Idrettsutøveren i meg har kastet misunnelige blikk bort på utstyrsparken hans lenge. Der er det mye nytt og spennende og jeg har bare ventet på det riktige øyeblikket for å smile sjarmerende og spørre pent om en liten utprøving kunne være på sin plass.

Det er ikke nei i hans munn og jeg – jeg er på mitt mest entusiastiske. Prøver ut litt forskjellig før jeg kaster meg over det siste. Jeg er utelukkende fokusert på utstyret, mumler at jeg elsker det og at dette garantert skal på innkjøpslista. Så ser jeg opp.

Gutten står der med en rosebukett til meg og plutselig er det svært vanskelig å vite hva man skal si,  hvordan man skal oppføre seg eller hvordan man skal slutte å smile.

Advertisements