Et kjapt blikk på statistikken på goodreads forteller meg at det eneste jeg har lest i år er romaner. Greit nok at jeg har lest relativt mange av dem, men sjangermessig er variasjonen liten. Det eneste som skiller seg litt ut er den ene biografien jeg har lest.

Jeg er veldig fan av at lesing skal være lystbetont, allikevel tenker jeg at noen ganger kan det være en god greie å gå utenfor komfortsonen sin. Det kan jo tross alt gi en god leseropplevelse.

Vi kan jo starte å snakke om noveller. For nå er det faktisk slik fatt at jeg knapt husker sist jeg leste en novellesamling. Faktisk er jeg litt i tvil om jeg i det hele tatt har fullført en. Tror jeg har et par stående halvlest i bokhylla hjemme. Dette er jo nesten litt flaut. Og her kommer neste års mål på banen, jeg skal lese flere novellesamlinger.  Ser for meg at jeg må starte med noe som er allment godt likt, sånn som «Håndbok for vaskedamer», «Menn som ingen treng» og «Kan jeg bli med deg hjem.»

Når det gjelder dikt er jeg også veldig lite belest. Her vet jeg med sikkerhet at jeg aldri har fullført en eneste diktsamling. Dette betyr jo ikke at jeg aldri leser dikt – men det skjer gjerne mer sporadisk og er enkeltdikt fra ulike forfattere. Det kan jo være interessant å få med seg en diktsamling, kunne oppleve en rød tråd og se helheten mer enn det enkeltdikt gir. Det realistiske her er også å gå for trygge førstevalg. Jeg er for eksempel nysgjerrig på Ruth Lillegravens «Sigd» og ser for meg at det er noe jeg kan like.

Et av litteraturmålene for 2017 er dermed å lese minst 3 novellesamlinger og minst 3 diktsamlinger. Ikke de mest hårete målene kanskje, men allikevel vil dette bidra forsiktig i retning av å utvide min horisont innen litteratur.

Advertisements