Han sier henslengt at han «ikke har eid en pensumbok på 3 år», nesten som om han er stolt av det. For det viktigste er jo å ha det gøy. Han liker ikke å studere, men å være student, det er topp. Han har ikke forandret seg på de ti månedene jeg ikke har hørt noe fra han. Det har jeg. Der jeg før var overbærende, blir jeg nå provosert, der jeg før lot meg sjarmere, preller nå smigeren av.

De finnes vel i alle studentmiljøer. De som kun møter opp første time, leser powerpointene en uke før eksamen og får en C. Og det er jo ikke greit. «Det skal være litt slitsomt å ta en bachelor», sier foreleservenninnen min. Hun har rett. Det skal ikke være greit å ikke ha lest en setning av pensum og levere en hjemmeeksamen basert på svada. Her har foreleserne også et ansvar, enkelte legger lista så lavt at man kan krabbe bakfull over den.

Kanskje er det vanskelig for meg å forstå tankegangen nettopp fordi jeg elsker følelsen av å ha jobbet knallhardt for å oppnå noe. Da smaker seieren så godt. Selv om jeg av og til skulle ønske jeg var litt mer avslappet, så har ambisjonene mine tatt meg langt og lært meg mye, også på andre arenaer enn skole. Jeg har lært at det er verdt å jobbe for ting – og jeg vet at også gode relasjoner må jobbes med for å opprettholdes.

Han har potensial, det er det som er verst. Det er så waste. Alt sammen av det. Jeg ser ikke etter han da han går. For første gang er det helt greit at jeg ikke vet når jeg treffer han igjen. 

Advertisements