Når blir et nytt sted egentlig et nytt hjem? Er det da man går innom lokalavisa på den sedvanlige morgenrunden med nyheter? Er det da man hilser på naboen? Finner frem uten leting i matvarebutikken? Har funnet frem til favorittsteder?

Jeg har bodd i Oslo i fire uker og det er ikke hjem enda. Har kjent den spente stemningen i magen de første dagene på jobb, følt frustrasjonen over å være ny, alt man skal lære i en splitter ny jobb. Førsteinntrykkene har vært mange og det samme gjelder antall navn og lære. Det er en stor arbeidsplass, mange å ha oversikt over og jeg tipper at jeg er kommet til desember før jeg har full kontroll. Det er fortsatt nye ting å lære, men hverdagsrutinene er på plass og det gjør det lettere å være meg og komme i gang med det som blir mine arbeidsoppgaver.

Jeg har alltid sett på meg selv som et åpent og fordomsfritt menneske. Det er overraskende at jeg har blitt nødt til å gå så mange runder med meg selv som det jeg har gjort. Det er tydelig at jeg har noe å jobbe med. Har oppdaget låste forventninger til hvem jeg skal være, hvordan nabolaget skal være og ikke minst hvem som passer som partner og venner. Kanskje jeg har blitt en utdanningssnobb, kanskje er jeg påvirket av at media forteller meg at like barn leker best. Det er å sette begrensninger for seg selv. Er vi ikke alle mennesker i samme verden, burde ikke det være nok til å gå inn med et åpent sinn? Jo.

Jobber med å bli kjent i Oslo og her er det endel å ta tak i. Det sier seg selv at hvis man tidligere kun har vært på Karl Johan så er det mye igjen å oppdage. Den nye teknologien redder meg mer enn en gang, det er bare å klikke adressen inn på kartet, sette i øreproppene og la seg guide. Fantastisk. Marka har allerede blitt en favoritt som jeg bruker flittig, og jeg har gått meg bort nok ganger til å ha blitt litt kjent.

Oslolivet – du er fint så langt, og jeg tror du bare kan bli bedre.

Reklamer