Etter å ha avsluttet en ganske ødeleggende relasjon tidligere i år, kan man trygt si at forventningene mine til menn generelt har vært lave. Jeg har på ingen måte trodd at alle menn er drittsekker, men jeg har hatt en motløs følelse av at jeg har en tendens til å treffe dem.

Heldigvis er det jo ikke slik. Jeg treffer jo fine fyrer også.

En av de som har gjort inntrykk traff jeg på et hostell i sommer.

Han er i fra Chile, jeg husker han som kjempehøy, men det er ikke helt sant, for han er ikke noe særlig høyere enn meg. Han smiler hele tiden, og jeg smiler med. Jeg setter meg alltid ved siden av han. Han er min magnet, det er det store smilet og det at han er så vennlig som jeg tiltrekkes av. Det føles naturlig, jeg blir ikke sjenert slik jeg pleier å bli da jeg liker noen, har ikke høye skuldre, det er ikke skummelt, det føles bare bra. Så rart at det er noen mennesker man føler seg avslappet med, mens andre gjør det helt motsatte.

Jeg spør han om han alltid har hatt en drøm om å reise jorda rundt? Han sier nei, han våknet bare en dag, sa opp jobben sin og tenkte at «it was just time!» Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Vi tuller med at vi skal gifte oss, han kunne tenke seg en rik kone fra Norge. Jeg sier at da får jeg en veldig kjekk ektemann og han rødmer, blir flau på ekte. Det slår meg at han er en av de første menn jeg har likt godt på lenge. Og det er deilig å kjenne den følelsen. Så tusler vi og kjøper en is, og det er verdens beste idé. Dagen etter reiser jeg hjem, og jeg skal mest sannsynlig aldri se han igjen, men jeg er glad for at han finnes.

 

Reklamer