De fleste har vel en som han. En man har fulgt litt på avstand, beundret og kjenner akkurat godt nok til at det er mulig å drømme seg litt bort. Vi har truffet hverandre sporadisk de siste årene og nå sitter jeg og dagdrømmer om de tre ungene vi skal ha. Ser for meg en travel, men givende hverdag, der han er engasjert far som følger opp de tre små – det er i den bane tankene går.

Plutselig dumper det ned noen ved siden av meg, jeg snur meg og selvfølgelig er det han som akkurat spilte hovedrollen i dagdrømmene mine. Puster ut og sier til meg selv at jeg må ta meg sammen og i hvert fall prøve å fremstå som et normalt menneske. Smiler og veksler noen ord, og kommer på det jeg har en tendens til å glemme; han virker litt kald og lite imøtekommende, det er ingen samtale som glir lett eller ertende glimt i øyet. Jeg har opplevd det også, men kun da han bestemmer seg for å skru på sjarmen, og det er tydelig at det ikke er i dag. En konklusjon fra tidligere demrer: noen egner seg best i dagdrøm-format, og han er en sånn.

Det var en fin virkelighetsflukt så lenge det varte.

Advertisements