Jentene smiler litt sjenert og forteller henne hvor mye de har trent. Hun nikker og sier at det var slett ikke verst. Det er ofte mer enn det hun pleier å trene, forteller hun dem. De ser på henne med slik respekt man automatisk viser gamle ringrever og er nok litt stolte av seg selv. For hun er idolet, det er det lett å se.

Og jeg ser meg selv. Ser meg selv i yngre utgave være der i hallen, ferdig på trening. Smiler litt med venninner og veksler blikk med gutten i hjørnet. Husker ønsket om å bli god, og gleden da jeg forbedret meg.

Han flirer og fanger henne. Hun er med på leken og hele ansiktet er et eneste stort smil. Latteren er smittende og jeg må le med. De erter hverandre og snakker. Er seriøse innimellom, da det trengs. To andre utgjør syklubben og skravler mer enn de trener. Og det får de lov til. Det her er ikke blodseriøst, det her handler om trivsel.

Og jeg ser meg selv. Om 20 år. Slik jeg vil være. Og innser dessuten at det er likt. Det er glød og glede og tulling og trening i et godt miljø. Så gjør det ingenting at kroppene har noen ekstra kilo, hodet noen grå hårstrå og ansiktet noen ekstra rynker. De oppfører seg akkurat som oss. Og jeg liker det.

Jeg går hjemover og føler meg rolig og glad. Rusler av gårde og er verken ungjente med hemmelige ambisjoner som passer på å veksle blikk med gutten i hjørnet så ofte som mulig, eller 50 år og smilende gledespreder. Jeg er derimot snart 20 og student og hjemme venter vaskedag og oppgaver. Men det er fortsatt glød og glede ovenfor idretten jeg elsker.

Reklamer