Desembermørket tærer på meg. Hver morgen da jeg går til jobb blir jeg litt sånn «er det virkelig så mørkt?» De verste dagene der skyene har hengt tungt har det føltes grått hele dagen. Da klokka er 16 og det er på tide å gå hjem igjen er det like bekmørkt og samme følelse slår meg.

Det virker veldig lenge siden, men det er jo egentlig ikke det. Det er ikke lenge siden den fantastiske høsten! Høsten i år er den fineste jeg har hatt på vestlandet. Jeg har utnyttet det så godt jeg har kunnet og har vært hyppig ute på tur. Det har vært både fint, slitsomt, tungt, skummelt (litt høydeskrekk hehe), bra, ensomt, sosialt og fantastisk. Jeg føler på mange måter jeg har gjenoppdaget gleden jeg har av å være ute i naturen.

Jeg har vært flink til å si ja da andre har invitert meg med, men jeg har også utforsket nærmiljøet alene. Sett muligheter og kommet meg avgårde. Jeg har gått på tur med venner og bekjente, jeg har blitt med søstera mi ut til det fine punktet ved fjorden, jeg har sittet på toppen av et fjell mamma aldri trodde hun skulle klare og komme opp på og jeg har holdt på å blåse bort på en av toppene borti her. Jeg har kjent det svi i beina og lungene, jeg har vært sulten og lei, men også kjent på overskudd og energi.

Jeg har vært fylt av takknemlighet over den vakre naturen og virkelig følt meg heldig som kan få ha sånne opplevelser.

img_2048

 

Advertisements