Av og til blir jeg minnet på hvor skjøre vi mennesker er.

På lørdag kjemper vi oss fram med teite krigsmetaforer og heier på hverandre. Du ler av meg og paranoiaen min og sier «ååh, jeg vet ikke hva vi skal gjøre med oss selv jeg». Det er så godt å ha noen og dele med, noen man kan vise sitt verste til og det er fortsatt greit. Vi har selvironi over eget tankekrøll og føler oss så mye lettere etter å ha snakket med hverandre.

På søndag stopper hjertet ditt tre ganger.

Jeg er på søndagsmiddag, spiser pizza og får rødvinstenner, ser mobilen lyse opp, men vil ikke være uhøflig og lese den, så den får ligge i fred i noen timer til en anledning kommer. Plutselig må jeg takle at en av mine nærmeste venninner er alvorlig syk. Det er mildt sagt overveldende.

Sjokk og redsel, sjokk og redsel.

De opererer inn pacemaker og den redder livet hennes. Hun har vært så heldig tross situasjonen. Jeg tenker på mine 5 bestevenner og hvor glad jeg er for å ha sånne relasjoner i livet mitt. Vi er åpne og ærlige med hverandre, enten vi er lykkelige eller ulykkelige, frustrerte eller glade, vi deler hverdagslig eller stort, tenk at jeg får dele alt det. Nå vet jeg hva vi skal gjøre med oss selv – sier hun. «Vi skal sette pris på alle øyeblikk vi får og ikke ta noe for gitt».

Så la oss gjøre det da.

Advertisements