Det er en slik fredagskveld der jeg ser at flere mulige sosialiseringspartnere er pålogget facebook og mest sannsynlig er alene, akkurat som meg.

Det er en slik fredagskveld der det skravles utenfor og vinen står på stuebordet og jeg sikkert hadde vært velkommen ut, eller inn, alt ettersom.

Det er en slik fredagskveld der jeg sitter nydusjet og rett som det er rufser i det halvkorte håret mitt, mens jeg pusler med mitt. Jeg spiser pastasalat med kjøttboller fra onsdag og ordner navneliste og leser blogger og hører på Kate Nash. Alt man trenger for å være fornøyd i verden må være musikken hennes, eller kanskje jeg bare er i en fase der hun treffer meg, treffer meg så jævlig, jeg vet ikke, jeg vet bare at hun fikser mye, om ikke alt.

Det er en slik fredagskveld der jeg har kommet hjem fra en kveldsruslings med en kamerat som jeg ikke kjenner så godt. Vi kjenner hverandre godt nok til at vi kan gå på tur, men ikke så godt at det ikke er litt klein stillhet i begynnelsen. Det går over. Plutselig har vi en felles interesse og turen tar slutt før samtalen gjør det.

Det er en slik fredagskveld der jeg har trent en time styrke og kjenner det i musklene, er på vei til å stivne til, kjenner det i nakken og skuldrene, treningsverk er på vei.

Det er en slik fredagskveld der jeg har vært igjennom en fredagsmorgen da jeg sto opp litt over syv og frøs under dyna før jeg tok meg sammen og skyndta meg på lesesalen der jeg finner ut at jeg har glemt utskriftskortet og himler med øynene over meg selv. På samling går vi igjennom problemer og utfordringer og jeg tenker at dette året nok blir det mest slitsomme noensinne, men i mai er det verdt det, for da skal jeg være så stolt over det lille forskningsprosjektet mitt som har stjålet timene, hverdagene og tankene i månedsvis.

Det er fredagskveld litt over ni og dette har vært en helt allright dag i et ganske hverdagslig liv og nå tror jeg jammen jeg skal koke meg te og høre enda litt mer på Kate Nash. Hverdagslig fint.

Reklamer