Åh du vet. Den vanlige nervøsiteten. Litt glefsende til støtteapparatet som bare vil godt. Usikker på formen. God nok for sub50 eller var treningsgrunnlaget litt tynt? Med de gode unnskyldningene i bakhånd: overtid og dårlig formtopping, måtte tross alt gå opp et fjell på jobb to dager før løpet. Folkemengden. Varmen. For mye grus. Dårlig drikketeknikk i fart. De mentalt tunge første kilometerne. De fysisk tunge siste kilometerne. Konkurransegleden.

Slik. Det var 10 for Grete oppsummert i stikkordsformat.

Hvis jeg skal utdype litt mer kan jeg fortelle at jeg som vanlig var pessimistisk før start. Denne pessimismen holdt seg 3-4 kilometer inn i løpet, før jeg ga slipp på (nesten) alle tanker om tidsmål og sub50 og glitter og ære. Jeg slappet mer av i hodet og følte jeg fant flyten på en bedre måte. Det ble mye morsommere å løpe løp. Og det var jo tross alt hovedmålet.

Fikk det ganske tungt rundt 7 kilometer. Tok meg sammen igjen de siste 2, selv om jeg hadde ganske mye mental sutring for meg selv i sløyfa om Karl Johan. Heldigvis var det for mange folk og for nærme målgang til at jeg kunne vurdere å høre på stemmen som foreslo litt rask gange.

Klarte å mobilisere til en fartsøkning inn mot mål og slo sidemannen i spurten. (Viktig seier.) Kom meg fort, spiste bolle og banan og traff støtteapparat igjen. Pulsklokka viste at jeg var et stykke i fra å klare sub50, men jeg ble ikke så lei meg over det. Det viktigste var følelsen av et godt gjennomført løp og gleden av å være med i konkurranse igjen.

Den offisielle tida viste seg å være ganske mye bedre enn hva pulsklokka fortalte, til min overraskelse og glede. Helt i nærheten av sub50 og pers! Hurra!! Det er måloppnåelse for meg.

Uavhengig av løpet og tidsmål tror jeg det beste med det her er at jeg har hatt en fornuftig opptreningsperiode og unngått skader. Formen har også kommet seg radikalt siden starten av juni, det er gøy å se og kjenne forbedringene. Planen nå er å opprettholde de gode treningsrutinene og kjenne på treningsgleden.

Advertisements