Jeg skriver at jeg har funnet ut at jeg er skikkelig redd for slanger, haier, store bølger og virkelige tsunamier. Senere kommer jeg fram til at jeg er litt redd russere med halvlangt hår og manglende tenner også, men det er en annen historie.

Den første slangen jeg ser er død, jeg skvetter litt uansett, men det er ikke nok til at jeg blir skikkelig redd. Det er den andre, den levende, som gjør at angstnivåene mine skrus opp. Den er halvannen meter lang, den åler seg nedover den trange innkjørselen og har kursen rett for inngangen til villaen vår.

Vi diskuterer hva slags slange det kan være, kanskje det er en kobra? Det er nok en kobra. Hele resten av kvelden sitter jeg slangevakt, og tenker at den slangevennlige åpne løsningen inn til villaen er en meget dårlig ide.

Vi ser ikke mer til kobraen, men angstnivåene mine kommer ikke ned til normalnivå igjen. Det er som om jeg har justert opp bånnlinja for frykt. Jeg moter meg opp til å løpe, men tar fram laserblikket og zoomer etter slanger i veikanten, de liker seg i rismarkene. Skvetter som et helvete for hver overkjørte slange jeg ser. Google kan fortelle meg at det er seks giftige slanger på denne øya, og hvis man blir bitt må man vite hva slags slange det er for å kunne få riktig motgift. Blir jeg bitt er det altså ute med meg. Heldigvis blir ikke min skjebne slangedød denne gangen, men hvis jeg teller døde slanger har jeg persa i slangeobservasjon.

Haiene er en annen ting. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor vi må se videoer av haiangrep på vei til surfing, men det må vi visst. Jeg ser ingen haier i virkeligheten, men ekstremt mange i fantasien, de er i vannet og sniker seg rundt. Haier er ekstremt snikete.

Mitt største problem med surfingen er bølgene. Da jeg ligger der på magen på brettet, har snuta mot land og hører instruktøren rope «padle padle» føler dramatikeren i meg at det er en liten tsunami på vei. Det topper seg den dagen vi surfer på revet, jeg padler og padler, strømmen drar meg i den retningen jeg ikke skal. Selv om jeg padler panisk imot, blir jeg fanget i den sonen man ikke skal bli fanget i. Bølgene slår meg gang på gang. Jeg tar eskimorulla, men klarer ikke holde igjen brettet, bølgene er for sterke, de bare tar det med seg. Bruker masse krefter på å dra inn brettet etter hver bølge, legger meg oppå igjen, rekker å padle to tak, før neste bølge kommer. Jeg padler og griner. Tror vel ikke helt at jeg skal drukne, men alt føles så håpløst og jeg er så sliten. Etterpå, da vi sitter i båten igjen, og folk spør hvordan det har gått klarer jeg ikke la være å gråte, leppa skjelver ukontrollert og det jeg har aller mest lyst til er å gi etter og bare hulkegrine i et lite kvarter. Omgitt av mennesker jeg kun har kjent en uke får jeg meg ikke helt til å gjøre det, så jeg tar meg sammen på en lite vellykket måte.

Det løsner aldri helt, surfingen og meg. Jeg juger og smiler kanskje i det surfehostellguiden spør om jeg kommer til å fortsette med dette. Mest sannsynlig måtte jeg ha surfa daglig i månedsvis for å bli kvitt frykten min, og det vet jeg ikke helt om det er verdt.

Det er tsunamivarselskilt overalt. Det gir meg alltid en ekkel følelse, for det kan jo skje, ikkesant? Det første jordskjelvet kommer dagen jeg skal dra hjem. Det kommer på morgenen, jeg våkner av at senga rister. Det er ikke så kraftig at jeg får panikk. I jordskjelvserfaringsbanken min vurderer jeg det ikke til å være så alvorlig at jeg trenger å løpe ut. Tar allikevel på meg klærne, for et jordskjelv pleier å starte tanken på at det kan komme flere, og det er jo alltid mulig at neste er mer alvorlig. Heldigvis er etterskjelvene svake.

Jeg flyr senere den dagen, litt letta. Det jeg ikke visste da, var at dette jordskjelvet var det første av flere store skjelv, som har gjort store skader og tatt mange liv. Det siste som traff øya ble også etterfulgt av en tsunami. Jeg pleier å ha en distanse hver gang jeg leser om naturkatastrofer, men denne gangen er det akkurat som jeg kjenner det på kroppen. Tenk at noen har levd i mitt mareritt.

Reklamer