Advarsel: dette er bare syt.

Dette er tydeligvis en periode i livet mitt der det meste skal gå galt. Ironisk nok krasja datamaskinen min da jeg begynte på dette innlegget – det er betegnende nok på hvordan det føles å være meg i det siste. Ingenting skal gå på første forsøk.

  • La meg utdype i noen eksempler:

Jeg skal være trener 1. mai og har ikke fått beskjed om at jeg trenger egne nøkler. Og nøklene de må hentes. Og det har ikke jeg mulighet til. Så da kommer noen med nøklene til meg og jeg forsøker å låse opp døra i et kvarter før jeg skjønner at jeg ikke har riktige nøkler.

Jeg kom hjem fra drømmejobben i vest til en kjæreste som har tatt en rekke tvilsomme valg i det siste. Jeg er ikke videre imponert og drømmer meg tilbake til de fine månedene i regnværsland.

Jeg får ikke de beskjedene som alle andre har fått i ny jobb. Etter over en måned i ny stilling burde ting falle mer på plass, men det er tydeligvis en del igjen å jobbe med her. Dette henger vel sammen med kollegaer som ikke følger opp det de sier og lar meg være den som har ansvaret – enda det aldri var mitt i første omgang.

Jeg klarte å få en infeksjon som inneholdt alt det verste i verden: oppkast, halsbetennelse og feber. Hah! Tar alt i en gang jeg. Enda morsommere er det at jeg tydeligvis ikke ser spesielt syk ut – legen som tok imot meg for sykemelding (selvfølgelig etter at jeg måtte krangle meg til en legetime i fin «goddag-mann økseskaft» stil), trodde egentlig ikke jeg var syk. Han så på resultatet av testene mine og skrev ut medisin og sykemelding med overrasket mine. Selvfølgelig viser sykemeldinga feil arbeidsgiver – så jeg må reise tilbake en gang til.

Min bestevenninne som jeg har hatt stor glede av i Oslo, fikk selvfølgelig den stillingen typ lengst nord i Norge. Som jo er fint for henne, og dødskjipt for meg. Jaja, vi kan jo sees i juleferien da. (Noen som har noen venner til overs i Oslo? Jeg vil gjerne gå turer i skogen, spille beachvolleyball, ta en kaffe på løkka og diskutere litteratur og miljø.)

Jeg har vært på et trenerkurs som egentlig ga meg mest lyst til å kutte ut organisert idrett og bare leke. Det er ikke foreleserne sin skyld. Men det er dessverre altfor mange innen (min) idrett som har et etter min mening utdatert syn på idrett, bevegelsesglede og læring. Jeg er ikke spesielt enig i tidlig spesialisering og en holdning om at utøvere må tåle å høre at det de gjør er skikkelig dårlig. Uansett om de også får høre det da de gjør det bra. Neste gang vi møtes skal jeg slutte å leke forsiktig og komme med oppfølgingsspørsmål av typen: «hva slags forskning er det du legger til grunn for en slik trenerfilosofi», «hvordan mener du at dette synet fremmer læring og mestring?» eller kanskje bare som den tidligere foreleseren min sa: «SHOW ME THE GOD DAMN DATA!!!» Tror ikke den nettverksbygginga mi går så veldig bra – men så er det jo spørsmål om hvem man ønsker å ha i nettverket sitt også da.

Alt dette resulterer egentlig bare i at jeg er dødsirritert på voksne mennesker om dagen. Ikke kan jeg trene en gang på grunn av den helvetes infeksjonen, kanskje det hadde hjulpet på humøret. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å trene heller, jeg vil bare gjøre morsomme ting – sånn som å være inni en sånn ball og løpe rundt og treffe andre som er inne i en sånn ball – det kunne jeg tenkt meg. Jeg kan også tenke meg å padle kajakk og spille beachvolleyball. Og en tur i skogen er heller aldri dumt. Men det er jo litt uaktuelt akkurat nå, så jeg får legge meg tilbake på sofaen og se på en serie.

For dere som leser bloggen fordi den handler om bøker: jeg leser heller ingen bøker om dagen. Kanskje til sommeren.

Advertisements