I går.

Det skjer ikke så ofte. Kanskje det er derfor det er så deilig da det først skjer. Å kjenne den altoppslukende rusen av å ha kjemi med noen. Å bare klaffe. Glise til hverandre sånn dumt, vente på hva den andre har å si, så man kan respondere. Ikke ville slutte å snakke, men vente forventningsfullt og ikke bli skuffa. Jeg håper vi blir venner. 

I dag.

Gjør noe jeg har vært så ufattelig redd for. Måtte psyke meg opp i uker før jeg i det hele tatt bestilte timen. Sa det høyt til to venninner og ga de lov til å dytte meg inn på kontoret hvis jeg prøvde å snike meg unna. I dag er dagen og jeg har gråten i halsen, herregud så redd jeg er, men så gjør jeg det og det er så godt da det er over. Redsel får sånn taket på en, det tar så overhånd, begrenser livet. Det er jeg ikke så interessert i. 

I morgen. 

Jeg skal sitte i det sedvanlige klasserommet vårt og se utover bygda i vinduet og lese noen ord, skrive noen ord; helst mange ord, flere enn i dag. Kanskje lærer jeg noe nytt og det er jo ganske allright. Så skal jeg gå hjem og spise middag, dra videre på trening der jeg skal bli så sliten at jeg må kollapse litt i sofaen til venninnenaboen min etterpå. Torsdagshverdag.

Advertisements