Jeg har gått inn i en post-masteroppgave-tilstand. Har den rastløsheten i kroppen man får da store prosjekt er over. Dette prosjektet har vart over et år, og det er ingen hemmelighet at jeg har en tendens til å gå litt opp i prosjektene mine. Dette har ikke vært unntaket, året har brakt med seg mye jobbing. Tanken om å la «helg være helg» røk allerede første helga og sånn har det stort sett gått resten av året også. Det skal ikke stå på arbeidsmoralen.

Den vanskeligste perioden kom på høsten, analysene gikk ikke min vei og jeg klarte ikke skjønne hvorfor. Etter en måned og mange mail senere løste det seg – det gjør jo som regel det. Ellers skrev jeg teori og leste valideringsartikler, hadde litt analyseangst og startet det nye året med å face den. Hadde noen fortalt meg i januar hvor mange ganger jeg skulle ende opp med å gjøre den analysa tror jeg at jeg hadde tørna. Påsken kom og tilbakemeldingene på førsteutkastet gjorde det klart at her var det en god del jobb igjen – det ble en intensiv periode.

I juni sendte jeg oppgava til meg selv for sikkert gang nummer hundre og smilte litt da jeg leste overskriften: 🙂 et veldig godt utkast. Det føltes surrealistisk å skulle gi den fra seg. Jeg leste den og tenkte at tenk at jeg har fått til noe så bra. Det er det beste jeg noensinne har gjort og i dette året har den føltes som en redningsbøye mer enn en gang. Det føltes som jeg overlevde de første ukene med kjærlighetssorg fordi jeg kunne gå på skola, åpne statistikkprogrammet, koble ut hvor vondt jeg egentlig hadde det og kun fokusere på å få tallene til å gi mening. Så kom det noe godt ut av statistikken også.

I løpet av et slikt år er tankene ofte innom hvor godt det skal bli å levere. Allikevel kom aldri den følelsen for meg da jeg faktisk leverte. Det føltes rart og tomt og jeg kjente på hvor sliten jeg egentlig var. Et par uker senere hadde jeg muntlig forsvaring. Jeg fikk et inntrykk av sensor som supersmart. Han refererer til to av de fremste forskerne på feltet i Norge som «de gutta der» i en kameratslig tone og jeg føler meg en smule liten der jeg står med forskningsresultatene mine. Allikevel går det så bra som det kan gjøre og jeg overser hånda som strekkes ut til et gratulasjonshåndtrykk og gir heller en knusende klem.

Advertisements