Det er øynene hans, jeg kjenner det med en gang i magen, denne umiddelbare interessen for han starter der, selv om jeg også registrerer at han er ganske full.

Vi snakker og han smiler og er glad, men han hører etter, er ikke opptatt av å vente på sin tur til å snakke, men er interessert i hva jeg har å si. Vi utveksler litt av det vanlige, hvor vi bor og hva vi har jobba med, vi leter etter fellesnevnere, noe å kjenne seg igjen i. Det føles ut som gjensidig interesse. Det er kroppspråket, blikket oss i mellom, herreguuud som jeg koser meg. De andre er litt bortenfor, det føles som om verden bare har zooma inn på oss.

Hun leser meg ikke spesielt bra, og selv om jeg vanligvis setter pris på å være ute med venner som sjekker inn hos hverandre, kan jeg ikke annet enn å tenke at det hadde vært litt fint om hun gjorde litt mindre ut av seg. Hun tar så stor plass, hun overtar hele denne interessegreia og plutselig er det ingenting igjen, annet enn litt kleinhet på dansegulvet og han forsvinner inn i en taxi og jeg har fortsatt ikke klina på godt over ett år.

For et antiklimaks.

Reklamer