Forelskelse er verre enn statistikk. Eller kanskje det bare er januar. Fint om jeg kan slutte å føle at alt er så fuckings vanskelig. For jeg vet ikke om det egentlig er det, kanskje er det det dysfunksjonelle følelsesapparatet mitt som slår inn.

Har sånn uro i kroppen. Drukner det ved å være kjempesosial. Distraherer meg selv, det forsvinner ikke, men føles litt mindre kvelende. Det fungerer jo ikke i lengden. Kanskje det jeg egentlig trenger er alene-tid, tid til å tenke uten å hyperventilere ved tanken på fremtida. Det ordner seg jo alltid på en eller annen måte.

Han er så framtidsretta og jeg liker det ikke. Ligger der på brystet hans og blir helt deprimert av tanken på at vi har en «best-før-mai-2014» datomerking over oss. Jeg blir ikke lei dette innen mai tenker jeg, og vil bare klamre meg fast til han. Prøver å nyte øyeblikket og leve i nuet, men det er litt vanskelig da han nevner en ny framtidsplan hver gang vi er sammen.

Andre øyeblikk er så fine. Da han blir veldig glad da han skjønner jeg også skal på den konserten. Da han kysser meg på kjøkkenet foran samboerne mine. Da han smiler det fine smilet sitt da jeg «tilfeldigvis» stikker innom han på jobb.

Hva betyr det blikket? Du har sett på meg med det blikket det siste kvarteret, sier han tvers over kjøkkenbordet. Jeg fauser det bort, snakker om noe annet.

(For meg er det oss to)

Advertisements