Jeg tenker på løpet da jeg løper i bakkene i skogen hjemme i sommer. Det er sånn det kommer til å føles, det er blodsmak i munnen og hjertebank ut i øra. Kjempe mot syra i beina og hjernen som absolutt ikke synes det er en god ide å fortsette.

Det er varmt i Oslo den dagen. Fryktelig varmt. Jeg har lent meg ut av vinduet for å se de som springer maraton, venter på min tur senere på dagen. Møter faktisk noen trivelige maratonløpere mens jeg går til starten, «lykke til med løpet ditt,» roper de. Jeg blir for overraska til å svare annet enn «takk».

Timingen til tissekøa er ganske bra, jeg varmer opp litt halvhjertet, skal jo uansett løpe 21 km. Er mer nøye med å drikke masse vann. Innser at jeg neppe klarer tidsmålet jeg optimistisk har meldt meg på, så lusker bakover i feltet.

Jeg er påpasselig med å ikke gå ut for hardt, tror jeg. Det har jeg jo på ingen måte løpt nok til egentlig å vite. Ingen god plan å skippe langturene til fordel for intervallelsk. Jeg får knekken etter 11 km. Da er det fryktelig langt igjen. Bakkene opp til sankthanshaugen tar aldri slutt, jeg går mye mer enn jeg forestilte meg jeg måtte på forhånd, det scenarioet har jeg ikke engang vært innom i tankene. En deilig tanke om å bare bryte, gå ut av løypa på siden, slår meg, men det ville strengt talt vært for pinlig å fortelle venner og familie etterpå. Så jeg ser på klokka og lover meg at jeg bare skal gå i ett minutt og løpe etter det.

Mange har disponert løpet bedre enn meg, de ser inspirerende friske ut oppover helvetesbakken. En av dem er ei jente med brun hestehale, hun klapper meg på skuldra i det hun løper forbi og sier «kom igjen». Det gir meg kraft til å løpe 5 meter til.

Så er det de som også får det tøft på slutten, tøffere enn meg. Folk ligger kollapsa på sidelinja, noen ser skikkelig dårlige ut, jeg trenger egentlig ikke mer overtaling for å gå litt til. Stopper og drikker på hver eneste drikkestasjon. Ser at ballongen med 2timer løper forbi meg, klarer ikke bry meg nevneverdig om det, har nok med å fullføre dette løpet.

Klarer å spurte litt inn til mål, føler meg helt tom etterpå. En venninne kommer med cola og jeg er takknemlig for å ha en venn der, men må ta meg skikkelig sammen for å føre en normal samtale. Jeg er sliten i flere dager etterpå. For en påkjenning! Lårene protesterer hvis jeg bare prøver meg på å jogge rolig. Tiltross for dette er jeg litt på glid da mamma sier de skal komme å se på hvis jeg løper neste år også.