Det er både fint og utfordrende med prosjekter. Livsprosjektet mitt, å lese alle bøkene på lista over 1001-bøker å lese før man dør, heller noenganger mer i retning av det siste – utfordrende. Heldigvis er det gøy også. Jeg liker at jeg blir introdusert for litteratur jeg ikke hadde funnet ellers, og at man kan finne et fellesskap, både med andre bloggere og i mitt tilfelle, min egen familie.

I vår leste jeg Rebecca av Daphne de Meuer, Americanah av Chimamamanda Adichie og Tiggerpiken – fortellinger om Flo og Rose av Alice Munroe.

I Rebecca møter vi jeg-personen, en ung kvinne da hun er kammerpike til en eldre dame. Tilfeldighetene vil ha det til at hun møter Maxim i det de ferierer. Han er en rik enkemann, betydelig eldre enn den unge hovedpersonen. De ender opp med å gifte seg og nyter fine hvetebrødsdager på bryllupsreise, men vel tilbake på godset Manderley blir ikke livet like lett. Hun sliter med å finne seg til rette, enkelte i staben elsket Rebecca, Maxims avdøde hustru høyt. Og hva skjedde egentlig med Rebecca, som tilsynelatende druknet under en storm for noen år siden?

Jeg har lest Rebecca en gang før, jeg har vage forutanelser om viktige scener og hva som egentlig skjedde gjennom hele boka. Disse forutanelsene mine ødelegger leseropplevelsen litt, det er jo en snedig bok, med god fortellerstemme og en finurlig twist på slutten. Stemningen i boka er grøsseraktig, som leser vil man videre og videre, vil finne ut av disse trådene som hele tiden viftes foran øynene på en.

Americanah elsker jeg. Det er en stor og mangfoldig roman, med hovedpersoner jeg begynner å bry meg om. Den handler om rase, det å flytte til et nytt land og oppdage rasebegrepet. Americanah er også en kjærlighetshistorie, og kjærlighetshistorien binder fortid og fremtid sammen på en god måte. Boka tar også opp psykisk helse og forskjeller i både levestandard og kultur Nigeria/USA/England. Jeg liker hovedpersonen Ifemelu, setter pris på selvstendigheten hennes, fortviles litt over selvdestruktiviteten hennes. Hun skriver en blogg og det må man jo bare like. Det beskrives også godt hvor utrolig vanskelig det er å flytte til USA og England. Det er tøffe kår og på ingen måte lett å overleve. Kultursjokket skildres godt. Det overrasker meg at jeg liker denne romanen så godt, da jeg har lest en annen av samme forfatter uten å føle den samme «forelskelsesrusen» overfor den boka. Noen ganger er det fint å gå inn med lave forventninger? Americanah er en slik bok der jeg synes det flyter så godt, jeg koser meg med hele boka, den kunne gjerne vart enda lenger, det er en fryd å lese en så god bok.

Jeg leser også «Historier om Flo og Rose», som er en novellesamling av Munroe. Novellesamlingen skildrer livet til Flo og Rose gjennom tretti år. Jeg liker hvordan Munroe skildrer livet ganske usentimentalt, selv om det ofte er tragisk. Det er historiene fra ekteskapet/det voksne livet som sitter mest igjen i meg.

Målet mitt i år er å lese 24 1001-bøker, jeg skal ikke lyve på meg og si jeg er godt i gang, men jeg er i hvertfall i gang. Heldigvis er det snart høst, den optimale boksesong. Jeg er optimist.