Det er to typer høstmennesker. Det er de som jubler og elsker høsten og hyller alle fargene og den friske lufta. Så er det typer som meg. Som sukker litt inni meg, prøver å holde på spiriten, jovisst er fargene fine, men det er også mørkere, kaldere, vanskeligere å stå opp om morgenen og vanskeligere å være glad.

Høsten er en ting, jobben og det å være ny er andre. Det er vanskelig å vite da man er nyutdannet hva man faktisk vil jobbe med. Dessuten har man presset hengende over seg, man må få seg jobb og det er ikke alltid like lett uten erfaring å vise til. Forøvrig et snodig paradoks – hvordan skal man få erfaring hvis ingen ansetter en? Uansett – jeg er ikke fornøyd i min jobb, en følelse jeg garantert deler med en god del flere. Jeg får ikke brukt all den kompetansen jeg har. Det er viktigere for meg enn jeg kanskje trodde på forhånd. Hva gjør man da? Holder ut og tenker at det kommer til å bli bedre – for det er jo tross alt et prosjekt i startfasen og endringsarbeid tar tid. Eller skal man rett og slett søke nye jobber?

Hva vil jeg på sikt da? Jeg tror jeg vil ta en Dr.grad eller undervise på universitet eller høgskole. Litt av problemet er vel at jeg gjerne vil ha klart dette innen jeg er 26. Det er vel bare å innse at de færreste klarer det. Og med tanke på hvor mange år jeg har igjen i arbeidslivet er det jo ingen hast. Etter hvert som man blir eldre blir man jo også automatisk mer attraktiv på arbeidsmarkedet.. Problemet akkurat nå er at jeg ikke er fornøyd. Og det er en vanskelig følelse å gå rundt med. Jeg vet heller ikke hva slags grep jeg skal gjøre for å forbedre dette, så jeg er litt frustrert.

Så er det jo dette med å være ny da. Kanskje hadde det vært enklere å godta en middels arbeidssituasjon hvis jeg hadde hatt mange venner og masse gøy som skjedde utenom jobb. Det kan være tøft å være ny, spesielt da man ikke automatisk klaffer med kollegaene sine – det er jo tross alt der man tilbringer mesteparten av dagen. Det er greit å være realistisk på at det tar tid å få venner og nettverk. Nå har jeg også engasjert meg mer i aktiviteter selv, det er lite trolig at mine fremtidige venner banker på døra mi helt av seg selv. Det løser seg.

Greia med å være på et punkt der ikke alt er som det skal, er jo tross alt at alt går over. Så er det bare å puste inn og huske det.

Advertisements