Datinglivet mitt er en stadig kilde til både underholdning, undring og sinne.
Skal vi se, vi har han som bare snakker om jobb og skryter seg selv opp i skyene. Fordi han jobber så mye så flyter det litt hjemme, så han kunne trengt en kvinnelig hånd. Nå er vel ikke det å være ryddig en egenskap knyttet til det kvinnelige kjønn, sier jeg. Han fortsetter med å fortelle fem historier om ulike konflikter og smiler at han kan være litt kranglefant av seg. For meg som har en tendens til å tenke at «jamen, du må jo få en sjangse til», var dette en ypperlig trening i å tenke NEI, faen heller, dette er det siste jeg vil ha.
Så har vi han som sender meg en «takk for alt» – hilsen på snapchat. Kanskje bedre enn ghosting? Jeg vet ikke. Jeg har blitt utsatt for ghosting også, men det hele var såpass kjedelig at det skal jeg bare være glad for.
Allikevel er det en drittsekk som skiller seg ut. Vi har data i fire måneder, hatt omtrent daglig kontakt. Han har vært en herlig blanding av å si «ikke ha forventninger da», og samtidig snakke om familien min, den ferien vi skal på en gang, desember neste år, at det skal bli fint å bli bedre kjent med meg. I ettertid ser jeg at han har holdt meg standby for sitt eget forgodtbefinnende på en ganske så utspekulert måte.
Han sender meg en melding og sier at vi må ta en prat. Jeg sier at det ikke er noen grunn til å vente to dager med dette, at hvis det er så viktig å gjøre det ansikt til ansikt får han faktisk komme seg til meg nå. Han bruker i underkant av fem minutter på å dumpe meg. Det er ganske kaldt, han spør ikke inn til hva jeg tenker og føler i det hele tatt og viser ikke et fnugg av medmenneskelig medfølelse på at dette kan føles kjipt for meg. Da jeg sier at han kanskje kunne vært litt mer tydelig tidligere i prosessen, trekker han likegyldig på skuldrene og sier «kanskje det». Neste morgen er jeg sletta på snap og det er veldig tydelig at jeg ikke har betydd noenting for han.
«Åh, så du skjønte jeg kom til å dumpe deg?» Sier han før han skal gå. Jeg svarer at det gjør vel de fleste da noen sier at man skal ta en prat. «Det er mange jenter som ikke skjønner det», svarer han. Og jeg lurer på hvor mange han har gjort dette mot. Det er ganske forkastelig.
Snakk om å vise sitt sanne ansikt. Å la være og ta innover seg andre menneskers følelser blir aldri noe annet enn superegoistisk og avslører også en manglende empati. Det fine med hele avslutningen er at mine følelser for han ganske raskt svingte fra forelskelse til forakt.
I en situasjon som dette kan det være lett å ta ting innover seg selv. Jeg burde jo skjønt dette? Den tanken jobber jeg aktivt for å kvitte meg med. Jeg er et godt menneske med empati for andre og har spilt med åpne kort. Dessuten har jeg stilt spørsmål underveis og gitt han mange muligheter til å være rederlig. Jeg liker tanken på at han har vært mitt absolutte bunnpunkt, og at fra nå av er standardene mine virkelig på plass. Skal jeg bruke tid og involvere meg med noen skal det være noen som er bra. Jeg har ikke plass til dårlige personer i mitt liv.