Stikkord

, , ,

I år har jeg hatt et litt større fokus på å lese litteratur fra lista «1001-bøker du må lese før du dør» enn tidligere. I tillegg til samlesing i lesesirkelen til Line, skal jeg komme igjennom en del på egenhånd. Det er et morsomt og ambisiøst prosjekt, og 1001-appen min beregner at jeg er ferdig da jeg er 79 år gammel. Hvis jeg fortsetter å lese 2 bøker i måneden da.

Det blir ikke fullverdige omtaler fra alle bøkene, men jeg tenkte det kunne være fint å ha noen samleinnlegg. Det her er jo tross alt et ganske stort prosjekt som fortjener plass på denne etterhvert så litteraturorienterte bloggen.

Her følger noen ord om fire 1001-bøker jeg har lest i år.

Magikeren av John Fowles. Hovedpersonen i boka er den unge engelskmannen Nicholas Urfe. Han tar en post som lærer på en gresk øy. Han har lagt bak seg et forhold til australianeren Allison. De brevveklser, men glir fra hverandre. Nicholas finner den greske øya ekstremt kjedelig og blir deprimert og desillusjonert. Møtet med den greske millionæren Maurice blir et vendepunkt. De utvikler et spesielt forhold. Samtidig blir Nicholas dratt inn i Maurices psykologiske spill og klarer ikke skille hva som er virkelig og ikke. Han forelsker seg i Lily, men vet ikke om hun er en psykiatrisk pasient eller bare fanget under Maurices klør. For å gjøre det hele enda vanskeligere møter han Allison igjen, og tilbringer en fantastisk helg sammen med henne. Nicholas er forvirret og synker bare lenger og lenger inn i uvirkelighet.

Dette er en stor roman! Har ikke lest noe lignende. Den er kompleks og består av mange ulike historier og mennesker, og i tillegg har den et preg av detektivhistorie over seg, noe som fungerer godt og gjør det til en spennende bok. Samtidig stiller denne boken spørsmål til hva som egentlig er sannhet og virkelighet i vår eksistens. Et interessant og tidvis frustrerende verk, jeg som leser aner heller ikke hva som er sant og virkelig her.

***

Hjelp fra fremmede av Ian McEwan. Dette er en kort roman om et engelsk par på ferie på en øy. Mary er skilt og har to sønner fra tidligere, men er nå sammen med Colin. De har et godt forhold, men kjeder seg raskt på øya. En kveld møter de Robert, som tar de med på en bar, og senere til huset sitt der de møter hans kone Caroline. Vi får høre deres bakgrunnshistorie, og raskt får Mary og Colins ferie en uhyggelig twist.

Dette var midt første møte med Ian McEwan, og jeg kan godt forstå kallenavnet «Ian MacaBre». Det ble litt vel voldsomt for meg og det blir nok en god stund før jeg tar opp en roman til av han.

***

Den hemmelige historien av Donna Tartt. Richard flytter til Hampden og blir medlem av en spesiell studiegruppe. De studerer gresk under den eksentriske, men dyktige Julian. Gjengen består av Francis, tvillingene Charles og Camilla, Henry og Bunny. Under en seanse har de fire første drept en mann. Bunny oppdager det og blir raskt en trussel for de andre. Han skildres bortskjemt og usympatisk. Richard har fått kjennskap til drapet, og det er også til han Bunny først betror seg og viser at han har blitt en alvorlig trussel. Hva skal de gjøre? Og hva blir konsekvensene?

Jeg hadde egentlig ganske høye forventninger til denne, fordi jeg syntes «Stillitsen» var en av de bedre bøkene jeg leste ifjor. Dessverre innfridde den ikke. I perioder er den direkte kjedelig. Det er ekstremt mye skildring av fyll og setningen «han/hun tar seg en sigarett» forekommer tusen ganger kjennes det som. Det blir for mye, leseren har skjønt hva slags miljø det er snakk om og det er ikke behov for alle disse gjentakelsene. Boka har heldigvis sine gode sekvenser, noe som redder den fra totalt slakt.

***

Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo. Tora er ei ung jente som bor sammen med sin mor Ingrid og sin stefar Henrik i Vesterålen. Handlingen er lagt etter krigen, og Tora er tyskerunge. Hun blir misbrukt av sin stefar og kjenner på skam og fortvilelse. Toras mor sliter for å få endene til å møtes og klarer ikke gi Tora kjærlighten og bekreftelsen hun trenger. Heldigvis er ikke alt mørkt. Lyspunktene har Tora sammen med sin tante Rakel og hennes mann Simon. Hun dagdrømmer også om sin egentlige far og sin farmor, som jo må elske henne? Det blir en nødvendig virkelighetsflukt i et hardt liv.

Dette er første bok i en trilogi om Tora. Det er mye tragedie, men heldigvis lyspunkter også. Og det er nettopp her Wassmo er flink – hun skildrer begge deler like godt og som en naturlig del av historien. Hadde alt bare vært svart tror jeg det hadde blitt en tøff roman å komme igjennom. Boken er i underkant av 200 sider, og den kunne gjerne vært lengre, for å få et fyldigere inntrykk av både Tora og bipersonene. Ettersom dette er starten på en trilogi er det grunn til å tro at dette kommer i de neste bøkene.

Advertisements