Sesongens hovedmål er overstått og gjennomførelsen har blitt tygget på en stund. Jeg gikk inn i konkurransen med ekstremt lave skuldre, vel vitende om at treningsgrunnlaget i 2014 ikke var noe å skryte av. En viss pekepinn på formen fikk jeg på generalprøven to uker tidligere og målsetningen var derfor å gjøre det bedre enn det.

Den største muligheten for en god prestasjon lå i den første øvelsen. Selv om jeg formmessig har vært bedre før, har teknikk mye å si her. Det er så lett å begynne og stresse og det funker ikke. Har tidligere hatt et veldig ambivalent forhold til denne øvelsen, nettopp på grunn av dette. Nå har jeg knekket noen koder på trening og fokusert kun på teknikk, ikke fart. Derfor hadde jeg de samme arbeidsoppgavene under konkurransen, det var utelukkende det jeg skulle tenke på. Dette fungerte veldig godt og en ny personlig rekord var et faktum. Som vanlig veldig gøy og perse – og i hvert fall når man egentlig ikke helt tror det er mulig! Resten av øvelsene den dagen gikk så som så – mer i tråd med reell form.

Pers skaper forventninger til neste øvelse – dessverre innfris de ikke, mye på grunn av egen sløvhet. Jeg kommer nesten forsent til start, ødelegger utstyr og får en heller stressa opplevelse. Absolutt ingen optimal oppladning, jeg er fan av å ha tid i massevis og ha alt under kontroll. Selv om det ble ganske langt unna pers denne gang, var det likevel nest best resultat i karriera. Etter at den umiddelbare skuffelsen la seg, fikk jeg ting litt mer i perspektiv og var veldig fornøyd med det. Tok med meg en liten pers i en øvelse jeg ikke satser på samme dag og kunne gå til bankett glad!

Den største overraskelsen kommer dagen etter. Dagen etter bankett pleier det å være utfordrende nok å varme opp, langt mindre konkurrere. Til tross for at jeg tok en relativt tidlig kveld dagen før, er ikke kroppen på topp. Etter litt lett løping består hovedparten av oppvarminga av tøying og det eneste målet jeg har er overlevelse. Derfor tror jeg nesten ikke på det – da jeg skjønner at jeg har persa og at denne øvelsen plutselig ble min beste under hele konkurransen. For det skal jo ikke være mulig?!

I etterkant står jeg igjen med følgende lærdom:

1. Teknikk betyr av og til mer enn fart og form.

2. Jeg gjør det alltid best under viktige konkurranser – det viser seg gang på gang, selv om jeg på forhånd ikke tror det.

3. Jeg har tidligere følt meg i nesten bedre form uken etter konkurranse- så jeg mistenker at jeg trenger en god og lang periode med lett trening for å oppnå optimal superkompensasjon. Med forkjølelsen i forkant hadde jeg ikke et annet valg enn å ta det med ro, dette kan ha vært en fordel. I tillegg må jeg fremover eksperimentere litt mer med hva som er den beste oppvarminga for meg. Tidligere har jeg vært god og gjennomvarm og hatt minst 20 minutter med oppvarming. Etter så gode resultater med veldig lett oppvarming, så kan det hende jeg faktisk responderer bedre på dette.

Hva nå? Det lurer jeg på også. For det første blir det godt å trene seg opp igjen og prioritere akkurat det jeg har lyst til å gjøre, i stedet for å ta hensyn til konkurranse og spesifikk trening. Dette resulterte i at jeg forrige uke debuterte på gruppetimer for første gang dette året, og jeg blir igjen imponert over supermenneskene som driver med dette på fast basis. Det finnes utrolig mange godt trente jenter som befinner seg i salene på treningssentre rundt omkring. Jeg tar av meg hatten og innser at jeg ikke har den selvdisiplinen som trengs for å følge dem. Til tross for dette er det gøy med variasjon og treningslysten er der, selv uten et spesifikt treningsmål i sikte. Og det er det viktigste for meg.

Reklamer