Noen ganger er det kanskje akkurat det man trenger, en pause fra noe som vanligvis er tilstede, en pause fra et helhjerta fokus, om enn bare for å kjenne at målet er det som er viktig i det store og det hele. Det er riktig det her, det er verdt å legge ned såpass mye arbeid i det.

November har vært denne pausa for meg.

Det har vært latskap. Det har vært migreneanfall som varte en uke. Det har vært forkjølelse. Det har vært festing. Det har vært virkelighetsflukt. Det har vært innleveringsmåned. Mest av alt har det vært motivasjonssvikt.

Det er helt greit, det er naturlig at motivasjonen svinger. Å opprettholde de treningsmengdene jeg har lagt ned i sommer og tidlig høst krever fokus og gode vaner. Å være syk har en tendens til å ødelegge for meg, det blir hardere å komme tilbake til dit jeg egentlig vil være – dette gjelder kanskje enda mer for de gode treningsvanene enn faktisk prestasjon på trening. En annen faktor som også har spilt inn, er at det er litt for lenge til neste konkurranse.

Det ble en samlet treningstid på 14 timer og 40 minutter i november. Ikke så mye å glede seg over. Det som derimot er positivt er at gårsdagens trening var av det herlige slaget – det var GØY! Spiriten er tilbake på plass og den første uka i desember skal bestå av masse morsom og utfordrende trening, samt sette standarden for resten av måneden. Jeg har troa. Og det er tross alt det viktigste.

Advertisements