Det er første februar, januar er over og sola har begynt å titte frem hos de som bor på solsiden. Det er håp. Vinteren går over i år også.

Det er lenge siden jeg har vært så syk, formen er helt elendig. Men nå er det februar og jeg er på bedringens vei. Våkner med tanken om at jeg kanskje skal lese en artikkel eller litt teori, men rydder litt på rommet i stedet. Det er et friskhetstegn – bare det å orke og tenke på å gjøre noe produktivt.

Mamma sitter ved et dødsleie, jeg lurer på hvordan det er å være syk og vite man skal dø av det, ikke bli frisk sånn som meg. Det setter det litt i perspektiv, enda jeg gråter over et jævla candy-crush spill fordi jeg føler meg så ensom. Er aldri mer ensom enn da man er alene og syk. Og kanskje det er en trøst for henne, at hun ikke er alene, men at familien er rundt henne. Så stikker det litt da hun kommenterer: «hvorfor kom de ikke før?» – til noen slektninger som aldri er på besøk til vanlig. Det viktigste er jo allikevel å ha noen og leve livet sammen med.

Man kan ikke leve livet med en man er redd forsvinner om man slipper taket i noen sekunder. Så er det kanskje det jeg føler da du ikke sender meg melding enda du vet jeg er syk, enda vi begge skal på den greia og du burde ha lurt på om jeg var frisk nok til å gå.

Og derfor skal jeg legge ned litt innsats i jobbsøknaden jeg skal skrive etterpå, fordi kanskje er jeg alene i juni og da er det kjedelig å ha basert fremtida på en annens valg.

Advertisements