Jeg gjør det i år igjen, melder meg på 10 kilometeren under Oslo Marathon. Så overtaler jeg dansken til å gjøre det samme.

Jeg er bedre forberedt enn i fjor, løper mer i forkant og forandrer også treninga fra et intervallpreg til å løpe mer langkjøring. Det er jo tross alt det jeg skal gjøre i konkurransen, så da er det greit å øve litt på det.

Målet er å perse. Selvfølgelig. Prøveløper tre runder rundt Sognsvann og skjønner at det kan jeg klare. Sier til alle rundt meg at jeg er fornøyd med å løpe sub55, mens det egentlige målet er å nærme seg sub53.

Uka i forkant synes jeg at jeg bærer litt preg av pre-forkjølelsessymptomer. Våkner med litt groggy hals og sovner litt tett i nesa. Løpsdagen kommer og jeg skal ikke løpe før til kvelds. Vi rusler litt på Løkka og jeg offer meg over tunge bein i trappene på vei hjem. Mulig at den formen ikke er så god likevel?

Det skjer alltid. Den der kjente konkurransekriblinga. Selv om jeg tidligere på dagen har tatt det veldig med ro og kjent litt på følelsen «å bare bli ferdig med det», er ikke det tanken da jeg står der sammen med alle de andre med startnummer på brystet. «Her skal det perses», tenker jeg og beina er plutselig helt lette og raske. Starten går og det er litt flaskehalser, man må tenke litt over hvor det er gunstig å løpe, for det er fort å bli fanget inn bak noen som holder et litt treigere tempo enn det som skal til for persing.

På det første kilometerskiltet jeg får øye på, står det 3 km. Tanken som farer igjennom hodet sier: «har det kun gått 3 km?» Dette kan bli slitsomt. Så tar jeg meg sammen igjen, men får en liten knekk ved 5 km, før jeg tenker for meg selv at «beina bare flyr jo» ved 7 km, før de siste to kilometerne ikke bærer preg av samme lystighet. Tror tanken der var at «den her løpinga er det bare å slutte med», fordi man må ha det vondt over så veldig mye lengre tid enn det jeg er vant med og som i det hele tatt er fornuftig.

Klarer å samle de siste kreftene til en ørliten spurt på slutten, før jeg må ha noen sekunder i tvekroket posisjon over mållinja, får premie om halsen og boller og sjokolade og iskaffe. Tida jeg har løpt på er litt over 51 minutter og det er jo til og med raskere enn den målsetningen jeg ikke har fortalt til folk! Så da blir jeg glad og nesten litt irritert også, fordi det er så nærme sub50. Det er noe med de tallene altså. På trikken på vei hjem googler jeg Hytteplanmila, så jeg glemmer visst raskt hvor vondt jeg hadde det underveis. Uheldigvis krasjer den mila med et avtalt teaterbesøk, så sub50 får vente til neste år.

Reklamer