Jeg har funnet arvtageren min. Kommer over han helt tilfeldig, han skal være her i tre år og jeg kjenner at jammen får han fine tre år – jeg er misunnelig. Han er flinkere enn meg og jeg burde være glad som har funnet han, men likevel stikker det litt, tenk om de ikke savner meg nå?

Selvfølgelig kommer de til å gjøre det, og jeg vet ikke engang egentlig om han er flink, å være en god teknisk utøver betyr ikke nødvendigvis at man er en god trener, men det hjelper på. Å være en god trener er likevel mer – det er å gidde og planlegge, skape et godt miljø og gi av seg selv, være med på treningssamlinger og konkurranser, formidle idrettsglede, sette krav og ikke minst se utøverne, ikke bare på det idrettslige planet, men på det menneskelige også.

De er veldig lette å bli glad i, de gjør en dårlig dag mye bedre og det er umulig å være sammen med dem uten å smile. Det er sjeldent det blir kaos-treninger og når det blir det er jeg kanskje hakket mer utålmodig enn jeg burde, nettopp fordi det skjer så sjeldent. Det er timene med dem jeg kommer til å savne mest. Ikke bare på grunn av dem som mennesker, men også på grunn av at jeg har fått lov til å være en del av et miljø i sporten jeg elsker.

Han er helt perfekt. Sender meg en melding som han har sagt han skal gjøre og kommer innom oss. Da treninga er over mumler han spørrende om det ikke var trening en dag til i uka også? Jeg oppfatter undertona og sier at han bare må komme. Han smiler fornøyd og sier at «det vil jo gjøre overgangen lettere». Jeg nikker enig, selv om det kun er to og en halv time i uka dette er snakk om, så dette trenerbyttet utgjør nok ikke en revolusjonerende hendelse i livet deres, men jeg nikker meg enig i vissheten om at han er en sånn som meg, han elsker både denne sporten og det å lære bort. Og da får han komme på så mange treninger han bare vil.

Advertisements