til hva jeg tenker og føler i det hele tatt og viser ikke et fnugg av medmenneskelig medfølelse på at dette kan føles kjipt for meg. Da jeg sier at han kanskje kunne vært litt mer tydelig tidligere i prosessen, trekker han likegyldig på skuldrene og sier «kanskje det». Neste morgen er jeg sletta på snap og det er veldig tydelig at jeg ikke har betydd noenting for han.

«Åh, så du skjønte jeg kom til å dumpe deg?» Sier han før han skal gå. Jeg svarer at det gjør vel de fleste da noen sier at man skal ta en prat. «Det er mange jenter som ikke skjønner det», svarer han. Og jeg lurer på hvor mange han har gjort dette mot. Det er ganske forkastelig.

Snakk om å vise sitt sanne ansikt. Å la være og ta innover seg andre menneskers følelser blir aldri noe annet enn superegoistisk og avslører også en manglende empati. Det fine med hele avslutningen er at mine følelser for han ganske raskt svingte fra forelskelse til forakt.

I en situasjon som dette kan det være lett å ta ting innover seg selv. Jeg burde jo skjønt dette? Den tanken jobber jeg aktivt for å kvitte meg med. Jeg er et godt menneske med empati for andre og har spilt med åpne kort. Dessuten har jeg stilt spørsmål underveis og gitt han mange muligheter til å være rederlig. Jeg liker tanken på at han har vært mitt absolutte bunnpunkt, og at fra nå av er standardene mine virkelig på plass. Skal jeg bruke tid og involvere meg med noen skal det være noen som er bra. Jeg har ikke plass til dårlige personer i mitt liv.

Depresjon og bøker

Jeg tror jeg hadde veldig store forventninger til 2018. Sto der på nyttårsaften og bare kjente at dette skulle være mitt år. Derfor kom det litt bardus på meg at de to første månedene har vært preget av depresjon. Det var jo ikke en del av planen. «Men husk at du ikke er den sykdommen», sier venninna mi, selv ganske redd for det å være syk. Jeg har ikke den frykten i det hele tatt, jeg er mer letta over at jeg kan knytte disse følelsen til det å være syk. For det skal jo ikke være sånn at helt vanlige ting som å være på jobb tidvis føles veldig vanskelig. I hvert fall ikke da jobben vanligvis er en ganske bra greie.

Depresjon føles som å ha mista alt pågangsmotet sitt. Det er bare borte.

Heldigvis er det bedre dager også. Som i dag, som i kveld. Jeg har hørt på en gammel episode av bokpod og har kjent på entusiasme. For en sjukt deilig følelse. Jeg kjenner at tanken på hvor mange gode bøker, litteratur og generelt tekst det finnes der ute gjør meg glad. Det er så mye bra igjen å lese. Og konsentrasjonsspennet mitt varer heldigvis litt lenger enn 4 sekunder igjen. Det er egentlig en prestasjon at jeg i januar leste «Hundre års ensomhet», men det gjorde jeg. Og jeg elsket den.

Kanskje er jeg nedstemt igjen i morgen. Men det får så være. I kveld har jeg kjent entusiasme, lest i en god bok og laget middag. Og viktigst av alt, fått litt troen på at det faktisk kommer til å gå over.

2017

Jeg synes på mange måter at 2017 var et realt drittår. Jeg startet året i jobb på vestlandet, mens planen var å flytte hjem til kjæresten i februar/mars, for så å få meg en relevant jobb i Oslo. Jeg synes jobbsøkerprosessen var beinhard og det var mye usikkerhet i begynnelsen av året. Det at jeg egentlig trivdes godt med både jobb, venner og fjell på vestlandet gjorde at det ikke bare var en lett avgjørelse å skulle flytte hjem til Oslo igjen.

Forholdet mitt rakna kort tid etter at jeg kom tilbake til Oslo. Vi forsøkte å fikse det. Problemet er bare at hvis den ene parten er letta og glad for å ha fortalt, mens den andre er helt knust over hva den andre har gjort, er det vanskelig å møte hverandre. Han var ikke villig til å gjøre de forandringene jeg trengte for at jeg skulle ha det bra. Og for meg var det helt umulig å slippe de kravene. Vi brukte litt tid på å gjøre det endelig slutt, det var vanskelig å gi slipp for oss begge. De månedene er noe av de tøffeste jeg har gjennomgått og jeg var så utrolig lei meg. Omtrent samtidig fikk jeg meg en ny, relevant jobb i Oslo-området. Selv om det var tøft å skulle møte opp og bli kjent med ny jobb, kollegaer og rutiner midt i en kjærlighetssorg var det også det eneste stedet jeg kunne få puste litt og ble tvunget til å fokusere på noe annet.

Den jobben var noe av det beste som skjedde meg i 2017. Hadde noen fortalt meg hvem jeg kom til å jobbe for, for bare et år siden ville jeg ikke trodd det. Jeg føler meg både takknemlig og ydmyk over å være en del av et så godt team. Så gjør det meg heller ikke så mye at jeg jobber da de fleste andre har fri. Jeg er så heldig å elske det jeg driver med, de aller fleste av dagene.

Jeg reiste mye i 2017. Jeg har besøkt Roma, Kroatia og Rhodos. Seilferien i Kroatia føltes som et bevis på at jeg kunne være selvstendig. Jeg dro helt «alene», men på en organisert tur er det jo litt begrenset hvor alene man faktisk er. Her møter jeg en tysker som blir forelska i meg og får selv et godt øye til en australiener. Den siste dagen er det bare meg og australieneren og vi går sammen hele dagen. Jeg forbanner litt at jeg ikke uttrykker meg like godt på engelsk som på norsk, men det er uansett en god tone og kjemi, vi drikker øl og han klemmer meg idet han skal gå. To svette kropper mot hverandre og han kysser meg i hårfestet og det er det kysset som har føltes mest intimt og sensuelt på hele året. Jævlig synd at det er så langt til Australia.

Høsten kommer og jeg er tilbake i jobb. Finner meg ganske fort til rette på rommet i det nye kollektivet, det føles som et hjem ganske fort. Det er jo ikke alltid det føles sånn. Føler også at jeg finner litt tilbake til meg selv. Humøret er mer stabilt og det tidvis turbulente forholdet jeg var i, har nok påvirket meg mer enn jeg har trodd. Usikkerheten og tidvis utryggheten er ikke der lenger, det er jo bare meg. Og jeg er jo ganske trygg.

Allikevel er det å komme over noen på ingen måte en lineær prosess. Jeg innser at jeg har trodd det, og derfor ble det litt vanskelig å kjenne kjærlighetssorgen i høst igjen. Samtidig er det jo naturlig, da min ekskjæreste tross alt var den viktigste personen i mitt liv i over to og et halvt år. Jeg tar meg i å ville sende melding og fortelle hva som har skjedd på jobb, for å få anerkjennelse og skryt. Jeg savner å ha noen som ser på meg med det blikket – det «jeg elsker deg» blikket.

Jeg dater andre. I begynnelsen føles det helt feil med alle. De passer ikke. Det føles som et puslespill der jeg forsøker å trykke brikkene på rett plass, selv om kantene er helt feil. Det er ikke de rette armene som hviler rundt meg, samtalene kjeder meg. Det endrer seg på slutten av året, da jeg faktisk treffer en jeg blir interessert i. Jeg blir rett og slett litt forelsket, men det hele føles som et ganske usikkert prosjekt. Det kommer jeg sikkert til å finne mer ut av i 2018.

Høsten 2017 finner jeg også løpegleden for fullt. Jeg vil bare løpe løpe løpe. Heldigvis har jeg lært meg å begrense meg, så jeg klarer å finne balansen. Jeg stiller til start i et løp – det er en 5 km. Jeg føler meg fantastisk og går dessverre ut som en tulling. Det er nærmest en nær-døden opplevelse. Tiltross for det blir det en ok tid, langt under der jeg hadde som mål. Det er kjempegøy og motiverende og jeg melder meg på et 10 km løp, men dessverre blir jeg syk og kan ikke delta. Jeg tror 2018 kommer til å bringe nye fine løpeopplevelser.

Selv om 2017 på mange måter ikke går inn i historiebøkene som tidenes beste år, har det kanskje lært meg at med forandring kommer også nye muligheter. Det høres ut som en klisje ut av en annen verden, men det er også sant. Jeg håper på mindre kjærlighetssorg i 2018, fortsatt trivsel på jobb, at jeg får lest mange gode bøker og at jeg er frisk så jeg kan få løpt så mye jeg vil. Dessuten må jeg ta meg sammen, kutte ned på take-awayen og finne tilbake til kokken i meg. Den er jo der, selv om jeg er singel.

Oppdatering på leseåret 3/4

Tiden går altfor fort, så her kommer et forsinka oppdateringsinnlegg. Jeg går rett til statistikken:

9/24 1001-bøker.

1/3 novellesamlinger.

3/3 diktsamlinger.

3/6 av disse forfatterne lest: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 bøker til kortlisten lest.

26/45 bøker lest. (Egentlig 30, hvis jeg regner med gjenlesning av de fire første Harry Potter bøkene).

2017 er ikke året for nye rekorder, det er sikkert. Det målet jeg fremdeles har mulighet til å nå, er å lese 2 novellesamlinger til. De andre tror jeg det er relativt usannsynlig å klare. Jeg har bøker av både Bõlano og Franzen i bokhylla, men de er ganske krevende forfattere begge to og akkurat nå vil jeg heller fortsette på gjenlesning av Harry Potter.. Så da gjør jeg det.

Jeg har en del pendlevei til jobb, og målet ut året er å utnytte denne på en bedre måte. Droppe musikken og heller ta opp boka. November og desember bringer også med seg litt flere frihelger enn crazy oktober, så jeg ser for meg å lese litt mer enn de siste ukene.

I går fikk jeg en fin påminnelse om hvor viktig og fint leseglede er – på tvers av alder. Jeg hadde en bra samtale med en av ungene fra jobb om Harry Potter og det å lese bøker. Det var både kult og inspirerende!

 

Sommerens litteratur

Stikkord

Elena Ferrante, Jöel Dicker, Neil Gaiman

Jeg har lest i sommer! For det meste romaner som egner seg på en strand. Og slik skal det jo være om sommeren, så her har jeg gjort noe riktig.

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker. Etter å ha stoppa opp litt i Margareth Atwoods «Den blinde morderen», brøt jeg kjøpestoppen min for denne romanen på Gardermoen, klar for en lettlest og forhåpentligvis også god roman å ta med på ferie. Romanen handler om Marcus Goldman. Han er en forfatter som har utgitt sin første bok – og som nå sliter for å klare og følge opp suksessen. Han har alvorlig skrivesperre og drar til sin venn Harry Quebert for å få hjelp til å begynne på «den vanskelige andre-romanen». Han oppdager Harrys hemmelighet – Harry hadde for mange år siden et forhold til Nola Kellergan, den gang hun var 15. Nola forsvant den gangen i 1975, men nå, trettitre år senere blir liket hennes funnet begravet i hagen til Harry. Harry pågripes for mord – noe Marcus ikke tror kan være sant. Han ønsker å komme til bunns i denne saken og ser også at han kan skrive en roman basert på saken. Parallellt med at historien om Nola Kellergan rulles opp, får vi også vite en del om Marcus sin bakgrunn og hvordan han kom til å bli en kjent forfatter.

Denne boka slukte jeg hel. Den er underholdende, spennende og lettlest, uten å sette igjen det største inntrykket. Perfekt sommerlitteratur.

Svikne dager av Elena Ferrante. Olga blir forlatt av mannen sin Mario. Plutselig er det bare hun, de to barna og schæferhunden Otto igjen i leiligheten. Det er et svært vanskelig brudd. Det er lett å kjenne seg igjen i de følelsesmessige svingningene – fra å ville erobre mannen sin tilbake, til sinnet og sjalusien i det hun finner ut at han har en annen. Det går enda litt lenger for Olga enn for de fleste, hun mister seg selv helt. I tillegg strever hun med det å takle det praktiske da hun har vært vant til en mann som forsørger seg. Selv om mye er gjenkjenbart er det klart at for Olga tipper det hele over. Hun blir alvorlig psykisk syk.

Jeg synes dette er en god roman. Jeg tror på Olga, kjenner på smerten hennes og grøsser ved tanken på Mario og hans valg. Samtidig blir jeg litt utslitt av å lese om Olga. Det er en slitsom roman å lese. Jeg synes den blir litt bedre mot slutten og det redder den fra 2-stjerner på goodreads for meg. Et godt eksempel på en bok jeg synes er kvalitetsmessig god – men som jeg allikevel er usikker på om jeg egentlig liker.

Boka om Baltimorefamilien av Joël Dicker. I denne romanen møter vi Marcus igjen. Denne gangen snubler han inn i en gammel ekskjæreste, og slik rulles historien om Baltimorefamilien opp – og med den en gammel familietragedie. Marcus er en del av familien Goldman, og de er på ingen måte storslagne eller lever ekstragalante liv. Marcus sin onkel Saul, er derimot både rik og vellykka. Han har en sønn, Hillel, og adopterer også etterhvert Woody. Baltimorefamilien har sin egen glans, og Marcus skulle gjerne vært en del av dem mer permanent enn kun i ferier. Det er jo sånn at alle familier har sine hemmeligheter og tragedier, og det er en tragedie som skjer i 2004 som er bokas klimaks. Det er bare det at det tar litt tid å komme dit. Historien rulles opp gjennom tilbakeblikk over ulike tidsepoker. Det blir kanskje litt mange av disse. Jeg finner heller ikke alltid historien troverdig. Derfor er jeg litt mer lunken til denne romanen av Jöel Dicker. Allikevel synes jeg den beskriver hvordan ulik status innad i familier kan være utfordrende og at sjalusi og grådighet kan være ganske så ødeleggende.

«The ocean at the end of the lane» av Neil Gaiman. Det var faktisk på høy tid å lese noe av Neil Gaiman. Jeg likte denne romanen godt. Den starter med å fortelle om en mann som kommer hjem til hjemstedet sitt på grunn av en begravelse. Han finner tilbake til «havet ved enden av veien» og begynner å huske ting fra barndommen sin.

Vi ser historien gjennom øynene til en 7 år gammel gutt, som ikke har det spesielt bra. Han har ingen venner og blir ikke tatt på alvor av familien sin. Han blir ved en tilfeldighet kjent med Lettie – ei jente som bor i et hus nederst i gata. Hun bor med sin mor, og mormor. Det viser seg at disse kvinneskikkelsene ikke er helt sånn som alle andre. Det er bra, da det snart skal komme noe inn i verden som ikke egentlig skal være der.

Dette er en slik bok som gir meg frysninger. Det er en egen intens og skummel stemning i boka. Samtidig som det magiske elementet bidrar til spenning, er det vel så mye en bok om oppvekst, vennskap og om det å ikke bli sett. Dette var en god leseropplevelse!

Ferielivets uvaner

Etter en måneds ferie er batteriene ferdig ladet. Det er ingen tvil om at jeg trenger å komme ut av ferielivets noe sløvende uvaner, med is (nesten) hver dag og altfor mye tid på sosiale medier. Jeg har med bekymring lagt merke til at jeg plutselig har begynt å følge visse paradise-deltakere sine blogger – et klart tegn på at man har for mye tid. Dessverre er det skummelt vanedannende, man blir jo dratt inn i livene som omhandler alkohol, sol og drama på lik linje som man blir dratt med inn i reality-serier på tv. Det er på høy tid med en detox, før jeg skaffer meg profil på kvinneguiden og deltar i diskusjonen om Sophie Elises rumpe.

Fra 1.august er det slutt, jeg skjerper inn og første øvelse blir 2 timer mobilfri om dagen. I august har jeg også forbud mot å lese overfladiske blogger. Nå håper jeg bare at de egentlige favorittene mine snart er tilbake fra sommerferie. Jeg ser også frem til produsere litt mer selv – det er jo tross alt gøy med tekst. Å oppsummere sommerferien, både litteraturmessig og opplevelsesmessig kan jo være en start.

Ellers kribler det i meg etter å starte med ørten nye prosjekter, og det er jo også en vanlig konsekvens av ferie for meg. Fornuften sier at jeg går jeg opp i stillingsprosent fra august og jeg vet godt at det kan bli krevende nok, i denne livsstilen av en jobb jeg har skaffet meg. Tror jeg derfor unnlater å sette meg dristige mål, det holder å konstantere at trening og lesing – det skal det bli tid til.

Oppdatering på leseåret 2/4

Det har ikke gått så bra med lesinga så langt dette året, av naturlige årsaker. Av og til kommer livet i veien. Jeg har troa på at det løsner de neste 6 månedene!

Statistikken:

6/24 1001-bøker

1/3 novellesamlinger

3/3 diktsamlinger

3/6 av disse forfatterne: Bõlano, Franzen, Márquez, Ferrante, Atwood og Wassmo.

5/7 av bøkene til kortlisten lest

19/45 bøker lest.

Målene har ikke vært i fokus i det hele tatt denne våren/forsommeren. Både konsentrasjon og leseglede har vært på et minimum, så jeg har fokusert på korte bøker som ikke har krevd veldig mye av meg. Nå er jeg i gang med «Den blinde morderen» av Atwood, og det er jo ikke akkurat en liten flis. Det går litt treigt, men jeg har ikke tenkt å gi den opp heller. Jeg trenger å komme litt tilbake til meg selv. Og det innebærer å forsvinne inn i en historie igjen.

Jeg har selvfølgelig lyst til å nå årets mål, men samtidig er jeg i en periode der jeg ikke kan ha sykt høye forventninger til lesinga mi. Det er viktigere å finne tilbake til gleden med lesing enn å presse inn 24 bøker fra 1001-lista. Jeg tror den gleden kommer med litt mer overskudd og stabilitet på det følelsesmessige planet.

Jeg reiser på ferie i hele juli og har selvfølgelig med bøker i sekken. Det skal bli veldig godt med et avbrekk nå, før hverdagen starter igjen i august!