Jeg kjenner at jeg nærmer meg rasende. Det kværner i hodet, summerer alle de kjipe opplevelsene, forseintkommingene, avlysningene, de gangene jeg har måtte sende en melding og spørre om det blir noe av, dette vi har planlagt, men som jo ikke ser ut til å bli noe. Utelukker selvsagt de gode dagene, tar de ikke med i betraktningen, og akkurat nå er det ærlig talt ikke så rart. Det gir jeg meg selv litt slækk på.
Hun hører faktisk av seg, og jeg vet ikke om det sier noe om mine lave forventninger at jeg blir litt glad bare av det? Selvsagt er hun sliten, jeg sier at vi kan ta det igjen, null stress, sier jeg. For akkurat nå er det jo ikke det, jeg har alt tatt fram reservemiddagen og satt i gang med å lage den, rutine preget av lignende erfaringer. Har allerede refokusert i hodet, det blir meg og en serie i kveld, og det skal bli hyggelig.
Det skjedde vel litt gradvis, at dette vennskapet fikk noen alvorlige riper. Har det mer på avstand nå, enn jeg hadde i vår. Kanskje har det også noe å si at jeg har innsett at det jeg faktisk har satt mest pris på i vennskapet vårt, ikke finnes der lenger. Det har nesten føltes som en kjærlighetssorg, at denne tidligere tette relasjonen har vært så vanskelig å opprettholde.
Så er det glimt der likevel, av det gamle oss. Det er bare det at innimellom der er det så mye rusk og grenseovertråkking at det føles veldig bittersøtt. Det er så komplekst dette kaosvennskapet, det finnes ingen enkle løsninger og det eneste som funker er å beskytte seg selv litt bedre, være litt i avstandsmodus og tross alt sette av tid til de andre, solide, sterke og mer ukompliserte vennskapsrelasjonene mine.
neverendingcircles 