Jeg synes på mange måter at 2017 var et realt drittår. Jeg startet året i jobb på vestlandet, mens planen var å flytte hjem til kjæresten i februar/mars, for så å få meg en relevant jobb i Oslo. Jeg synes jobbsøkerprosessen var beinhard og det var mye usikkerhet i begynnelsen av året. Det at jeg egentlig trivdes godt med både jobb, venner og fjell på vestlandet gjorde at det ikke bare var en lett avgjørelse å skulle flytte hjem til Oslo igjen.
Forholdet mitt rakna kort tid etter at jeg kom tilbake til Oslo. Vi forsøkte å fikse det. Problemet er bare at hvis den ene parten er letta og glad for å ha fortalt, mens den andre er helt knust over hva den andre har gjort, er det vanskelig å møte hverandre. Han var ikke villig til å gjøre de forandringene jeg trengte for at jeg skulle ha det bra. Og for meg var det helt umulig å slippe de kravene. Vi brukte litt tid på å gjøre det endelig slutt, det var vanskelig å gi slipp for oss begge. De månedene er noe av de tøffeste jeg har gjennomgått og jeg var så utrolig lei meg. Omtrent samtidig fikk jeg meg en ny, relevant jobb i Oslo-området. Selv om det var tøft å skulle møte opp og bli kjent med ny jobb, kollegaer og rutiner midt i en kjærlighetssorg var det også det eneste stedet jeg kunne få puste litt og ble tvunget til å fokusere på noe annet.
Den jobben var noe av det beste som skjedde meg i 2017. Hadde noen fortalt meg hvem jeg kom til å jobbe for, for bare et år siden ville jeg ikke trodd det. Jeg føler meg både takknemlig og ydmyk over å være en del av et så godt team. Så gjør det meg heller ikke så mye at jeg jobber da de fleste andre har fri. Jeg er så heldig å elske det jeg driver med, de aller fleste av dagene.
Jeg reiste mye i 2017. Jeg har besøkt Roma, Kroatia og Rhodos. Seilferien i Kroatia føltes som et bevis på at jeg kunne være selvstendig. Jeg dro helt «alene», men på en organisert tur er det jo litt begrenset hvor alene man faktisk er. Her møter jeg en tysker som blir forelska i meg og får selv et godt øye til en australiener. Den siste dagen er det bare meg og australieneren og vi går sammen hele dagen. Jeg forbanner litt at jeg ikke uttrykker meg like godt på engelsk som på norsk, men det er uansett en god tone og kjemi, vi drikker øl og han klemmer meg idet han skal gå. To svette kropper mot hverandre og han kysser meg i hårfestet og det er det kysset som har føltes mest intimt og sensuelt på hele året. Jævlig synd at det er så langt til Australia.
Høsten kommer og jeg er tilbake i jobb. Finner meg ganske fort til rette på rommet i det nye kollektivet, det føles som et hjem ganske fort. Det er jo ikke alltid det føles sånn. Føler også at jeg finner litt tilbake til meg selv. Humøret er mer stabilt og det tidvis turbulente forholdet jeg var i, har nok påvirket meg mer enn jeg har trodd. Usikkerheten og tidvis utryggheten er ikke der lenger, det er jo bare meg. Og jeg er jo ganske trygg.
Allikevel er det å komme over noen på ingen måte en lineær prosess. Jeg innser at jeg har trodd det, og derfor ble det litt vanskelig å kjenne kjærlighetssorgen i høst igjen. Samtidig er det jo naturlig, da min ekskjæreste tross alt var den viktigste personen i mitt liv i over to og et halvt år. Jeg tar meg i å ville sende melding og fortelle hva som har skjedd på jobb, for å få anerkjennelse og skryt. Jeg savner å ha noen som ser på meg med det blikket – det «jeg elsker deg» blikket.
Jeg dater andre. I begynnelsen føles det helt feil med alle. De passer ikke. Det føles som et puslespill der jeg forsøker å trykke brikkene på rett plass, selv om kantene er helt feil. Det er ikke de rette armene som hviler rundt meg, samtalene kjeder meg. Det endrer seg på slutten av året, da jeg faktisk treffer en jeg blir interessert i. Jeg blir rett og slett litt forelsket, men det hele føles som et ganske usikkert prosjekt. Det kommer jeg sikkert til å finne mer ut av i 2018.
Høsten 2017 finner jeg også løpegleden for fullt. Jeg vil bare løpe løpe løpe. Heldigvis har jeg lært meg å begrense meg, så jeg klarer å finne balansen. Jeg stiller til start i et løp – det er en 5 km. Jeg føler meg fantastisk og går dessverre ut som en tulling. Det er nærmest en nær-døden opplevelse. Tiltross for det blir det en ok tid, langt under der jeg hadde som mål. Det er kjempegøy og motiverende og jeg melder meg på et 10 km løp, men dessverre blir jeg syk og kan ikke delta. Jeg tror 2018 kommer til å bringe nye fine løpeopplevelser.
Selv om 2017 på mange måter ikke går inn i historiebøkene som tidenes beste år, har det kanskje lært meg at med forandring kommer også nye muligheter. Det høres ut som en klisje ut av en annen verden, men det er også sant. Jeg håper på mindre kjærlighetssorg i 2018, fortsatt trivsel på jobb, at jeg får lest mange gode bøker og at jeg er frisk så jeg kan få løpt så mye jeg vil. Dessuten må jeg ta meg sammen, kutte ned på take-awayen og finne tilbake til kokken i meg. Den er jo der, selv om jeg er singel.
neverendingcircles 
Jeg synes egentlig 2017 ser ut til å ha gjort det godt, jeg. Tviler ikke på at det har vært jævlig mens det stod på, men kanskje det var nødvendig for at du skulle få det bedre på lang sikt?
ønsker deg et supert 2018 med masse bøker og fine løpeturer! Jeg har også endelig begynt å løpe og trene igjen (etter mange år hvor jeg har måttet prioritere å fikse tankene og ikke kroppen), og det føles så BRA! Til våren har jeg planer om å klare å løpe 5km uten å dø – haha
Tja, jeg vet ikke. Av og til føles det ut som om jeg har tapt en av de varmeste personene jeg kjenner, og det er ikke så gøy. Men de fleste dager er livet fint, tross alt.
Så bra at du har begynt å trene og at det føles fint! Det er veldig viktig i mitt liv. Jeg har troa på at du klarer målet ditt! Savner å lese bloggen din forresten!
Ja, fy søren, akkurat det Anaruh sier: Du opplevde en nødvendig forandring, en avslutning på noe som ikke var det beste for deg. Om ikke DET er en bra ting med 2017, da vet ikke jeg! 🙂 Måtte 2018 bli udelt positivt!
Takk! Jeg tror ikke jeg tørr å håpe på udelt positiv, men jeg håper på mange gode dager.
Så klart vondt og tøft når ein står midt oppi det, men høyrest ut som om det har blitt betre. Stå på med både løping, lesing og jobb, gode deg. Håper 2018 blir eit fint og strålande år! 😀
Det går opp og ned og opp og ned. Så får man gjøre det beste ut av det!
Det er rart korleis eg kjenner meg igjen i det du skriv. For meg tok det to år der bølgedalane var skikkelig djupe, men med stadig lengre mellomrom. Dei kan komme innimellom fortsatt, men med ganske lite tyngde og meir ei sånn «eg saknar det eg trudde vi var, og den eg trudde du var», og mindre konkret enn før. Eg har vel kanskje også møtt nokon, men eg kjenner også på at det er litt vanskeleg å tru på det, å orke å legge energien i det og prøve med heile meg. Så kanskje det ikkje går denne gongen, men eg nærmer meg iallfall eit eller anna.
Livet ellers er fint, og eg leiter etter nye stadar å løpe heile tida.
Det er nesten litt fascinerende da man tror man er over det verste, også bare treffer det deg igjen, sånn sjukt hardt. Men det blir jo bedre med tid. Og man kan gjøre de lure valgene. Som å være med gode venner og løpe og ikke la seg selv bli altfor melankolsk.
Jeg synes det er bra at livet ditt er fint og at du koser deg med løpinga!